I forbindelse med #metoo har det kommet i gang en debatt om årsakene til trakassering og overgrep. Som bestilt kom forkjempere for evolusjonspsykologien på banen, og med varierende grader av bastanthet mente de å kunne forklare trakassering som basert på fundamentale forskjeller mellom menn og kvinners evolverte tendenser.

Psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair har uttalt at vi må ta på alvor at «det finnes kjønnsforskjeller i den grunnleggende seksuelle psykologien» og at «vi må ikke «demonisere» typisk mannlig seksualitet.» Hans kollega, førsteamanuensis Mons Bendixen ved Psykologisk institutt på NTNU har på sin side sagt at han “er bekymret for at noen kvinner kan sette likhetstegn mellom ubehagelig flørting og seksuell trakassering.”

For å forstå bakgrunnen for argumentene deres, vil jeg kort forklare hva hva evolusjonspsykologi er

For noen av oss er det lett å bli provosert over disse uttalelsene, men Bendixen stopper også opp og påpeker at det ikke alltid er slik, det finnes også menn som ikke tar hensyn. Evolusjonspsykologiske argumenter vender stadig tilbake i debatter om menn og kvinner. Hvis vi da leser dem i beste mening – hva er det egentlig de snakker om, og er dette relevant for #metoo-debatten? For å forstå bakgrunnen for argumentene deres, vil jeg kort forklare hva hva evolusjonspsykologi er.

Evolusjonspsykologi på 1-2-3

Psykologifeltet forsøker å forstå menneskesinnet. Evolusjonspsykologien forsøker å forstå menneskelig oppførsel i lys av menneskenes utviklingshistorie. Svært (!) forenklet kan vi si det sånn: Alle de vi nedstammer fra, måtte løse et problem for at vi skulle sitte her i dag. De måtte overleve lenge nok til å få barn. Siden mange trekk kan arves, enten gjennom genetikk eller sosiale prosesser, er det rimelig å anta at vi som lever i dag har visse tilbøyeligheter som gjennom årtusenene har hjulpet våre tidlige slektninger med å overleve. Eksempler på dette er vår frykt for slanger og edderkopper, samt vår preferanse for fet og sukkerholdig mat – sistnevnte er mindre nyttig i dag, men henger ved. Disse evolverte tilpasningene kan henge igjen etter at miljøet har endret seg – det tar mange generasjoner å endre genetikk.

La oss for diskusjonens skyld akseptere at evolusjonspsykologene har rett og det er en stor påvirker fra genetikken. Hvorfor er da konklusjonen at kvinner må forandre seg?

I #metoo-debatten er det kjønnsforskjellene som blir trukket fram, eller kjønnede ulikheter i seksuelle strategier. Kjønnene – her forstått binært og som reproduktivt, fysisk kjønn – har ulike byrder i sex og graviditet. Enkelt sagt: Kvinner har gått gravide, og barn har vært avhengige av å bli ammet av moren. Menn kan, i teorien, forsvinne etter å ha gjort kvinnen gravid, og potensielt gjøre mange kvinner gravide og sette dem opp til å ta vare på barnet. På den måten kan menn i teorien ha svært mange barn, mens kvinner begrenses både fysisk og av hvor mange hun kan ta vare på. Kvinner har derfor, ifølge evolusjonspsykologien, et større behov for å velge sin partner med omhu og sikre seg en som ikke forsvinner, men investerer i henne – og barnet. Begge foreldre har åpenbart mye å hente på ved å gå inn i foreldreskapet sammen, og sørge for at barna lever opp. Sammenlignet med kvinner har altså menn mindre å tape på å være uforsiktige med sin partner, da menn er mindre bundet til investeringen. Dette betyr ikke at alle kvinner er forsiktige i partnervalg, eller at alle menn tar lett på sex. Men på gruppenivå, i gjennomsnitt, er tendensen der. (Vi har ikke hatt mange nok år med prevensjon enda til at det påvirker.)

