8. mars, da den internasjonale kvinnedagen blir feiret verden over, samlet flere tusen kvinner seg på landsbygda i Chiapas, helt sør i Mexico. Ikke hvilket som helst sted på landsbygda i Chiapas, men i et av de fem politiske senterne til zapatistene, i caracolen, eller sneglehuset Morelia.

Jeg sitter på bussen fra småbyen San Cristobal de las Casas på vei ut mot bygda. Det er sent på kveld og den 7.mars, og hjemme i Norge har det nok allerede blitt kvinnedagen. Jeg tenker på hva jeg ville gjort hvis jeg var hjemme i Oslo. Spist en fellesfrokost med venner, dratt på et debatt eller to og tusla ned til toget på Youngstorget. Dansa og drukket øl på kvelden. I år blir det veldig annerledes, men samtidig blir noe likt. I de tre dagene som kommer skal zapatistkvinnenes første «Internasjonale politiske, artistiske, sportslige og kulturelle treff for kvinner som kjemper» bli avholdt. Kvinner fra alle zapatistens områder, hele Mexico og verden skal samle seg her på det autonome zapatistområdet sør i Mexico. Zapatistene ble kjent for verden 1. januar 1994, da de gikk til væpnet opprør mot den 500 år gamle natta, som rammet latinamerikanske urfolk da deres områder ble kolonisert av europeerne.

De gikk til opprør mot kapitalistisk utbytting, mot nyliberalistisk destruksjon av vann, skoger, fjell og folkegrupper. De gikk til opprør for livet.

I dag bygger zapatistene opp frie samfunn, basert på selvstyre, autonom utdanning, helse og autonome rettssystemer. Kvinnenes kamp på innsiden av deres egen organisasjon har alltid vært sterk. Allerede før opprøret, i 1993, presset de gjennom «Den revolusjonære kvinneloven», som en premiss for å støtte opprøret. I dag er unge kvinner med i alle organisasjonens oppgaver; men zapatistene har aldri lagt skjult på at det fortsatt er mange utfordringer igjen å løse, spesielt i kvinnenes hjem.

Diversitet, og likhet

Det var under et vitenskapstreff i regi av zapatistene, der forskere fra naturvitenskapene ble utfordret til å svare på hvordan deres forskning kan bidra til å frigjøre verden; at zapatistkvinenne som var til stede brøt seg frem på scenen, henvendte seg til oss kvinner, og inviterte til 8-mars-feiring. «Vi kvinner som kjemper bærer ofte på frykt, men vi overvinner den», sa de den gang, og forklarte samtidig at dersom menn ville komme, måtte de komme med en kvinnelig ansvarlig, og måtte oppholde seg på kjøkkenet i utkanten av aktivitetene. Nå, tre måneder senere, ankommer det tusenvis av kvinner fra mer enn 35 nasjoner til Morelia for å tilbringe de neste tre dager her. For å delta på kulturelle, sportslige og politiske aktiviteter. For å dele, lytte og fortelle. For å utfordre gitte tankemåter, for å lære og for å observere. Jeg tenker på alle kvinnene som akkurat nå er på vei gjennom Chiapas for å samles. På alle kvinnene som har reist kort og lengre for å ankomme. På kvinnene som reiser med organisasjonene eller kollektivene sine, på de som reiser alene, og på de som reiser med barna sine. På de forskjellige tankegangene, feminismene, erfaringene og tankene vi tar med oss. For er det én faktor som beskriver alle kvinnene som ankommer, så er det diversitet. Med ulike nasjonaliteter, legninger, tanker, forventninger, ideologi og feminisme er vi på mange måter helt forskjellige.

Men det er som zapatistene sier: vi er like fordi vi er forskjellige.

Og det beskriver oss like godt som diversiteten vi bærer med oss til Morelia. For tross alle de ulike forventningene, håpene og tankene, har man reist, noen kort, noen langt, for å dele, lytte og uttrykke. Alle med et forskjellig forhold til feminisme, og zapatistene. Noen kan masse, andre kan mindre. Noen tenker kanskje på den revolusjonære kvinnelovene til zapatistene, andre på det væpna opprøret mot den mexicanske staten i 1994, andre kommer kanskje bare med nysgjerrighet. Men viktigheten av akkurat dette betyr ikke så mye i dagene som skal komme. Det viktigste blir faktoren at man er kvinner. Kvinner som kjemper, eller ønsker å kjempe, mot et kvinnediskriminerende patriarkalsk system som skader oss alle. I ulik grad, men alltid tilstede.

Et feministisk rom for alle

Og her, i et autonomt område hvor zapatistene for lengst har kastet ut det de kaller «den dårlige regjeringen», og erstattet den med et roterende styre av kvinner og menn som styrer ut ifra et maktkritisk prinsipp om å styre mens man lytter til folkeviljen, møter vi kvinner i dag endelig et rom for å diskutere, lytte og lære uten det patriarkalske blikket vi lever under hver dag. Zapatistkvinnene har åpnet sine områder, sine kjøkken og soveplasser for alle som har lyst til å komme disse tre dagene i mars. Og med dette også dele. Dele mat, toaletter, dusjer. De har også organisert og planlagt treffet i flere måneder. Det eneste de ber oss om er å lytte og å vise respekt for hverandre. For her er alle velkomne, sier de. Feminister, ikke-feminister. Single, gifte, skilte. Fra bygda, eller byen. Lesber, bifile, transer. Alle nasjonaliteter, alle størrelser og alle tankemåter. Og med dette åpner vi oss og legger fra oss fordommer og politiske uenigheter og tilbringer 3 dager sammen. Kanskje mer enn vanlig, og med den evige påminnelsen om at dette er helt nødvendig å legge fra seg hver dag, hele livet, hvis vi skal klare å skape en feministisk og rettferdig verden. 3 dager som skal bli fylt med debatter, dans, teater, dokumentarer, video, musikk og workshops. Tårer, kamprop, glede og håp. Og kanskje mest av alt: troa på organisering av en kamp som er ulik, men likevel så lik.

