La oss åpne øynene for kvinners gullalder

 

Denne teksten er skrevet fra et ciskvinne-perspektiv. Andre mennesker som menstruerer kan ha forskjellige opplevelser rundt biologiske endringer og følelser tilknyttet det enn de som er beskrevet her.

 

Det skjer noe når en kvinne har passert 40 år. I samfunnets øyne begynner vi å visne. Sakte, men sikkert får vi beskjed om at huden ikke er glatt nok, magene våre er for løse og håret vårt for grått. Vi blir usynlige. Derfor må vi synliggjøre denne livsperioden, med alt det positive den kan frembringe. “Gullalderen for kvinner” er ikke en betegnelse jeg har kommet på selv. Dette er betegnelsen som brukes i Thailand for å beskrive fasen hvor kvinner slutter å menstruere, kjent som menopausen. Begrepet ble jeg kjent med gjennom en thailandsk kollega som nærmer seg femti år og grugleder seg til at hun slutter å menstruere.

Forakten for voksne kvinner er nært knyttet til patriarkalsk tenkning. Patriarkalske systemer finnes både i politikk og i de fleste religioner, hvor det hevdes at vi kvinner kom til denne jorda for å være babyholdere, så menn kunne føle seg fruktbare og maskuline ved å befrukte oss.

Kvinnelighet har alltid ukritisk blitt knyttet til vår biologiske evne til å føde. Det har sjelden vært et spørsmål om å velge å kunne føde, men mange mener vi er utstyrt slik av naturens side og at det dermed er vår hovedoppgave i livet.

Hvis vi setter frihetsspørsmål til side: Det biologiske bakteppet for å kunne få barn er eggløsningen. Når vi ikke blir befruktet, kommer da den syndige, farlige og myteomspunnede menstruasjonen. Tegnet for biologisk modenhet som blir brukt for å skamlegge jenter verden rundt over sin egne kropper og sitt eget kjønn. Feminismen som bevegelse kjemper verden rundt blant annet for aksept av denne biologiske prosessen, mens vi samtidig krever mer forskning om tilstander relatert til helsen vår.

Vi tier om overgangsalderen

Men tilbake til 40-årsalderen. Det er rundt den tiden mange kvinner kommer i overgangsalderen. Overgangsalderen har fire faser: premenopause, perimenopause, menopause og postmenopausen. Den første fasen kan starte flere år før du mister menstruasjonen (menopausen), og da opplever man gjerne uregelmessig menstruasjon med mindre eller kraftigere blødninger, og ofte nedsatt sexlyst.

Jeg er selv 42 og kan konstatere at kroppen min dessverre ikke har sluttet med mensen ennå, men jeg må si jeg er klar for det. Men når jeg snakker med kvinner som er eldre enn meg, opplever jeg at de forteller en negativ fortelling om overgangsalderen. Hvorfor er det slik?

Det å være stolt av vår egen biologi er en nødvendig kamp for å kunne være stolte av kroppene våre. Selvsagt skal vi ha et nært og normalisert forhold til alle biologiske prosesser i kroppene våre. Ingen kvinne må få påført skam pga. en del av naturen sin. Denne kampen er vi enda ikke ferdig med, så vi kunne blitt kvitt stigmaet.

Kanskje det er på tide å rope høyere om overgangsalderen også? Ikke bare de biologiske sidene av den, med tanke på endringer som kan skape fysisk og psykisk ubehag i en periode. Men også de positive sidene med at kroppene våre er ferdige med å være fruktbare og at vi plutselig er befridd fra å måtte bli ansett som potensielle rugekasser.

Riktignok må vi bytte premenstruelle syndromer og menssmerter med tørre skjeder og hetetokter i en periode.

Vi går fra å bli ansett som tiltrekkende, potensielle mødre til uinteressante vesener. Men personlig mener jeg at denne overgangen kan være fantastisk og at vi burde vie den flere samtaler framover.

Framsnakking av våre biologiske endringer

La oss framsnakke overgangsalderen. Noen kan lure på hvorfor er det behov for det, men et lite historisk eksempel kan gi svar på det: For noen år siden, da symptomene av overgangsalderen forårsaket av hormonendringer ikke var kjente, mente almenheten at kvinnene ble gale i denne perioden av livet.

