Forholdene til sivilbefolkningen i ISIL-kontrollerte områder i Irak og Syria er umulige å begripe, men for kvinnene er lidelsene langt ifra over når «frigjøringen» kommer. I søken etter å gjenopprette «æren» blir noen av kvinnene som har overlevd ISILs terror drept av sine egne.

Den såkalte «Islamske staten», ISIL, er kjent for sin utstrakte bruk av kidnapping, menneskehandel og voldtekt av kvinner i sin krigføring. De som overlevde ISIL sine inntog i irakiske byer forteller at de stormet husene på jakt etter ugifte kvinner. Disse kvinnene ble kidnappet på høylys dag, og gjort til «hustruer av ISIL».

Livet som tvangsgiftet sexslave under ISIL er verre enn det meste vi kan forestille oss. De som overlever forteller om daglige voldtekter og en hverdag under fullstendig kontroll av væpnede vakter. I bolighus i beleirede byer lever flere titalls kvinner som er tvangsgiftet med ISIL-soldater sammen, under streng kontroll og uten mulighet til å bevege seg utenfor huset. All oppførsel som defineres som vantro straffes brutalt. Det er disse kvinnene, og resten av sivilbefolkningen som trekkes fram når det snakkes om viktigheten av å drive ISIL ut av områdene de kontrollerer.

Men hva skjer egentlig når ISIL drives ut, når byen frigjøres?

Som så mange ganger før, over hele verden, er ikke krigen over for kvinnene når frigjøringen eller våpenhvilen kommer. For mange venter enda mer lidelse. Det er ikke lenger en fremmed makt, ukjente terrorister som voldtar, torturerer og dreper. Det er familie og naboer som skal ta hevn for at de gikk til sengs med fienden, at de var illojale og brakte skam på familien. Når straffen deles ut spiller det ingen rolle om det var frivillig eller ikke. Noen kvinner som har unnsluppet ISIL møtes med steining, syreangrep og drapstrusler. Men ingen står klare til å redde de når fienden er deres egne.

I dag markerer vi frigjøringen av Norge i 1945, og for mange går tankene til de som fortsatt kjemper for sin frihet. Men vi snakker for lite om de irakiske kvinnene som går en enda mer utrygg framtid i møte når byen deres frigjøres fra ISIL. Kvinner bor i krisesenter, på hemmelig adresse i skjul fra de som skulle vært deres egne. Krisesentrene drives som ulovlige organisasjoner under bakken, ofte av kvinner som selv bærer traumer fra krigen. For de ble frigjøringen bare et frislipp av et nytt hat, nok en gang rettet mot kvinner.

Kvinnene som driver og lever i krisesenter under jorda i Irak har tatt kontroll over sin egen skjebne, men de skulle ikke trengt å gjøre det alene. Vi har et felles ansvar for å ikke la kvinner bli straffet for å ha vært fanger av en okkupasjonsmakt.

Les mer om denne problematikken og annen kjønnsbasert vold i Irak hos Amnesty  eller hos Organisation for Womens Freedom in Iraq, OWFI, hvis grunnlegger Yanar Mohammed mottok Raftoprisen i 2016.

Foto: peteropaliu @ Flickr