Jeg husker mine første møter med patriarkatet like godt som jeg husker mine andre første minner, og vet at mitt reelle første møte var allerede før jeg kan huske. Det er der når omgivelsene forventet annen oppførsel fra meg som jente enn gutter. Det var der da foreldrene til jentene i klassen alltid skulle bake, mens foreldrene til guttene bare skulle koke kaffe. Eller da jentene skulle gi ut klemmer ved enhver festlig anledning, mens det aldri var aktuelt at guttene skulle det samme.

Da jeg var liten skjønte jeg ikke hva det var. Jeg bare visste at dette var urettferdig.

Da jeg var liten skjønte jeg ikke hva det var. Jeg bare visste at dette var urettferdig. Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt stadig mer bevisst på at denne urettferdigheten som gjorde meg så frustrert som barn ikke er noen tilfeldighet. Alle disse opplevelsene var resultat av patriarkatet, tanken om at menn er overordnet kvinner og derfor skal ha andre ansvarsområder i samfunnet. Da jeg først hadde sett patriarkatet kunne jeg ikke overse det.

Jeg ser det i alle filmer og TV-serier hvor kvinner er kvinner og menn er mennesker. Hvis en kvinne er politietterforsker er hun en kvinnelig politietterforsker og mye av handlingen dreier seg rundt dette, en mannlig politietterforsker derimot er kun en politietterforsker og kan gjøre jobben sin tilsynelatende uavhengig av kjønn. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på at de utfordringene som kommer med å være kvinne i ulike mannsdominerte yrker blir satt søkelys på, jeg skulle bare ønske at vi av og til kunne se en kvinne som var et vanlig menneske. At menn ikke alltid var normalen. For de aller fleste av oss er faktisk vanlige mennesker som utfører jobben vår med hodet, og ikke kjønnet vårt.

Patriarkatet er rundt oss hele tiden. Når jeg ser en reklame for dongeribukser er damene overaskende ofte vesentlig mer avkledd enn mennene, og i en eller annen seksualisert positur. Det er patriarkatet som gjør at jenteklær er flere centimeter smalere i samme størrelse enn gutteklær, selv i en alder hvor jenter og gutter typisk er like store. Kvinner får priser for å være de beste kvinnelige lederne, mens prisene for å være de beste lederne går til menn. Det er gledelig overraskelse hvis stellebordet på et offentlig sted ikke bare er på damedoen. Og ingen overraskelse når damedoen på en populær restaurant i Oslo er merket med en avkledd kvinne, mens herredoen er merket med en påkledd mann.

Når jeg sier jeg vil knuse patriarkatet er det noen som mener det høres voldsomt ut, som om jeg hater alle menn.

Når jeg sier jeg vil knuse patriarkatet er det noen som mener det høres voldsomt ut, som om jeg hater alle menn. Men å knuse patriarkatet handler ikke om å knuse menn. Det handler om å bryte ned de strukturene som gjør det vanskelig, til tider umulig, for kvinner, menn og alle ikke-binære, å ta andre valg enn de som er forventet. Å knuse patriarkatet handler først og fremst om å bekjempe strukturell vold og undertrykking av kvinner, men også om å gjøre noe med alle de frustrerende hverdagstingene jeg har skrevet om her. Jeg vil få lov til å kalle meg kvinne uten å måtte leve opp til trange forventninger. Og menn må få være menn uten å være stereotypiske machomenn. Å bryte med kjønnsroller og -kategorier er tøft, men nødvendig. Derfor må vi knuse patriarkatet.

Bilde: Fuc Patriarchy in Liverpool av Loz Pycock (tilgjengelig under CC BY-SA 2.0)