WoC (Women of Color) over hele verden, av mange etnisiteter, har et stort ønske om å bli lysere i huden, for å komme nærmere et europeisk skjønnhetsideal. Hvor kommer denne besettelsen med å ha lysere hud fra? Hvorfor er kvinner villige til å ødelegge pigmentet i huden, og i verste fall få hudkreft, for å få lysere hud?  

Kvinner i India er redde for å være for mye ute i solen i frykt for å bli for mørke. Der assosieres mørk hud med hardt arbeid ute, noe som er forbeholdt underklassen. I Ghana er det en ny trend, hvor gravide kvinner tar piller med blekemiddel, i håp om at deres ufødte barn får en lysere hudfarge. Disse pillene kan føre til seriøse skader på barnets lemmer og interne organer. I Jamaica er det vanlig for kvinner å bruke diverse såper og kremer for å bleke ikke bare ansiktet, men hele kroppen. Der opplever kvinner å få mer oppmerksomhet fra menn når de er lysere i huden. I et intervju publisert av online magasinet «Marie Claire», sier 22 år gamle Judy Cooper: “When you’re black in Jamaica, nobody sees you.”

Grunnet kolonialisering og en universell sannhet om at “white is right” gjør mange drastiske ting for å bleke huden sin.

Hvor kommer dette hierarkiske rangeringen av hudtone fra? For å forstå dette, må vi bli kjent med begrepet colorism. 

Historien bak colorism

I følge Google, er colorism beskrevet som:

“prejudice or discrimination against individuals with a dark skin tone, typically among people of the same ethnic or racial group.” 

For afro-amerikanere, er colorism en av de mange ettersmakene av en transatlantiske slavehandelen, da flere millioner afrikanere ble stjålet fra deres kontinent og fraktet over til America. Da de ble solgt, var de med lysere hud og mer europeisk lignende i utseende, dyrere og mer verdt enn de enn med tydelige afrikanske, fenotypiske trekk og mørkere hudfarge. Også på plantasjene ble det gjort store forskjeller: de mørke ble satt til å jobbe ute under forferdelige forhold, mens de lyse fikk «bedre» behandling og fikk jobbe inne i huset med mindre krevende oppgaver, som renhold, stell av barn og matlaging. Dette var en del av en mentalitet blant hvite, som ble brukt til å splitte og herske over afrikanerne, slik at de vendte mot hverandre.

Colorism i dag

I korte trekk er dette fenomenet basert på et fargehierarki, der jo lysere hudtone du har, jo bedre. Dette er et utbredt problem, ikke bare blant afro-amerikanere, men også etniske grupper i Latin Amerika, Øst-og sørøst Asia, Karibien og Afrika. Det er ikke bare det at lysere hud er et skjønnhetsideal, men du blir også bedre behandlet og har større representasjon i media, film, TV og i magasiner, i forhold til mennesker med mørkere hud.

De fleste positive bilder du ser av mennesker av afrikansk opphav, er gjerne av de med lysere hud. I “urbane” filmer er ofte den med mørkest hud den slemme, mens den med lysere hud er helten.

Tenker man på Brazil, forestiller man seg gjerne et bilde av lysebrune mennesker på stranda, men til syvende og sist er det en majoritet av Afro-Brazillianere i Brazil som sjeldent vises i andre settinger enn i favelaene.

Dog, har mye skjedd de siste årene. I USA spesielt, har det vært et så stort sosialt behov at grasrota har startet kampanjer, emneknagger som #melaninmagic blir brukt, og det er utallige profiler på instagram som kun sprer positive, mangfoldige (og vakre) bilder av folk med ekstra melaninrik hud.  I motebransjen har det også blitt mer og mer vanlig å bruke modeller med mørk hud, for å ikke snakke om filmen Black Panther der så og si alle er mørke – noe som tidligere var uhørt i en så kommersiell film. I tillegg var de alle satt i et positivt lys og var heltene i filmen – og en slik positiv representasjon bidrar til å bryte fordommer og stereotypier. Derfor er det viktig å være klar over disse utfordringene og være bevisst på en problematikk som tar stor plass i manges liv.

Gjesteblogger Camille Oneida Charles (28 år) er utdannet pedagog, jobber som lærer i Osloskolen. Er aktivist og aspirerende skribent.

Hovedbilde av William Stitt ved Unsplash