“Jeg tror på deg”

I forrige uke dukket den siste av en lang rekke dommer i Spania hvor voldtekt og øvrige seksuell vold mot kvinner er forbigått opp i internasjonale nyhetssendinger. Denne gangen gjald saken fem menn som kalte seg selv for «La Manada» (Ulveflokken) som planla, gjennomførte og feiret en gruppevoldtekt av en 18 år gammel jente under San Fermín-festene (Pamplona) i 2016.

De tre dommerne mente tirsdag 24. april at jenta ikke hadde blitt voldtatt, men seksuelt misbrukt. Tross videobevisene tiltalene tok opp selv, chattene hvor mennene både planla voldtekten, og skrøt over den i etterkant og jentas vitne under rettsaken, var ikke dette nok i rettens øyne.

Hvordan kan det være mulig at kvinner står så ubeskyttet mot patriarkalsk vold i Spania? Svaret ligger i samarbeidet mellom høyrepopulistiske og religiøse krefter som lever i beste velgående siden Francos diktatur.

Nasjonalkatolisisme opprettholder og støtter patriarkatet

Mange vet at Spania var et diktatur fram til 1975 da Francisco Franco døde. Tilsynelatende begynte det en overgang mot demokratiet som blir konstant hyllet i historiebøkene. Men sannheten er nok mørkere enn det ser ut til.

Francos ideologi hadde flere kjente trekk, hvor nasjonalkatolisisme var en av dem. Under hans diktatur var han tydelig på at det å være ekte spansk betød å være katolsk. Skillet mellom stat og kirke eksisterte ikke i praksis.

På 50-tallet en ultrakatolsk gruppe som blir ansett som en sekt, ble synlig i offentligheten og tok forskjellige relevante plasser både i Francos offentlige administrasjonen, i rettsvesenet og påtalemyndighetene. Denne gruppen heter Opus Dei (Guds arbeid), og ble stiftet av biskop Escrivá de Balaguer i 30-tallet. Siden da, har utallige mange medlemmer av Partido Popular (Populær partiet) vært medlemmer i partiet og i sekten samtidig. Til og med i den nåværende regjeringen har sekten hatt medlemmer i ministerposter i kultur og utdanning, arbeid eller helse, noe som resulterer i at deres ultrakonservative katolsk syn får påvirke lovgivning.

Når de i tillegg også har høy grad av representasjon blant dommere og påtalemyndigheten greier de å tufte politikken med sterke konservative katolske krefter som har som mål å undertrykke kvinner og rettferdiggjøre vold mot oss om vi ikke oppfører oss som de mener det er anstendig å gjøre. Kvinner, i den katolske kirkens øyne, må være stille, underdanige til mennene og være alltid klare for menns ønsker og lyster.

De har satt systemisk vold i et perfekt maskineri hvor kvinner er fullstendig ubeskyttet mot seksuell, psykisk og fysisk vold i hverdagen, med begrunnelsen om at slik behandling skal vi tåle om vi forsøker å befri oss fra deres tro.

Deres påvirkning er veldig tydelig, spesielt de siste årene hvor høyrekonservative hadde flertall i perioden 2011-2015 og regjerer nå fremdeles i mindretall i koalisjon med Ciudadanos (borgere), et nytt men likefullt høyrekonservativt parti. Siden demokratiet inntok Spania i 1977 har det blitt gjennomført hele 30 revisjoner av Straffeloven. Den siste ble gjennomført i 2015. Der kommer det fram at kjønnsperspektiver i vold i alle former, spesielt seksuell og fysisk vold har de laveste straffene. Dette, i tillegg til manglende øremerkede ressurser for forebyggende tiltak mot vold, gjør at Spania det europeiske landet med høyest antall femicider, altså kvinnedrap, i Europa.

Prognosene for endring er dystre. På politisk nivå kommer ikke den nåværende regjeringen til å endre sin praksis rundt medlemskap i den hemmelige sekten, fordi de har tjent økonomisk på samarbeidet. Vatikanet ga sin velsignelse av sekten for flere tiår siden, og de uttaler seg ikke om nasjonale anliggende. Venstresidepartiene har lite handlingsrom når nasjonalkatolisisme er det som skapte nåværende demokratiske strukturene, og så lenge Partido Popular har støtte fra Partido Socialista Obrero Español (Det spanske sosialistiske arbeidpartiet) og det nye høyrepopulistiske Ciudadanos (Borgere) er det ikke mulig å gjennomføre politiske reformer. Hva med rettsvesenet? De siste årene har det vært offentlig praksis fra regjeringen å gjøre kritiske dommere til inhabile slik at de får ikke utøve yrket sitt, og sørge for rettferdige dommer.

