Kvinnekamp er klassekamp!

Klassekamp og kvinnekamp henger sammen

I morgen er det 1. mai, arbeidernes dag. Som sosialist er det utenkelig for meg å ikke markere denne dagen, men som feminist med hjertet langt til venstre er det en nesten like viktig dag for å markere kvinnekampen. For klassekamp og kvinnekamp er uløselig knyttet sammen – både før og nå.

Tidligere Maddam-skribent Malin Lenita Vik har allerede skrevet godt her på bloggen om denne sammenhengen, i teksten Kvinnekamp + klassekamp = sant:

Klasseforskjellene øker hele tiden, der stadig flere kvinner og barn lever i fattigdom og de rike, i de fleste tilfeller menn, får skattelette og blir rikere. Sammenhengen mellom kvinnekamp og klassekamp blir forsterket under den blå regjeringen. De fattiges kår forverres, likestillingspolitikken er kontinuerlig under press og penger sluses i retning av rike menn. Venstresiden burde derfor sette kvinne- og klassekamp enda høyere opp på den politiske agendaen.

Malin skriver også om kvinner og klasse i De klasseløse:

Dette er kvinner som er mer sårbare i økonomiske nedgangstider med sin svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og/eller ansettelse i lavtlønte kvinnedominerte yrker preget av lave stillingsbrøker og midlertidighet. Det er kvinner med lav utdannelse, med lite arbeidserfaring og de med minoritetsbakgrunn ser ut til å være særskilt utsatt. Fattigdommen i denne samfunnsgruppen har vært økende siden begynnelsen av 2000-tallet, men temaet er ikke akkurat populært. Likesom kvinners erfaringer generelt er lavstatus, er kvinner på bunnen av samfunnshierarkiet desto mer marginaliserte. Jeg pleier å kalle disse kvinnene, og deres barn, for samfunnets usynlige klasse, de klasseløse, de kasteløse som sjeldnere er fagorganisert, som er ringevikarer, som er uføretrygdet og som ikke representeres i den offentlige debatten. De synes ikke, ikke på annen måte enn gjennom statistikker og påfølgende hodebry om at de “koster oss” for mye.

Klasseforskjellene øker hele tiden, der stadig flere kvinner og barn lever i fattigdom og de rike, i de fleste tilfeller menn, får skattelette og blir rikere. Sammenhengen mellom kvinnekamp og klassekamp blir forsterket under den blå regjeringen.

Også Maddam-skribent Kari Kristensen har her på bloggen argumentert godt hvorfor feminismen må inkludere klasseperspektivet, og at kvinnekampen også må være en kamp for et trygt og inkluderende arbeidsliv, med faste ansettelser, slutt på ufrivillig deltid, likelønn og en lønn til å leve av. Kvinner må kunne ha en sunn økonomi, en egen bolig og muligheten til å forsørge seg selv. De må kunne stole på at velferdsstaten stiller opp med barnepass, anstendig sykelønn og rettferdig pensjon. Det er det som gir frihet og reell likestilling – og det er akkurat like viktig for alle kvinner, enten man kommer fra majoritets- eller minoritetsbefolkningen, noe Kari peker på i teksten Kulturprolaps og klassekrampe:

Selv om vi ønsker oss et «niqab-fritt samfunn», er det er ikke niqaben vi skal ta et oppgjør med i den norske debatten. Ved å belyse alle økonomiske aspekter i kvinnekampen, ved å kjempe for likelønn, for rett til utdannelse, rett til fast jobb og en radikal regulering av boligmarkedet, vil det bli lettere for kvinnen å kunne forlate det som kan holde tilbake friheten hennes i hjemmet. Niqaben kan ikke tvinges av, kvinnekroppen må forlate den selv av egen fri vilje. Ingen hvite riddere kan tvinge niqaben av en kvinne og tro at de driver frihetskamp.

Lønnskamp og boligpolitikk kan kanskje virke omfattende å ta grep om sammenliknet med «pussy hats», Beyonce-låter og kampen mot hodeplagg. Holder det å få en kommunal bolig om en minoritetskvinne skal tørre å forlate et kontrollerende forhold, når hun med mannen økonomisk er en del av middelklassen? Det er ikke enkelt å ta en klassereise nedover. Det trengs en boligpolitikk som gjør at kvinner har råd til å bo alene, det trengs en lønnskamp som gjør at kvinner i tradisjonelle kvinneyrker kan klare seg selv med ungene. Debatten om kontantstøtte og økning av barnetrygd blir symptombehandling sammenliknet med lønnskampen. Selv om det nytter, blir det mer plaster enn preventiv behandling i lengden.

