Gjennom fokus på blant annet abortrettigheter, seksuell trakassering og skjønnhetstyranni har feminisme og kvinnekamp fått mer oppmerksomhet og oppslutning de siste årene. Denne økte eksponeringen er med på å sette viktige saker på dagsorden, men har vi mistet strukturene og helheten av syne? Diskusjoner om feminisme og likestilling i dag preges ofte av fokus på individuelle valg heller enn strukturelle endringer og samfunnsanalyse. Mange sier man kan være feminist uavhengig av politisk ståsted. Stemmer det?

Mange sier man kan være feminist uavhengig av politisk ståsted. Stemmer det?

Feminisme er politikk. Man kan være noe uenige om definisjonen, og det finnes flere forskjellige typer feminister – men uansett hvordan man snur og vender på det så er det minstekrav at en feminist kjemper for likestilling. Så er det en viktig forskjell på å kjempe for likestilling og det å bare være for likestilling. Dersom vi legger til grunn at man er feminist dersom man er for likestilling ville nok mesteparten av Norges befolkning blitt definert som feminister. Om absolutt alle kaller seg feminister vil feminismen som begrep og ideologi miste sin slagkraft, for det er nettopp kampen som er hovedpoenget. Man oppnår ingenting gjennom at folk går rundt og kaller seg feminister dersom de ikke samtidig også kjemper for likestilling.

Diskusjoner om feminisme og likestilling i dag preges ofte av fokus på individuelle valg heller enn strukturelle endringer og samfunnsanalyse.

Til og med Store Norske Leksikon har fått med seg dette i sin definisjon: «Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene». Det vil si at selve feminismens natur er politisk, og i tillegg er den en kamp mot gjeldende maktstrukturer. Dersom kvinner og menn var likestilte, hadde like rettigheter og muligheter og dersom våre liv ikke ble styrt av trange kjønnsroller og forventninger basert på kjønn – ville feminismen ha utspilt sin rolle. Å være feminist er å si at vi fortsatt har en kamp å kjempe.

Når flere partier på Stortinget mener at vi allerede er i mål blir det i alle fall for meg helt åpenbart hvilke partier som fortjener min stemme som feminist.

Det er her det begynner å bli problematisk å si at man kan være feminist uavhengig av politisk ståsted. Eller, for å være mer presis, det er her det blir vanskelig å si at man kan kjempe en feministisk kamp uavhengig av politisk ståsted. For når flere partier på Stortinget mener at vi allerede er i mål, eller nedprioriterer likestilling fullstendig i sine partiprogrammer – mens andre har dette som en av sine hovedsaker – blir det i alle fall for meg helt åpenbart hvilke partier som fortjener min stemme som feminist. Det er faktisk slik at noen partier er mer feministiske enn andre.

Å være feminist er å si at vi fortsatt har en kamp å kjempe.

Så er det noen som vil innvende at man som feminist kan synes at andre saker er viktigere, eller man er uenige i den likestillingspolitikken som legges til grunn av de partiene som prioriterer dette høyest. Og det er nok dette som er kjernen, at noen mener at feminisme inngår som en naturlig del av en humanistisk eller sosialistisk ideologi – og noen ser på det som en separat sak. Jeg mener det er umulig å snakke om feminisme uten å se det i sammenheng med kampen mot ulikhet generelt i samfunnet. Feminismen inngår som en helt naturlig del av politikken i partier, organisasjoner og krefter i samfunnet som ønsker å bekjempe økonomisk ulikhet, fattigdom og rasisme for eksempel. Det handler om en helhetlig politikk og ideologi, der feminisme ikke kan se på som en enkeltstående sak som man bare er “for” eller “mot”.

Det er umulig å snakke om feminisme uten å se det i sammenheng med kampen mot ulikhet generelt i samfunnet.

