Nylig hadde jeg gleden av å tilbringe en helg på hotell. Jeg liker å bo på hotell, luksus i hverdagen. Eneste ulempen ved å bo på hotell er de andre som også bor på hotellet. Akkurat denne helga var akkurat dette hotellet møteplass for en konferanse med veldig mange kvinner i blazer. Det hele viste seg å være arrangert av et kosmetikkfirma som med store rosa plakater tapetserte lobbyen med sitatet «We believe in the empowerment of women».

Hvis jeg hopper galant over det klisjepregede fargevalget, undrer jeg – gjør de egentlig det?

Den norske oversettelsen av ordet «empowerment» er myndiggjøring. Dette kosmetikkfirmaet, som i all enkelhet selger skjønnhetsprodukter, ønsker å myndiggjøre kvinner. Med mascara?

Kvinners utseende har, i varierende grad, alltid blitt diskutert og vurdert. I disse globale, nettbaserte tider oppleves kroppspresset større enn noen gang. Overalt vises bilder av et skjønnhetsideal som er retusjert ut av en annen verden. Jeg får daglig beskjed om alt jeg må gjøre for å forbedre utseendet mitt. Det er hold-in-strømpebukser, ultra-dekkende dekkstifter, kvisekremer og rynkekremer (det er aldri for tidlig å begynne vet du).

Det jeg sitter igjen med etter en dag, et liv, utsatt for slik reklame er to ting: det må være veldig mye feil ved meg og det er kun utseende mitt folk bryr seg om.

Folk som kjenner meg vet at dette er to påstander jeg selvsagt ikke står for. Jeg har mine komplekser, som alle andre, men jeg er rimelig fornøyd med utseendet mitt. Denne kroppen kan jobbe 12-timers vakter på en travel sykehusavdeling, den kan løfte 100 kg i markløft og tennene mine har aldri trengt regulering. Jeg får kviser og jeg kler ikke shorts, men så flaks da at det ikke er utseendet mitt som er den avgjørende faktoren for hvorvidt jeg er god i jobben min, eller for hvordan jeg fungerer i relasjoner med andre mennesker. For å hoppe tilbake til kosmetikkfirmaet sitt noe malplasserte slagord; jeg trenger ikke skjønnhetsprodukter for å myndiggjøres.

Noe som fascinerer meg er at slike kvinnerettede bedrifter ofte ledes av kvinner. Tidligere har det vært menn som har hatt den avgjørende stemmen i saken om det kvinnelige skjønnhetsidealet. I dag har likestillingen kommet dit at kvinner, så indoktrinert i dette systemet av salg og perfeksjonisme, ofte stemmer andre kvinners utseende nord og ned. Bak ord som «empowerment» gjemmer det seg salgstriks rettet mot enhver kvinne med lav selvtillit.  Andre kvinner mener at jeg, som dem, bør dekke til mine «problemområder». Kvinner sminker kvinner inn i mimikkløshet.

Det er mars 2018, damer! Har vi ikke kommet lenger enn at vi fremdeles vurderer oss selv kun etter utseende? Hvorfor bidrar vi til å opprettholde en kultur som lever på vår usikkerhet? Det er på tide å si stopp. Nei, jeg vil ikke kjøpe foundation for halve månedslønna fordi jeg får tre kviser på haka hver gang jeg har mensen. Det får verden tåle.

Som sykepleier jobber jeg under et strengt uniformsreglement. Sengeposter og poliklinikker går i hvitt, anestesi og operasjon går i grønt og overvåkning/intensiv går i blått. Alle jobber i hva som enklest kan forklares som en pysj. De brukes av mange, vaskes ofte og fremhever ingenting. Det er ikke lov med overstadig sminkebruk og parfyme er forbudt. Selv om jeg noen ganger tøyer reglene hva angår fargerike sokker, er uniformen i sin helhet en befrielse.

Uniformsreglementet understreker at jeg ikke er ansatt på sykehuset for å ta meg ut.

Jeg er ansatt for å gjøre en jobb. En jobb jeg er god i fordi jeg har 4 1/2 års utdannelse, og 8 års erfaring, ikke fordi jeg kler hvitt.

Jeg klarer å gjøre jobben min med og uten øyenskygge. Blå ringer under øya klokka 05.45 hindrer meg ikke i å ta blodprøver eller gi medisiner. Jeg er klar over at mange kvinner står i jobber hvor deres garderobe må inneholde klær passende for det arbeidet de gjør, noe jeg har full forståelse for. At kvinner, meg selv inkludert, velger å sminke seg, på jobb og etter jobb, er også helt innafor. Det som plager meg er at vår kultur forteller oss at vi trenger disse produktene for å bli den beste versjonen av oss selv.

Jeg hopper av dette toget.

Myndiggjøring av kvinner er viktig i kampen for likestilling. Dessverre har vi kommet så langt i likestillingskampen i Norge at mange har mistet retningssansen. Lav-inntektsland jobber for å myndiggjøre sine kvinner gjennom stemmerett, utdannelse og retten til å bestemme over egen kropp. Her oppe på I-landstoppen forsøker kosmetikkfimaer å myndiggjøre kvinner ved å gjøre oss penere, så verden skal oppfatte oss dyktigere. Når ble disse tingene to sider av samme sak?

Vi har mistet fokus. Jeg ønsker meg ikke tilbake til tiden da vi ikke hadde stemmerett, men jeg skulle ønske vi levde i en tid der kampen var tydeligere. En tid der ulikhetene var så åpenbare at vi alle sto samla. Jeg er rimelig sikker på at fokuset ikke lå på Emmeline Pankhurst sitt antrekk da hun ble arrestert for å kreve stemmerett for kvinner i England, for 100 år siden. Jeg tror ikke Bergljot Larssons bleke hud var under granskning da hun grunnla Norsk Sykepleierforbund for å bedre sykepleiers rettigheter, i 1912.

Kan vi alle ta kollektiv avstand fra denne skjønnhetskulturen som svekker likestillingen som så standhaftig har blitt kjempet fram?

Kvinne, smink deg etter eget forgodtbefinnende, men ikke gjør det for å bli sett, eller lagt merke til. Gjør det fordi du har lyst. La dine ord og handlinger være det som gjør deg sett og hørt, og be kosmetikkfirmaene om å slutte å tigge penger. De trenger oss for å gå rundt, men vi trenger ikke dem noe mer enn vi velger selv. Jeg for min del har tenkt til å droppe YouTube-tutorials om contouring til fordel for gamle episoder av Seinfeld, og drar på jobb i morgen sans foundation, men med et godt faglig grunnlag.

Gjesteblogger Kine Marianne Berglund er sykepleier og beskriver seg selv som et nysgjerrig vesen med sansen for store spørsmål og svart kaffe.

Bilde: Make up, Juanedc, Wikimedia Commons