Juristforbundet gjennomførte nylig en spørreundersøkelse blant sine medlemmer hvor seksuell trakassering på arbeidsplassen var tema. Det kom fram at en av fem hadde opplevd seksuell trakassering på jobb eller i jobbrelaterte sammenhenger, og at av disse var det bare 20 % som rapporterte om hendelsen.

4 av 5 som har blitt utsatt for dette, nevnte det altså ikke til noen på arbeidsplassen.

Da jeg leste om resultatene av undersøkelsen, begynte jeg å tenke over mine egne erfaringer i arbeidslivet. Jeg er nemlig selv en sånn som ikke har gitt beskjed. En sånn som hadde gitt klar beskjed til en venninne i samme situasjon; sagt at hun selvsagt måtte gå videre med dette, at slike ting skal man ikke finne seg i. Men dessverre en sånn som stilt overfor en slik situasjon selv, ikke klarte å reagere slik jeg skulle ønske alle gjorde. For ingen burde kjenne på denne type ubehag på jobb.

Det er nemlig en helt egen følelse som sprer seg i kroppen når man opplever slike ting, og for meg har den ikke endret seg i løpet av de over ti årene jeg har fått på baken siden det skjedde første gang. Det som derimot har endret seg, er grunnlaget for hvorfor jeg ikke sa noe til noen.

Den første gangen jeg opplevde en ubehagelig situasjon på arbeidsplassen var jeg 21 år, og hadde nettopp begynt i en sånn kjip telefonselgerjobb mange har når de er studenter. Selve jobben var virkelig ikke noe for meg, da det viste seg at salg ikke var helt min greie. Men det var en sårt trengt inntekt (selv om lønnen heller ikke var noe å skryte av for de av oss som ikke var født til å selge). Det var for øvrig ikke arbeidsoppgavene eller lønnen som var det kjipeste.

En av de første dagene, da jeg satt der og stotret meg gjennom salgsgimmicken jeg hadde blitt tilegnet, kom den ene sjefen, en mann i slutten av 30-årene, bort og stilte seg opp bak meg. Jeg var midt i en samtale, og antok at han ville høre på hvordan jeg jobbet. Han ville sikkert det, altså, men problemet var bare at han også ønsket å ta litt på denne nye ungfolen som hadde entret territoriet hans. Så helt ut av det blå la han to tunge never på skuldrene mine, og masserte meg omhyggelig. Jeg stivnet. Og det var selvsagt helt umulig å konsentrere seg om telefonsamtalen jeg holdt på med. Når man ser ned på to svære hender som beveger seg faretruende nært puppene, så klarer man nemlig ikke å tenke på hvor mye man kan spare på abonnement fremfor løssalg. Så satt jeg der da, og ante ikke hva jeg skulle foreta meg. Jeg var jo en flink pike som ikke ønsket å skape en ubehagelig stemning for noen (les: andre. Jeg var jo ikke akkurat superbekvem selv, der jeg satt). Heldigvis skjønte han etter hvert at denne noe inkompetente selgeren tydeligvis bare ble verre i jobben av hans hyggelige forsøk på å få henne avslappet. Så han gikk videre. Muligens til en annen ung kvinne i lokalet som ikke var like prippen som meg. Jeg ser nemlig for meg at det var det han tenkte at jeg var. Prippen.

Det som forundrer meg i dag, mer enn ti år senere, er at jeg overhodet ikke tenkte over at jeg hadde blitt utsatt for seksuell trakassering. Det vil si, jeg så jo at han ikke gjorde dette med noen av mennene på arbeidsplassen. Likevel var det liksom bare slik det var. Noe jeg måtte akseptere. Tanken på å gi beskjed videre slo meg ikke overhodet. Og dette er viktig: Det var ingen del av meg som tenkte over at dette var noe man snakket videre om.

