Tenk deg at du er 12 år og hjembyen din har blitt rammet av en orkan. På grunn av stor mangel på vann og mat, sendes internasjonal nødhjelp til befolkningen. Når du som ung jente er klar til å hente mat for deg og din familie, får du som svar «Ikke noe problem. Du får det hvis du ligger med meg. Du vil ikke ha på samvittigheten din at familien din sulter, ikke sant? Kom igjen, bare legg deg bak her, spre beina, vær stille og du får maten familien din trenger».

Dette er virkeligheten mange kvinner og barn har fått oppleve av personell tilknyttet forskjellige hjelpeorganisasjoner verden rundt.

Vi i Vesten donerer penger til mat og utstyr fordi vi vil hjelpe fattige mennesker til å bedre sine levekår, men sannheten er at disse pengene er grunnlaget for ulikhet som fostrer grovt misbruk.

Hjelpeorganisasjonenes strukturen er basert på veldedighet, men er dette det beste redskapet mot fattigdom og ulikhet i undertrykkede land? I FNs rapport “Millennium Development Goals”, ble det fremhevet at arbeidet fra FNs hjelpeorganisasjoner har bidratt til å minke dødelighet grunnet ekstrem sult i verden, men at voksende økonomiske ulikheter hindrer videre utvikling.

Veldedighetsprinsipp, et gufs av nykolonialisme

Hjelpeorganisasjoners virke er tuftet på veldedighet som bygger på kapitalismes ulikhetsprinsipp, hvor noen tjener store penger på andres arbeid. De fleste er nødt til å arbeide for å kunne overleve, mens profitten samler seg på noen få hender.

Dette skjer ikke kun på mikronivå i selskaper eller på mellomnivå i stater. Det skjer dessverre også på makronivå mellom land. I internasjonal veldedighets tilfelle, brukes mekanismen for å opprettholde såkalte utviklingsland fattige nok til at de blir avhengige av rike stater og selskaper i nødsituasjoner. Denne mekanismen er godt kalkulert og det gir grunnlag for økt profitt når ekstreme situasjoner inntreffer i fattige land.

Prosessen foregår omtrent slik; vi drukner land i internasjonal gjeld gjennom import- og eksporthandel, innimellom oppstår naturlige eller menneskeskapte katastrofer og vi kommer løpende med utstyr og ressurser for å «redde» folk i nød. Sannheten er at i land vi sender veldedighetsressurser til er land som i utgangspunktet er i en skjør økonomiske situasjon på grunn av strukturelle ulikheter i kapitalismemodellen. Veldedighet blir da til prosjekter hvor vi anser oss selv som de gode, reddende aktører i en særdeles utsatt situasjon, men hvor vi i bunn og grunn misbruker en avmaktssituasjon til vår egen økonomiske fordel. For mange mennesker i økonomisk misbrukte land, har disse undertrykkingsprosessene både fysiske og økonomiske konsekvenser i hverdagen.

The Guardians Afua Hirsch forklarer den nykolonialistiske tankegangen med å vise til konsekvenser som seksuelt misbruk av lokalbefolkningen utført av personell tilknyttet internasjonale hjelpeorganisasjoner. I hennes kronikk “Oxfam abuse scandal is built on the aid industry’s white saviour mentality” viser hun tydelig hvordan undertrykking og mangel på ansvarliggjøring fra de hvite europeere siden kolonitiden begynte, ble normalisert allerede for over hundre år siden. Under Storbritannias kolonisering av India, utviklet de europeiske legene en diagnose kjent som «tropikal neurasthenia», hvor de forklarte at kolonistmenn utviklet visse tendenser i form av angst, nervøsitet, alkoholisme og seksuelle avvik mens de var i koloniene. Denne diagnosen ble brukt for å rettferdiggjøre brutaliteten mot lokalbefolkningen i et forsøk på å legge ansvaret for deres avvikende atferd på de usiviliserte. Det var ansvarsfraskrivelse satt i medisinsk system, hvor kolonistmenn kunne utføre grusomme handlinger med fullstendig straffefrihet – godt gjemt bak en diagnose.

Mens Hirschs analyse tar for seg seksuelt misbruk som konsekvens i veldedighetsarbeid, tar Global Justice Now for seg de økonomiske konsekvensene av veldedighetsarbeid i sin rapport utgitt i april 2015: Profitting from poverty, again. I denne rapporten fokuseres det på hvordan ulikhet innen helse- og utdanningstjenester skapes gjennom veldedighet, og i grove trekk viser rapporten hvordan økonomisk hjelp fra flere britiske hjelpeorganisasjoner blir brukt til å starte private tilbud innen skole- og helsevesenet i Afrika og Asia. Dette har en dobbelt uheldig konsekvens, der de fattigste i mottakerlandene blir ekskludert fra disse tjenestene, mens private europeiske aktører tjener gode penger på å utføre dem. Det vil si, de selger ideen om at de bidrar med nyskapning i utsatte land, men sannheten er at noen hjelpeorganisasjoner misbruker makten sin til å bane vei for europeiske bedrifters profitt.

Den største konsekvensen er at lokale og nasjonale tiltak og nettverk svekkes fordi offentlige tjenester får mindre plass i samfunnet, mens forskjellene mellom rike og fattige forsterkes. Formålet med veldedighet er å opprettholde forskjellene, fordi det er kapitalismens metode for å overleve.

Hvor er #MeToo for fattige fargede kvinner og barn?