For til slutt er undertrykkingen og diskrimineringen en som kvinne opplever og som vi er smertelig klar over at ikke er unik, men normalen, et resultat av et type system, en felles historie og et felles kapitalistisk økonomisk system som utnytter oss og skaper vold. Og ikke bare kapitalismen, men patriarkatet som «gjør at menn tror og tenker at kvinner er verdt mindre», som to av zapatistene som koordinerer treffet beskriver i åpningstalen.  

Mangfold, bredde og maislefser

Noen sier vi er 3 tusen. Andre 6 eller 9 tusen. Det eneste jeg vet at vi er mange som våkner opp den 8.mars i Morelia, og mange flere som vil ankomme i løpet av de neste timene.

Utenfor området henger det et stort banner som ønsker oss velkommen. Rett ved siden av et banner hvor det står at det er forbudt for menn å komme inn.

Programmet som zapatistkvinnene har satt sammen er imponerende. Fra klokka 08.00 på morgningen til kveld er det titalls av aktiviteter å velge mellom- hver eneste time. Og ikke minst, så er programmet variert. En danseworkshop som handler om kroppen som territoriet? Lage tegneserie sammen med et kvinnekollektiv fra Argentina? Høre Mapuche-kvinnene snakke om deres kamp? Hip-hop konsert? Debatt om lesbisk feminisme? Dokumentar om brasilianske kvinners kamp mot gruveutvinning i nordøst-Brasil? Selvforsvarskurs? Eller hva med å teste lagspillet gjennom fotball eller volleyball?

På hver aktivitet vi finner deltar ulike kvinner, men hver aktivitet har zapatistkvinner blant deltakerne. Carolina og Marina, to av de mange koordinatorene, understreker at blant deres oppgaver er det å dekke alle aktivitetene, for så å ta med seg det de lærer tilbake til sine medsøstre som ikke kunne komme. Foran de store bannerne som er hengt opp, og som beskriver dagens timeplan, er det nesten hele dagen fult av kvinner som prøver å finne ut hvor de skal dra, og når. Mangfoldet i hva som hele tiden foregår gir dagene en unik stemning og energi. Jeg må flere ganger stoppe opp og tenke på hvor mange ting som foregår på en gang. Ta inn alle inntrykkene. Fotballkampen foran meg, teaterstykket jeg skimter fra øyekroken, lyden av en spontan konsert som har oppstått i en av sovesalene. Lukten av ferske maislefser og søt kaffe. Og så se fort på klokka og småløpe til neste samtale som skal handle om en av treffets mest smertefulle temaer, om feminicides, i Mexico, landet som ligger helt i verdenstoppen, hvor kvinner forsvinner hver eneste dag, og straffefriheten ligger på over 98 prosent. 

Å fortsette kampen på sin side av kloden

Det ble en annerledes 8, 9 og 10. mars enn det jeg var vant til. Det ble ulikt, men samtidig likt. For uansett hvor vi hadde tilbrakt 8.mars, er vi en del av den samme kampen. Ropene fra Bilbao, Youngstorget, fra Madrid eller ropene fra Morelia. På samme tid, blant erfaringene vi tok med oss fra Morelia, er viktigheten av å organisere, stå sammen og hele tiden ha en dialog. Forstå at den feministiske kampen ikke må bli stoppet av geografiske grenser, men at disse må sprenges. At vår kamp er internasjonal, og at felleskap og solidaritet er en nøkkel for at både kvinner i Norge, Mexico og hvor som helst i verden, skal oppnå frihet. For ingen kamper, ingen utfordringer, står alene. Vi er alle knyttet sammen. Og ikke minst, at forskjellighet og diversitet er ikke en stopper for dette, men heller faktorer som bør gjøre felleskapet sterkere og drømmene større.

Når vi pakker sekkene våre, slår ned teltene og setter oss på en av de mange bussene samtidig som sola står opp bak fjellene, etter 3 intense og vakre dager, står fortsatt den største utfordringen på tur. Og ta med oss erfaringene, dialogene, energien tilbake til våre nabolag og grender; til kollektiver, og organisasjoner. Til alle medsøstrene som ikke kunne komme, men også til fedre og brødre. Ta med oss alle inntrykkene og lærdommene, og selv bruke de. Å la ordene, dansene, ropene, tårene og kjennskapen ikke bare bli minner, men inspirasjon og materiale for å fortsette kampen. Og på en måte, så er det samme hjemme i Oslo hvor i år etter år tusler hjem i vinterkulda etter 8. mars-toget. Hvordan organiserer vi oss bedre, hvordan forsterker vi kampen og hvordan vinner vi over patriarkatet og kapitalismen? Fra Morelia tar jeg med meg en styrke, og en tro på felleskapet, solidariteten og på organisering. Og jeg lover meg selv å oppfylle kravet zapatistene gir oss denne siste dagen: «det eneste vi ber dere om, er å fortsette å kjempe».

Gjesblogger Marthe Jæger Tangen (f.1994) er aktivist i LAG og bor for tiden i Medellín, Colombia som utvekslingsstudent.

Alle bilder er private og ble tatt av Marthe under kvinnetreff i Chiapas.