Etter noen år begynte jeg i en annen avdeling i samme bedrift. Med samme sjef. Og det samme mannsdominerte miljøet. Heldigvis holdt han seg unna meg rent fysisk, noe jeg satt veldig pris på. Ikke det at han ble drømmesjefen av denne grunn. Han hadde alltid en kommentar på lur, sånn for å vise at han var en trivelig og jovial kar som var på nett med sine ansatte. For eksempel den dagen han gikk forbi akkurat idet jeg fortalte en kollega om hvor plagsomt det var at jeg alltid fikk så mange myggstikk på sommeren. Han stoppet, kom nærmere, og sa hviskende til meg ”jeg får også masse myggstikk. Vet du hvorfor myggen biter enkelte mer enn andre? Det er fordi den tiltrekkes av de som er kåte”. Så der sto han da, og snakket om at vi begge var kåte.

For øvrig hadde jeg til da etablert en rutine for hvordan man håndterte slike menn på arbeidsplassen, som jeg på dette tidspunktet vurderte som beste forsvar. Og denne  gikk ut på at jeg spøkte tilbake, med like grov snert. Så jeg sa ”vel, med tanke på at du har vært single så lenge jeg har kjent deg, så er det ikke rart at du er kåt”. Han ble en smule fornærmet, men måtte le litt også, sånn for å vise at han ikke var en selvhøytidelig kødd. Og der og da følte jeg at jeg hadde seiret litt. Han var ekkel, og jeg var ekkel tilbake. Kanskje ville dette gjøre at han tenkte seg om neste gang han hadde en ekkel kommentar på lur.

I retrospekt ser jeg at denne rutinen bare medførte at han tenkte at jeg var ”med på moroa”. At jeg ikke lenger var den pripne lille jenten jeg var da jeg begynte, men en mer moden kvinne som tålte en god spøk. For eksempel en spøk fra ham og hans jevnaldrende sidekick, om at de kunne legge meg over fanget og rise meg litt dersom jeg ikke gjorde som jeg skulle. Det hele var riktig så festlig.

Da min tid i bedriften begynte å nærme seg slutten, fikk jeg en kollega som var på alder med min far. La oss kalle ham ”Frode”. Frode var en tilsynelatende trivelig kar, og vi hadde et helt greit kollegialt forhold. Det eneste jeg ikke satt sånn veldig pris på med Frode, var at han hele tiden ville klemme meg. Jeg tenkte først at han bare var en ”klemmer”. Du vet, en sånn som klemmer folk rundt seg både titt og ofte, uavhengig av kjønn og hvor tett forhold man har til vedkommende.

Men jeg la etter hvert merke til at han stort sett bare ville klemme meg. Og i begynnelsen ble jeg med på dette, rett og slett fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle unngå klemmene uten å såre ham (les: jeg ville ikke gjøre ham ubekvem, og igjen, det var viktigere at han var bekvem enn at jeg var det). En dag Frode hadde vært hos frisøren, kommenterte jeg at han var fin på håret. Han var i svært godt humør denne dagen, og det ble ikke dårligere av en kompliment fra hans lille kollega. Han spurtet mot meg der jeg satt, og det slo meg umiddelbart at jeg skulle holdt kjeft om håret, siden en av klemmene nå definitivt var på vei. Jeg tenkte at dersom jeg snudde meg raskt tilbake mot dataen og latet som om jeg var veldig opptatt med noe på skjermen, så ville han avslutte klemmeforsøket, av ren respekt for min dedikasjon til arbeidet. Men slik ble det ikke. Da Frode ikke fikk tilgang til fronten av kroppen min, fant han ut at han heller skulle plante et vått kyss i nakken min.

Ja, du leste riktig.

Så der satt jeg da, lettere fortumlet over hvor mye planen min hadde feilet, og tenkte på hvor deilig det skulle bli å få vasket nakken så snart jeg kom hjem.

Jeg sa ikke noe til noen denne gangen heller. Surprise, surprise!