Situasjoner i både Haiti og Syria de siste månedene er forferdelige eksempler på hvor grov misbruk og utnyttelse utsatte kvinner gjennomgår. I avmaktssituasjoner er det lett at den ressurssterke parten kan misbruke parten i nød, og hvor kvinner og barn er uten noen form for beskyttelse slik at det blir vanskelig for dem å peke på deres «reddende aktører» som misbrukere.

Et annet tilfelle på hvordan veldedighet setter kvinner og barn i fare er tilfeller av seksuell misbruk for å få nødhjelp. I rapporten «Voices for Syria 2018» slås det fast at FN allerede for tre år siden ble varslet om at kvinner og jenter ble utsatt for seksuelt misbrukt i bytte mot mat eller andre type hjelp. Det har nesten ikke skjedd noen endringer siden da, og selv om Oxfams sexskandale i Haiti senere ble satt fokus på, har heller ikke den ført til verken organisatoriske endringer i hjelpeorganisasjonene eller massive antikapitalistiske protester for å beskytte våre medsøstre og barn.

Edwidge Danticat, en Haitiansk-Amerikansk forfatter, fortalte under et intervju for Democracy Now at Haiti er et #MeToo-øyeblikk for hjelpeorganisasjoner. Hun belyser den beintøffe virkeligheten: Seksuelt misbruk blant personell i hjelpeorganisasjoner er dessverre intet nytt, og grunnen til at det fortsetter å forekomme er at ansvarsfraskrivelsen beskrevet tidligere fører til straffefritak. Selv om tilfeller av seksuelle misbruk mot lokalbefolkningen i kriserammede land er godt kjent blant hjelpeorganisasjoner og andre humanitære fellesskap, skriver Danticat at: «Folk blir ikke straffeforfulgt. Når misbrukere blir konfrontert, unnskylder de seg og fortsetter med livet sitt. Og de etterlater seg menneskelige ødeleggelser og knuste liv.” Ingen reaksjon, ingen konsekvenser.

Les også: Kvinnevennlige NATO- en tabloid ulv i fåreklær

Lokal bærekraftig økonomi, en ønsket og realistisk endring

Patrick Stall argumenterer i sitt essay «Seize the charities» for at veldedighet er som et plaster på det kapitalistiske sår. Veldedighet skaper nemlig et forhold som gjør det vanskelig å oppfatte begge parter som likeverdige mennesker. Den ydmyker mottakeren, samtidig som den tilfredsstiller giveren. Så selv om både giverne og mottakerne kunne hatt nytte av å stå i felles kamper mot kapitalismen, er det vanskelig å kjempe sammen når den ene parten ser ned på den andre.

Stall hevder videre at det riktige svaret i denne situasjonen er sinne istedenfor sympati, fordi det er bare da vi kan engasjere oss i politisk solidaritet. Men har vi vært vitne til slike reaksjoner?

Vestlige medier har så vidt dekket disse nyhetene og beskriver dem som isolerte hendelser, mens veldedighetens natur og formål forblir uberørt og uimotsagt.

Som feminister må vi være antikapitalister. Vi kan kreve endringer hvor lokal økonomier styrkes, alternative bærekraftige systemer utvikles, omsorgsarbeid verdsettes og hvor etikken styrer over profitt og ulikhet. Alle samfunnsoppgaver bør bli verdsatt på lik linje, uavhengig om de generer såkalt «produksjon» eller ikke. Silvia Federici er en politisk feminist teoretiker som har kritisert i årevis kapitalismes brutalitet mot omsorgsoppgaver som tradisjonelt er utført av kvinner. Det er under utførelse av disse oppgaver at kvinner blir utnyttet, som forklart i eksemplene i Haiti og Syria, og dermed må vi bygge opp en større internasjonal bevegelse som fokuserer på solidaritet og kooperasjon i lokale samfunn.

Postkapitalistiske alternativene står rett foran oss: Nei til veldedighet, ja til solidaritet

Veldedighet opprettholder ubalanse og avmaktsforhold mellom land og mennesker. Vi må slutte med vår etnosentriske godhetsanalyse hvor vi ser oss selv som generøse givere. Vi må heller fokusere på å bidra og oppfordre til at utsatte grupper kan organisere seg selv og jobbe for å avskaffe det systemet som skaper forskjellene. Vi kan ikke sitte med god samvittighet for å ha donert noen få kroner til en såkalt godt formål, når vestlige selskaper samtidig utnytter folk og ressurser i andre land.

Som europeere må vi slutte å kose oss i vår egen selvgodhet når vi samtidig setter andre mennesker i en avmaktssituasjon. Som feminister må vi rette et sterkt kritisk søkelys på formålet med veldedighet, samtidig som vi skal nekte å delta i aksjoner som forårsaker og opprettholder ulikhet og ulike former for maktmisbruk mot andre mennesker.

Det er flere tiltak som kan igangsettes. Vi kan for eksempel kreve å slette all internasjonal gjeld, redusere antallet handelsavtaler og styrke lokalsamfunn på deres egne premisser. Gjennom solidaritet, direkte hjelp og kooperasjon blir lokalsamfunn bedre rustet til å ta vare på seg selv, samtidig som vi støtter hverandre. Det gagner oss alle å avskaffe kapitalismen. Og selv om det kan virke som det krever århundrets mobilisering, kan vi sammen bygge opp alternativene som gjør kapitalisme og dens forferdelige følger utdatert.

Bilde: An Oxfam project in Port-au-Prince, Haiti. Oxfam admits rehiring aid worker sacked over Haiti prostitute scandal, The Telegraph. Getty Images.