Et kjapt søk på nettet viser at alle symptomene er basert på plager. Smerter, tørrhet i skjeden, hetetokter, nedsatt sexlyst, humørsvingninger og mulighet for depresjon står på lista.

Det er altså veldig lite framsnakking å spore fra det medisinske perspektivet, noe som dessverre ikke er noen nyhet. Våre hormonelle forandringer er alltid beskrevet gjennom plagene våre og blir ansett som brysomme. Samtidig har dette også hindret at vi har blitt tatt på alvor i den medisinske verden, fordi overnormaliseringen av plager har ført til at mannfokusert, vestlige medisin heller har bedt oss om å ta oss sammen. Men er det bare biologien som skal definere denne perioden i våre liv?

Sosial verdsetting av voksne kvinne, et tema som gjenstår

Det er ikke bare biologien som skal telle. Vi er sosiale vesener og dermed må vi kunne støtte oss på endringene som forekommer i våre relasjoner med omverden i overgangsalderen. La oss verdsette alle voksne kvinner som har vært så heldige å overleve såpass mange år at de har kommet til et punkt i livet hvor de kan anse seg selv som kunnskapsrike og trygge kvinner. Kvinnene vi stoler på når vi trenger råd, kvinnene som med sine livserfaringer bidrar med nyanser og støtte i hverdagen. Spesielt etter at vi har kommet over fasen hvor vi trenger å bevise at vi er selvstendige vesener, tyr vi ofte til voksne kvinner for råd.

Men den erfaringen som kommer med alder verdsettes ofte ikke verken i arbeidslivet eller i samfunnet for øvrig. Aldersdiskriminering gjennomsyrer vårt samfunn, og når det gjelder kvinner fører dette til at vi forsvinner fra det offentlige bildet. Når vi blir eldre beholder vi omsorgsevnen vår, forsterket av å få og oppdra egne barn, men i tillegg blir vi mer frittalende og vanskeligere å håndtere for enkelte.

Når denne usynliggjøringen oppstår, kan mange oppleve det som frigjørende å slippe å bli ansett som seksuelle objekter.

De ovennevnte biologiske endringene kan bringe med seg andre, kroppslige endringer som bryter med vestlige og moderne skjønnhetsidealer. Jo mindre østrogen og progesteron kroppene våre produserer, jo saktere forbrenner vi og jo større er muligheten for at kroppslige endringer forekommer. En naturlig konsekvens av dette kan være at man ikke lenger trenger å være så på vakt for å unngå uønsket oppmerksomhet. Noen opplever faktisk at overgangsalderen kan bringe med seg mindre seksuell tiltrekning, og at det kan oppleves som frigjørende.

Gullalderen for kvinner

Første gang jeg hørte begrepet «gullalderen», var da min kollega slang dette ordet ut. Jeg ble øyeblikkelig forelsket. Endelig! Et ord som beskriver måten jeg mener overgangsalderen burde bli sett på. Gullalderen for at vi har fått lov til å oppleve en stor del av livet, for at vi er frie fra befruktningstvangen og for at vi fra den perioden av kan nyte seksualiteten vår, all den samlede visdommen og de livserfaringene vi har tilegnet oss fram til da. Overgangsalderen er nemlig ikke en slutt på vår kvinnelighet, men en frigjøring fra moralismens grep rundt kroppene våre.

Siden jeg hørte om dette ordet for å beskrive det som medisinsk omtales som menopause og senere klimakteriet, gleder jeg meg skikkelig til neste fase i kroppen min. Jeg sier ikke at det blir problemfritt, men tanken på å kunne nyte livet på en annen måte er svært tiltrekkende i mine øyne.

Kan det da være at vi kan forberede oss og lindre de negative symptomene på overgangsalder med mer åpenhet, forståelse og – ikke minst – ved å støtte hverandre i denne prosessen? Ved å fremheve de positive sidene som overgangsalderen kan ha for seksualiteten vår, sinnet vårt, vårt samfunnsbidrag og ikke minst lykken med å kunne eldes?

Hos voksne kvinne kan vi finne erfaringene og ressursene til å fortsette vår frigjøringskamp for et likestilt samfunn. La oss åpne for synliggjøring av våre biologiske prosesser for å få den plassen vi fortjener i samfunnet.

 

Bilde: Candid portrait of a wonderful woman, x1klima, Flickr

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website