Klassespørsmål og økonomisk ulikhet er slik sett svært viktige feministiske spørsmål fordi det blant annet er gjennom spørsmål om penger eller eiendom at kvinner har blitt undertrykket og holdt utenfor maktens korridorer. Grunnen til at kvinner i Norge er blant verdens mest likestilte handler i stor grad om økonomisk selvstendighet. Å være avhengig av å bli forsørget av en mann plasserer kvinner i en underdanig posisjon der hun ofte ikke kan eller tør å forlate sin mann av frykt for hvordan hun og eventuelle barn skal klare seg. I store deler av verden er det fortsatt slik, og internasjonal solidaritet er en sentral og ufravikelig del av feminismen.

Klassespørsmål og økonomisk ulikhet er slik sett svært viktige feministiske spørsmål.

Her hjemme er også blant annet kampen for å fjerne 3-årsregel i familiegjenforeningssaker et viktig likestillingspolitisk spørsmål for å utjevne forskjeller mellom kvinner som tilfeldigvis er født i Norge og de som ikke har vært like heldige. Men selv om norske kvinner er blant de mest økonomisk selvstendige i verden er det fortsatt en vei å gå her også; ufrivillig deltid, midlertidige ansettelser og likelønn er viktige spørsmål for likestillingen i Norge fordi vi fortsatt lever i et samfunn som først og fremst er lagt opp etter den mannlige normen. Over tid ser vi at når kvinneandelen i et yrke går opp, går lønna ned. Det sier alt om hvordan kvinners arbeid verdsettes, også i dag. Dersom Norge skal være et eksempel til etterfølgelse har vi fortsatt en lang vei å gå.

Her hjemme er også blant annet kampen for å fjerne 3-årsregel i familiegjenforeningssaker et viktig likestillingspolitisk spørsmål

Kampen mot vold og voldtekt er et av de områdene der flest feminister finner sammen, ofte langs hele det politiske spekteret. Også på dette punktet er det noen partier som prioriterer denne kampen i langt større grad enn andre. Dette viste seg tydelig i avstemmingen om samtykkebasert voldtektslovgivning for bare noen uker siden, der Venstre, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet stemte mot.

Kampen mot vold og voldtekt er et av de områdene der flest feminister finner sammen.

Over tid har vi sett en avpolitisering av feminismen samtidig som liberalfeminismen har fått mer og mer gjennomslag og blitt “mainstream”. På sitt beste er liberalfeminismen også med på å sette fokus på viktige feministiske saker som skjønnhetstyranni, spiseforstyrrelser og rasisme – men det er også grunn til å stille kritiske spørsmål ved måten denne ideologien avpolitiserer feminismen og ofte spiller på lag med markedskreftene. Når unge jenter mer eller mindre oppfordres til å kjøpe seg ut av strukturell undertrykking er det all grunn til å tro at feminismen brukes som et nyttig og trendy markedsføringsverktøy for markedskreftene og kapitalismen. Det samme kan sies om måten man vrir om alt til å handle om individuelle valg, som om manglende likestilling ikke var en strukturell ulikhet som først og fremst må bekjempes politisk og på samfunnsnivå.

På sitt beste er liberalfeminismen også med på å sette fokus på viktige feministiske saker som skjønnhetstyranni, spiseforstyrrelser og rasisme.

Å si at man kan være feminist uavhengig av politisk tilhørighet blir slik sett en del av denne utviklingen. Det er viktig å tilnærme seg utviklingen av den moderne feminismen på en nyansert måte, der vi både kan anerkjenne effekten av økt eksponering for viktige saker samtidig som vi er kritiske til måten det gjøres på. Feminisme handler ikke om at alle bare skal få gjøre som de vil; det må hardt arbeid og politisk kamp til for å få til endringer. Dersom vi mener at feminisme og likestilling er viktig bør vi støtte dem som faktisk jobber for og prioriterer feminisme og likestilling.

Gjesteblogger Anette Svane er utdannet filmviter, feminist og aspirerende filmskaper som brenner for det alternative og skeive. Hun er veldig opptatt av strukturell ulikhet, internasjonal solidaritet og kamp mot objektivisering, vold og voldtekt.

Illustrasjonsbilde: stortinget. av Martha Dear, CC BY-NC-ND 2.0.