Manspreading skjer ikke bare på kollektivtransport, det er også et problem i møter og debatter. Når menn tar opp mer enn halvparten av plassen blir det uunngåelig mindre enn halvparten igjen til kvinner. Derfor holder det ikke at kvinner snakker mer, menn må snakke mindre.

Jeg er av de mange som snakker mye om at kvinner må ta ordet mer. Det er lenge siden jeg slutta å telle de gangene jeg har oppmuntret og pressa på for å få flere av de smarte og engasjerte jentene og damene jeg kjenner til å ta ordet mer. Det er nemlig viktig, vi trenger å høre flere kvinners stemmer og perspektiv, i de aller fleste debatter. Kjønnsbalansen er skeiv, veldig skeiv. Men vi kvinner kan ikke alene ta ansvaret for denne skeive kjønnsbalansen. Menn må snakke mindre.

Dere gode allierte menn, ikke bare si til oss kvinner at vi må snakke mer, si til menn at de må snakke mindre.

Få som har vært aktive i organisasjonsliv eller politikk bør bli overrasket over påstanden om at menn dominerer debatter. Nylig har også det at menn dominerer i forelesninger blitt gjenstand for debatt. Forskning fra Universitetet i Bergen viser at kvinner snakker mindre enn menn i forelesninger, nærmere bestemt står kvinner for bare 13 prosent av interaksjonene i forelesninger, til tross for at de utgjør halvparten av studentene. Dette var ikke overraskende tall for noen av de kvinnene jeg har diskutert det med, vi har alle tilbragt timesvis av våre liv med å høre unge menn snakke i forelesninger.

Ofte blir denne skeivheten forklart med at kvinner er redde for å dumme seg ut, eller ikke å være godt nok forberedt. Det er synd, og det er viktig å unngå et studiemiljø, organisasjonsliv eller offentlig debatt hvor viktige spørsmål står ubesvart fordi frykt hindrer kvinner i å stille dem. Det er derfor vi har kvinnenettverk, støtter hverandre og formøter hvor kvinner kan øve seg på å ta ordet.

Kvinner står for bare 13 prosent av interaksjonene i forelesninger, til tross for at de utgjør halvparten av studentene.

Jeg er ikke av de som kvier meg for å ta ordet i en forsamling, og har mang en gang tatt ordet for å jevne ut kjønnsbalansen på talelista fordi jeg mener det er viktig at debatten ikke domineres av menn. Mange kvinner gjør det, og det er viktig for å senke terskelen for andre kvinner i forsamlinga.

Likevel har jeg knapt tatt ordet i en forelesning gjennom mine sju år på universitetet. Jeg har ikke vært redd for å dumme meg ut, eller ikke følt meg godt nok forberedt, jeg har rett og slett tenkt som så at jeg ikke hadde noe spørsmål, og at de som gikk på forelesning ikke kom for å høre på meg. Dette er et syn mange kvinner jeg kjenner deler, og flere menn burde delt.

Jeg har rett og slett tenkt som så at jeg ikke hadde noe spørsmål, og at de som gikk på forelesning ikke kom for å høre på meg

Dialogbasert undervisning er viktig, studenter bør og skal stille spørsmål ved det som blir formidlet av foreleser, men en forelesningssal med 120 studenter er ikke stedet for unge menn å hente bekreftelse på at man har forstått pensum riktig. I min erfaring er det nettopp parafrasering av pensum, kamuflert som spørsmål med et «Har jeg forstått det riktig hvis jeg sier at…» først, som utgjør en stor prosentandel av de mennene som tar ordet i forelesning. Tenk deg om, er det et spørsmål du skal stille, eller søker du bare bekreftelse? Hvis det er sistnevnte kan det kanskje vente til seminar eller kollokvien?

Heldigvis er det mindre parafrasering av pensum i møter, men det betyr ikke at tilstanden nødvendigvis er så mye bedre. Vi er mange som fører statistikk over hvem som tar ordet på landsmøter og lignende, summen er alltid en overvekt av menn. Men så begynte jeg å også merke meg når en mann tok ordet for å si noe som var sagt før, og plutselig fikk statistikken en ny dimensjon. Et frustrerende høyt antall av de mennene som tok ordet gjentok noe noen andre hadde sagt før dem. Etter hvert føltes det ut som da jeg satt på forelesning og hørte parafraseringen av pensum og tenkte, dette har jeg da hørt før.

Dialogbasert undervisning er viktig, men en forelesningssal med 120 studenter er ikke stedet for unge menn å hente bekreftelse.

Jeg vil ikke kneble, eller sensurere noen. Det er fint å høre menns perspektiv, og det er mange som er gode feminister og blant annet støtter kvinner og oppfordrer flere til å ta ordet. Det jeg ønsker meg er at ansvaret for kjønnsbalansen i debatten deles mellom oss. Det er nemlig sånn at noen ganger, når plassen og tida er begrenset må noen ta mindre plass for at andre skal få mer. Flere kvinner må snakke mer, men ganske mange menn bør snakke mindre. Dere gode allierte menn, ikke bare si til oss kvinner at vi må snakke mer, si til menn at de må snakke mindre.

Gjesteblogger Ingrid Rostad er 29 år, aktivist, idealist og feminist med et hjerte som banker litt ekstra for nedrustning, folkelig organisering, fagbevegelse og internasjonal kvinnekamp.

.

Illustrasjonsbilde: Women Crowded by Manspreading on Subway av WNYC New York Public Radio, CC BY-NC 2.0.