Enten det er en skandinavisk kvinne med stritt hår og en voldelig ektemann, eller om det er en niqab-kledd kvinne sosialt kontrollert av far og ektemann, lever de begge innenfor det samme økonomiske systemet, og det er også økonomi som skal til for å gi dem friheten.

Keep on marching skriver Kari om hvordan hun nettopp ikke trenger å velge mellom kvinne- og lønnskamp, og at det ikke er en motsetning mellom disse:

Hvor hører jeg hjemme? Må jeg velge mellom å kjempe kvinnekamp og lønnskamp? Hos kvinnebevegelsen har jeg funnet svaret: Nei, det må jeg ikke. Kan det tenkes at «mannevenstre» har noe å lære av kvinnebevegelsen? På Torild Skards 80-årsdag med seminar i november 2016, kunne vi se en samlet radikal kvinnebevegelse diskutere internasjonale handelsavtaler, lønnskamp, sekstimersdag og omsorgskrise.

Må jeg velge mellom å kjempe kvinnekamp og lønnskamp? Hos kvinnebevegelsen har jeg funnet svaret: Nei, det må jeg ikke.

Malin og Kari skrev sammen en tale i anledning Toril Skards 80-årsdag som ble markert med en jubileumskonferanse i fjor, og der oppsummerer de flere av poengene i tekstene gjengitt over:

For til tross for tretti år med likelønnskamp – er kvinnelønna lavere enn menns. Mange kvinner jobber også ufrivillig deltid. Dette påvirker kvinners inntekt, deres evne til selvforsørgelse. En kvinnelønn i kombinasjon med ufrivillig deltid er ikke en lønn å leve av, i vårt velstandssamfunn basert på en to-inntektsmodell.

I den offentlige debatten dukker alenemoren ofte opp i en bisetning når temaet er «barnefattigdom». Men å snakke om barnefattigdom bidrar til avpolitisering av det som egentlig handler om økonomisk ulikhet og om kvinnefattigdom. For en stor andel av de 80 000 barna i dette landet bor med enslige forsørgere som ofte er kvinner.

Kvinnebevegelsen kjemper mot ufrivillig deltid og for likelønn, og rimelig SFO og barnehage, en trygg og inkluderende velferdsstat og universelle goder. Alt dette er tiltak som også kommer fattige kvinner og alenemødre til gode.

Men det er viktig å minne om at kampen for kvinnes økonomiske selvstendighet ikke er over i vårt samfunn som trues av økende klasseforskjeller, privatisering og svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Dette er noe som rammer fattige og marginaliserte kvinner særskilt hardt.

Feminister, foren eder – i toget!

Tekstene over viser at kampen for arbeiderrettigheter og for kvinners rettigheter er to sider av samme sak. I det siste har også #metoo vist hvor sårbare kvinner er for seksuell trakassering og overgrep når man står i et avhengighetsforhold til arbeidsgiver i midlertidige stillinger og i bransjer hvor arbeidstakernes rettigheter står svakt. Så til alle feminister: Gå ut og delta i tog og på markeringer over det ganske land i morgen! Her i Oslo kan man f.eks. i år gå under flere paroler med viktige kvinnesaker i 1. maitoget:

  • Fellesskap fungerer – Stopp velferdsprofitørene
  • Del på arbeidet – Vi krever seks timers dag / 30 timers uke
  • Tett hullene i AFP – stans pensjonsranet i offentlig sektor
  • #ikketilforhandling – Stopp overgrep og seksuell trakassering
  • Bekjemp høyrepolitikk – Stopp angrepene fra KS, Spekter, Virke og NHO

Og om du trenger å komme deg i kampmodus anbefaler jeg alle å bruke kvelden på å se filmen Pride, som handler om en nydelig allianse av fagforeningsfolk fra et lite gruvesamfunn og LHBT-bevegelsen. Under kan dere se mitt favorittklipp fra filmen, der kvinnene reiser seg og synger kampsangen “Bread and roses”.

Gratulerer med dagen!

As we go marching, marching, we’re standing proud and tall.
The rising of the women means the rising of us all.

 

Illustrasjonsbilde er hentet fra kunstprosjektet “Hundre år på en arbeidsdag” av Kajsa Dahlberg. (Fotograf: Trond Isaksen) «Hundre år på en arbeidsdag» er et utvalg paroler fra den norske kvinnebevegelsen fra 1913 – 2013, som  ble projisert på veggen i Regjeringskvartalet. Les gjerne mer om kvinner og kvinnekamp i fagbevegelsen her.

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer i blokk på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.