Hjæmmebane

NRK-serien Heimebane bryter med trange de trange kjønnsrollene som får både kvinner og menn til å føle seg mislykka. Det var jaggu på tide.

Ane Dahl Torps rolle i Heimebane har gjort en kvinne som meg et bittelite hakk mer sikker på meg selv. Og jeg tror ikke jeg er alene om det. Vi trenger slike karakterer for å kjempe mot de altfor trange kjønnsrollene i samfunnet. Ordet «gressenke» får nå ny betydning.

Helena Mikkelsen er den første kvinnelige fotballtreneren som får trene et herrelag i eliteserien. Klart det byr på problemer – for vi er ennå ikke kommet dit at det er akseptabelt med kvinner som fyller tradisjonelle mannsroller. Fortsatt er det tøffere for kvinner i alle karriereyrker. Jamfør dette med den uakseptable tekstmeldingen som ble sendt til Liv Signe Navarsete fra en hytte fylt opp av gubber i Åre. Mottakeren av meldingen blir satt i sjakkmatt. Er du kvinne, så vet du hva jeg snakker om. Mikkelsen mottar alt fra seksuelle henvendelser til sjikane og drapstrusler – kun fordi hun tar et tradisjonelt mannsyrke. Innboksen min de siste årene inneholder mye av det samme. Heldigvis vet jeg at jeg ikke er spesiell – jeg vet det er et samfunnsproblem.

Mikkelsen kommer fra Trondheims-Ørn til Sunnmøre for å trene Varg I.L, som nettopp har rykket opp til Tippeligaen. Laget er ikke i nærheten av å nå toppen, og Mikkelsen foreslår 5-backrekke. Det valget vil få enhver trønder til å steile – i Trøndelag tror vi alle på Cruyff og Eggen og spiller 4-3-3. Men Mikkelsen vet hvilke spillere hun har med å gjøre.

Hun sitter alene oppe om natta og studerer lag, spillere, formasjoner, drikker kaffe og dytter snusen opp i leppa i tide og utide – og hun kan så vidt lage mat. Eller, hun glemmer å lage mat, fordi hun er så opptatt av å nerde. Takk og pris. En kvinne som ikke kan annet enn å lage nudler til middag, men slå John Carew i straffekonkurranse er en takknemlig rolle å få servert på skjermen på en søndagskveld når man føler seg liten.

Jeg husker da jeg flytta fra mitt stabile samboerliv i Trondheim til Oslo – rett inn i et kollektiv hvor jeg ofte lå på sengekanten om kvelden og leste bøker og så på gamle Champions League-klipp med Rbk, Eggen-intervjuer og Ajax-kamper fra 1993.

Min første fotball-helt het Ørjan Berg. Den neste Øyvind Leonhardsen. Den neste David Beckham. Deretter kom Patrick Kluivert. Og så kom Zlatan. Jeg gikk faktisk alene som 30-åring på Grünerløkka og hadde Rosenborgsangen på ørene – før jeg dro på en eller annen hipp klubb som spilte minimal techno. Det var nok ikke særlig stilig. Men det var faktisk følelser for meg.

Da Byåsen jenter 12 spilte Selbu-cup i håndball i 1996, og de andre jentene ville på diskotek kvelden før kamp, ble jeg igjen i soveposen der vi campet – jeg mente vi heller burde bruke kvelden på å legge «strategi». Jeg gråt da vi vant mot Ajax på Lerkendal i fjor.

Nå er jeg hverken karrierekvinne eller eliteserietrener, og ikke har jeg hatt noe særlig suksess på fotballbanen. Jeg har aldri hatt noen planer om å bli det heller, men det er ikke poenget. De trange kjønnsrollene i samfunnet gjør at utskuddene finnes blant både kvinner og menn.

Den mislykka, nerdete, ufeminine kvinnen. Det er meg. Og det er nok ganske mange av oss. Ikke kler vi kjoler, ikke klarer vi å være søte, og ikke klarer vi å la være å kun se på menn som konkurrentene våre i hobbyer og arbeidsliv. Vi som går på fotballpub for å se fotball, og blir kløpet i rumpa fordi det ikke kunne falle inn menn at vi faktisk er interessert i fotball – eller kan mer om fotball enn han som sitter i den samme stinkende Liverpool-skjorta fra 2001.

Det handler ikke engang om fotball, men å falle utenfor normen. «You will walk alone» sies det til Mikkelsen i serien. Det stemmer på mange områder, for å være kvinne og sitte på kunnskap i et landskap som er lagt opp kun for menn, det er ensomt. Men jeg tror det er mange kvinner der ute som følte seg litt mindre alene etter å ha sett Heimebane. Jeg gleder meg til fortsettelsen. I mellomtida skal jeg bruke 1. mai for hva det er verdt. Den dagen er vi nemlig ikke kvinner og menn. Vi er kamerater. Det er da jeg føler at jeg er på hjemmebane.

Teksten sto på trykk i Adressa mandag 30. april.

Bilde: Skjermdump fra sesong 1 gjengitt i artikkel i Dagsavisen.

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website