Men, noe endret seg i meg etter denne episoden. Jeg følte virkelig ikke for å få flere klemmer av Frode. Jeg kunne faktisk ikke utstå tanken. Så jeg bestemte meg for å trekke meg tydelig unna neste gang han nærmet seg, og håpet at han ikke ville lage for mye drama ut av dette. Og ikke overraskende kom muligheten til å unngå klemmen allerede neste gang jeg så ham. Frode så meg idet han kom inn i lokalet, og gikk resolutt mot meg med armene klar. Da han var omtrent to meter fra meg, holdt jeg vannflasken min på strak arm – som et sverd foran kroppen, hvilket gjorde det vanskelig for Frode å komme inntil meg. Han så på meg med forundring i blikket, og sa ”jeg vil bare ha en klem av deg, får jeg ikke det?”. Jeg kan ikke huske nøyaktig hvordan jeg formulerte meg, men jeg sa noe sånt som ”jeg synes kanskje det blir litt for mange klemmer”. Han gikk videre, og så ikke særlig fornøyd ut.

Det ble, som fryktet, en ganske klein stemning etter dette. Og den kleine stemningen toppet seg da han et par dager senere snakket med en mannlig kollega, og høyt (for å være sikker på at jeg hørte det) proklamerte: ”Disse unge kvinnene… Det eneste de ønsker er at vi menn gir dem oppmerksomhet og viser interesse, og så, når de får dette, så later de som om de ikke liker det”.

Da han satt der og lo godslig av sin innsiktsfulle observasjon, kjente jeg at situasjonen var for ubehagelig til å konfrontere ham. Og vårt forhold forble kleint for all ettertid.

Men jeg slapp flere klemmer.

Og en viktig ting hadde endret seg. Jeg hadde begynt å tenke at slik oppførsel ikke var greit.

Noen år senere kom jeg inn i et nytt arbeidsmiljø hvor det var en helt annen kjønnsbalanse. Jeg så for meg at seksuell trakassering (som jeg nå tenkte at de tidligere nevnte episodene var) ikke var særlig sannsynlig på dette stedet.

Jeg snakket mye med en eldre mann,  som det viste seg at var på vei over i en annen jobb, da han synes det var på tide å trappe ned. Vi hadde hatt en veldig god tone den stunden vi arbeidet sammen, og jeg var en smule melankolsk da hans siste dag på kontoret hadde kommet. Det var nesten som om jeg skulle miste en slags bestefarsfigur.

Da han var på vei til å gå, snakket vi som vanlig sammen om løst og fast. Vi sto ved siden av hverandre, med fronten av kroppen lent mot et gjerde, og så fremfor oss. Det var nesten litt poetisk. Jeg som nettopp hadde begynt min karriere, og han, som snart skulle avslutte sin, sto der sammen og så fremover… Og så klapset han meg forsiktig to ganger på rumpen.

Dette var, til nå i mitt liv, noe av det mest absurde jeg har opplevd. Jeg tror faktisk jeg opplevde det som kalles for kognitiv dissonans. Jeg tenkte, helt seriøst, at han måtte ha ment å klapse meg på ryggen. Det måtte være den der korte overkroppen min som hadde ført til denne uheldige situasjonen, helt sikkert! Det var så flaut.

Min avtroppende kollega virket på sin side lite påvirket av episoden. Mens jeg sto der og skammet meg, sa han rolig farvel og trasket av sted.

Det var for øvrig ikke siste gang jeg traff ham. Det viste seg nemlig at han ikke var helt ferdig på kontoret likevel, og gjerne ville komme innom en gang i blant når noen trengte hans ekspertise. Jeg latet som ingenting da jeg traff ham igjen. Selv om min daværende kjæreste syntes jeg var helt idiot for å i det hele tatt tenke på at han ikke hadde ment å treffe meg på rumpen, var det denne teorien jeg klamret meg til. Jeg kunne ikke forså at denne koselige gamle bestefaren skulle ha gjort noe sånt med vilje. Men jeg skjønte etter hvert at jeg hadde tatt feil. Hver eneste samtale jeg hadde med ham etter dette var nemlig, slik jeg ser det, preget av hans forståelse av at jeg var den jenten som likte at han klapset meg på rumpen. For eksempel en gang han så omstendelig på meg og sa ”vet du hva mitt inntrykk av høyt utdannede kvinner er? De vil alle sammen bli dominert i sengen”. Eller en annen gang, da han fikk vite at jeg skulle ha besøk av kjæresten min i ferien (han studerte i et annet land på den tiden), sa han ”det kommer til å bli morsomt når du kommer tilbake etter ferien da, du kommer ikke til å klare å gå rett”.