Svaret ligger i den kollektive feministiske solidariteten

Samme dag som dommen mot «Ulveflokken» ble offentliggjort, ble det holdt store demonstrasjoner i de fleste spanske byer.

Demonstrasjoner i Madrid, Barcelona, Pamplona og Sevilla

Dommenernes sjåvinistiske fordommer ble på avskyelig vis bekreftet gjennom uttalelser som «Jeg så ikke på videoene at hun nektet aktivt i det mennene gjorde» selv om jenta på et tidspunkt ble penetrert analt, vaginalt og i munnen samtidig av tre av disse mennene.

Nå har vi hatt flere dager på rad med kraftige demonstrasjoner, og flere aktørene i rettsvesenet er overrasket over reaksjonene, og til og med redde for konsekvensene. De mener selvsagt at kvinnene som demonstrerer er voldelige og overreagerer. Men dommen står, selv om den er blitt anket av Høyesteretten.

Derfor skriker feministene i Spania høyt etter svar. Skal man under en voldtekt være rolig og risikere å ikke bli trodd etterpå av rettvesenet, eller skal en gjøre motstand og risikere å bli drept?

I Spania har situasjonen lenge vært anspent. Senest 8. mars i år organiserte de store anarkosyndikalitiske foreninger i samarbeid med autonome feministiske grupper en 24 timers kvinnestreik. Dette var en advarsel om at tålmodigheten for lengst er tom. I 2013 forsøkte regjeringen, med god støtte fra den katolske kirken og Opus Dei, å fjerne abortrettigheter. Det ble da også store demonstrasjoner, som ble stilnet etter innføringen av Ley Mordaza (Gag-loven) som nekter folk å samle seg og de vil truet med høye bøter eller fengsel. I kjølvannet av dommen har kampanjen #Cuéntalo (Fortell om det) florert i spansktalende sosiale medier som støtte til det motet som offeret til Ulveflokken har vist under hele prosessen, og hvor mye ydmykelse hun har gjennomgått, både fra dommerne og påtaleadvokatene.

Så når systemet forsøker å gjøre kvinner til andre rangs innbyggere som kan undertrykkes, mishandles og drepes i full straffefrihet, har kvinner organisert seg. Spanske kvinner har skjønt at svaret kommer ikke fra politikerne, men at de er nødt til å ta saken i egne hender. Lovendringer kommer aldri til å bli tilstrekkelig så lenge korrupsjon, samarbeid stat-katolsk kirke og autoritære kvasidemokratiske strukturer ligger i bunn for landets politikk. Nok en gang, kan aktivisme endre strukturelle rammene når politikere med konservative ideologier nekter å respektere våre menneskerettigheter.

Kan resten av europeiske kvinner puste rolig^?

Mange ganger liker vi å tenke at bestialske kvinnedrap eller straffefrihet for voldsutøvere skjer kun i andre kontinenter. For mange grunner har vi en tendens til å tenke at vi er såpass siviliserte at enkelte avvikende tilstander tillates ikke av våre fremragende demokratier. Men virkeligheten i Europa er langt fra rosenrødt.

Med økende nasjonalistiske krefter som pleier å ha tilknytninger til religiøse kretser, er det lett for mange høyrekonservative regjeringer å bedømme andre kulturelle og religiøse tradisjoner mens de rettferdiggjør urett utført av lokale menn. Dette vises nok en gang i lovgivningen.

I følge Amnesty International, ca 9 millioner europeiske kvinner blir voldtatt fra en alder av 15 år. Av 33 land, kun 9 har anerkjent i sine lovrammer at sex uten samtykke er voldtekt. Dette fordi det finnes faktisk forskning som viser at reaksjonen til et voldtekt er ikke gjøre motstand, men opp til 70% av ofrene opplever «å fryse» under voldtekten som en vanlig psykologisk og fysiologisk respons til angrepet, noe som gjør dem ute av stand til å bevege seg.

Men hvor er fokuset over forebygging av voldtekstutøvere? Hvordan kan ansvaret legges over potensielle voldsutøveren? Hvor er politiske og rettslige forsøk for å få voldskulturen til liv blant menn? Når skal menn selv skal ta en alvorlig oppgjør mot denne giftige maskuliniteten? Mange voldsutøvere får behandling under soning, men det ideelle er nemlig å oppdra våre gutter og menn til å slutte å tro at kvinner er deres eiendom og at deres seksuelle lyster kan ikke kontrolleres. Vi må få bukk med den giftige maskuliniteten mens vi kjemper for tydelige lovregelverk og i mellomtiden, må vi organisere oss for å kjempe sammen mot konservative krefter. Vi er ferdig med å være seksuelle bytter uten noen form for beskyttelse.

Hovedbilde: #LaManadaSomosNosotras, ElDiario.es

Tekstbilde: Esta es nuestra manada, VozLibre.com