Representasjon som virkemiddel – heller enn som «belønning»

 

 

Gooding skrev i en artikkel på Nettavisen i mars i år om hvorfor man kan bruke statistikk til å si at en regjering uten innvandrere fremdeles er representativ, og kritiserer at man i noen tilfeller justerer tall fra statistikken og noen ganger ikke. Han har et poeng. Det er en grunn til at man ofte beskylder statistikk for å være løgn, og for at enhver statistikk kan brukes til å begrunne ethvert standpunkt. Så der har du poenget ditt, Gooding, før jeg går løs på den delen av argumentasjonen som jeg mener er feil.

Gooding bruker nemlig statistikken til å argumentere for hvorfor en regjering uten innvandrere fremdeles er representativ, fordi han mener at en regjering skal være representativ for den delen av befolkningen som faktisk deltar i politikk. Hans påstand er at bare 2 % av befolkningen er aktive deltakere i politiske partier, og at det er denne delen av befolkningen en regjering skal være et representativt utvalg av.

For meg er det noe som skurrer her. Jeg er også en del av de 98 % som ikke er et aktivt medlem av et politisk parti. På linje med en innvandrer. På linje med de aller fleste lagerarbeidere, butikkansatte, alenemødre. Det skurrer på flere fronter. For det første tar Gooding utgangspunkt i dagens sammensetning av statsråder, og argumenterer for at siden gjennomsnittsalderen er 47, de har høyere utdanning og har vært politisk aktive i 25 år, så diskvalifiserer det grupper som ikke møter disse tre kriteriene. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet. Hvis det skal være sånn at dagens sammensetning skal være en del av argumentasjonen for fremtidig sammensetning, så ville aldri Erna Solberg blitt statsminister. Her er det logikken som brister, slik jeg ser det.

Det andre som skurrer er verdiene som ligger til grunn for argumentasjonen, og her kan vi godt være uenige. En regjering som i gjennomsnitt er 47 år, har høyere utdanning og 25 års fartstid i politikken representerer hverken innvandrere eller meg. Det skaper en avstand mellom den utøvende makt og 98 % av befolkningen som ikke er politisk aktive. For demokrati som styreform er dette problematisk. Ideelt sett burde det vært omvendt, at 98 % av befolkningen var politisk aktiv. Et av virkemidlene for å være politisk aktiv er å se at folk som meg kan gå hele veien.

Jeg vil derfor snu Goodings argumentasjon på hodet, og heller argumentere for et synspunkt allerede argumentert fra av Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter: At hvem vi har i regjering bør i større grad representere mangfoldet i samfunnet nettopp for å inkludere flere grupper på den politiske arenaen og på alle nivåer. La oss få inn andre stemmer for å få flere til å se at politikk og politiske beslutninger ikke bare er en for en liten gruppe velutdannede mennesker som har gjort veldig lite annet enn politikk i sin karriere, men at det er for alle! Bruk det som et virkemiddel for å skape det demokratiet vi skryter av at vi har!

Hvordan skal vi ellers få problemstillinger på agendaen som omhandler feminisme? Eller som i større grad støtter innvandrerkvinner? Jeg mener at hvem som sitter i regjering er med og påvirker hvilke problemstillinger og løsninger som preger den politiske agendaen. Og hvem snakker da for grupper som ikke er godt representert i politikken? Jeg har ikke en løsning, men et forslag. Hva med å skaffe nye velgergrupper til eget parti? Start med å løfte fram fra eget parti personer som selv tilhører velgergrupper som er opptatt av problemstillinger som sjeldent blir diskutert. Få problemstillingene og rollemodellene på agendaen. Vis at det er mulig å nå fram i politikken, også fra andre grupper, vis at vi bryr oss om disse problemstillingene. Se om vi da skaper en vinn-vinn-situasjon, hvor partiet øker antall stemmer fra nye velgergrupper, samtidig som nye velgergrupper øker sitt politiske engasjement, «usynlige» problemstillinger blir satt på agendaen, og kanskje får vi både et bredere og bedre demokrati og en mer representativ politisk debatt. Hva mener du som leser at skal til?

 

Gjesteblogger Inger Carin Erikson er feminist, snart 40, men fremdeles idealist, med troen på at et likestilt samfunn er bedre for alle.

 

Bilde: Hand united, hands together av unclelkt, Pixabay.com

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website