Jeg synes selvsagt denne oppførselen var uakseptabel. Men jeg fikk meg ikke til å nevne den til noen. Det var jo sikkert bare ment som spøk, og jeg ville jo ikke fremstå som humørløs. Dessuten var han så godt likt blant de andre på jobben. Og hvis ingen andre opplevde ham som ubehagelig, så var det vel jeg som var problemet. Jeg tenkte faktisk det.

Men jeg tenker ikke det nå. Og grunnen til at jeg tar opp disse hendelsene er at jeg ikke vil at andre skal reagere som meg, med aksept av det uakseptable. Nå er ikke mine opplevelser blant de verste, heldigvis. Jeg sitter ikke akkurat igjen med noen traumer. Men det viktige her er ikke hvor min grense går. Det er forskjellig fra person til person. Poenget er at man skal slippe å oppleve slike ting på jobb. Punktum.

Det fremgår av Juristforbundets undersøkelse at blant de som har opplevd seksuell trakassering, så har 72 % opplevd dette mer enn en gang.

Grunnene til ikke å si ifra varierer; 49 % ønsket rett og slett ikke å fortelle noen om hendelsen, 33 % ville gjøre noe med saken selv, og 30 % viste til at slikt ikke var noe man snakket videre om på deres arbeidsplass. Videre var 27 % bekymret for at videreformidling av det inntrufne ville få negative konsekvenser for dem på arbeidsplassen, mens 25 % vurderte at deres arbeidsplass ikke kom til å gjøre noe dersom de ga beskjed. 13 % svarte også at det ikke foreligger noen rutine for slike varsler der de jobber.

Bare 19 % valgte å si ifra.

Dystert, ikke sant? Det blir dessverre mer dystert av at blant disse skarve 19 prosentene, så var det bare halvparten som opplevde at noe ble gjort fra arbeidsgivers side.

Men nå er #metoo her, og diskursen er med dette endret, forhåpentligvis for all fremtid. Vi har jo allerede sett virkningene etter alle som har stått fram i offentligheten. Seksuell trakassering er i fokus som aldri før, og endring er på vei.

Vi har også nytt lovverk på området. 1. januar i år trådte den nye likestillings- og diskrimineringsloven i kraft. Loven skal bidra til å ”bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer, og hindre at nye skapes”. Forbudet mot trakassering fremgår av lovens § 13, og her nevnes spesielt seksuell trakassering:

”Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom”.

I samme bestemmelse fremgår det som er viktig å huske: Det er arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner som skal forebygge og forhindre seksuell trakassering innenfor sitt ansvarsområde.

Du har faktisk rett til å ha et trygt og godt arbeidsmiljø.

Så dersom du opplever seksuell trakassering på arbeidsplassen, håper jeg at du er en av dem som tør å si ifra. Du kan si det til din leder (eventuelt leders leder, dersom leder er den som trakasserer deg), eller du kan snakke med tillitsvalgt, verneombud eller ta direkte kontakt med HR-avdelingen. Dersom du er student, kan du ta det opp med studentombud, lærer eller studiestedets HR-avdeling.

Du skal være trygg på arbeidsplassen, og det er ikke ditt ansvar å sørge for denne tryggheten. Ansvaret ligger hos arbeidsgiver, og det er lovpålagt.

Gjesteblogger Helene Andersen er en samfunnsengasjert idealist, med et hjerte som brenner ekstra mye for likestilling, ruspolitikk og Palestina.

Bilde: Shocked person av Robin Higgins, Pixabay.com

Kilde: Juristforbundets #metoo-undersøkelse

https://www.juristforbundet.no/nyheter/2017/sier-ikke-fra-om-seksuell-trakassering/?_cldee=aGVsZW5lYW5kZXJzZW5Ab3V0bG9vay5jb20%3d&recipientid=contact-7b1ef514acaee71180f63863bb34cdb0-855ab3d7a85d46169197d27d9088f531&esid=ff6f718f-0f1e-e811-80fd-3863bb358e18&urlid=2