#MeToo og evolusjonspsykologien

Hva har så dette å si for #metoo-debatten? Vel, de som fremmer denne forståelsen av mennesker mener at det er visse kjønnsforskjeller i seksuell kommunikasjon som kan føre til misforståelser. Derfor må vi kunne diskutere de kjønnsforskjellene som faktisk finnes. Kennair mener altså at #metoo løper en risiko for å demonisere risikovillig mannlig seksualitet, så vidt jeg kan forstå ham. Og Bendixen at kvinner kan misforstå og tro de blir trakassert, når motparten «bare» forsøker å flørte uten særlig suksess.

En oppførsel kan godt ha vært sosialt overlevert over mange generasjoner, uten å nødvendigvis være genetisk kodet.

Før jeg går videre vil jeg påpeke at det også finnes sosiale og kulturelle forklaringer på de samme fenomenene. Det at kvinner er mer skeptiske til tilfeldig sex, kan ha sammenheng med orgasmegapet, eller risikoen for voldtekt: Menn er, stort sett, fysisk sterkere enn kvinner, og en kvinne gjør derfor (trist nok) klokt i å være skeptisk overfor potensielle partnere, siden hun ikke kan være trygg på å ikke bli voldtatt eller mishandlet. 9.4% av norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Menn blir også voldtatt, og også mishandlet, men det relative styrkeforholdet gjør dem tryggere. Sosiale normer og bedømmelse av menn og kvinners erfaring med ulike partnere spiller nok også inn. En oppførsel kan godt ha vært sosialt overlevert over mange generasjoner, uten å nødvendigvis være genetisk kodet. La oss imidlertid legge det til side for nå. La oss snakke om makt.

Evolusjonspsykologien vet mindre enn en kunne ønske om de forholdene som de tidligste menneskene levde under

La oss for diskusjonens skyld akseptere at evolusjonspsykologene har rett og det er en stor påvirker fra genetikken. Hvorfor er da konklusjonen at kvinner må forandre seg? Når Mons Bendixen uttrykker at han er «bekymret» for at kvinner skal «sette likhetstegn» mellom ubehagelig flørting og seksuell trakassering, så kan en undre seg over hvorfor han mener at det er kvinners oppgave å skille mellom disse, og ikke menns oppgave å slutte med begge. I samme artikkel uttrykker Bente Træen at kvinners «omsorgsfulle avvisning» ikke er «tydelig nok» overfor menn, og at kvinner må bli tydeligere til å avvise. Begge parter understreker dessuten at motivet for trakassering er seksuelt. Ikke et ledd i en maktkamp, ikke for å styrke noens posisjon, men ganske enkelt for å få seg et ligg. De konsekvensene trakassering har for makt og posisjon nevnes ikke, fordi dette ikke er relevant for utøver. Kun for utsatt.

Hvem har ansvaret for endring?

For meg er det underlig å først si at menn og kvinner har ulike evolverte tilpasninger, og så fortsette med å si at kvinner må lære seg å tolke menn. Det er ingen grunn til å anta at kvinner er mindre formet av evolusjonen enn menn. Burde ikke da byrden med å forstå hverandres utgangspunkt fordeles rettferdig, og som minimum falle likt på begge kjønn? Er det ikke også en del av bildet at menn misforstår kvinner, og at enn så lenge som de har større makt, sosialt og fysisk, så har de et ansvar for å ikke misbruke denne? Selv om grunnforskningen har sin verdi, så mener jeg disse evolusjonens menn svikter i analysen. De forsvarer trakassereren, heller enn den som blir trakassert, og gir kvinner et selvstendig ansvar for å tydeliggjøre alle situasjoner. Hvorfor legger de det ikke på menn?

Evolusjonspsykologiens forklaringskraft

Evolusjonspsykologien vet mindre enn en kunne ønske om de forholdene som de tidligste menneskene levde under. Og samfunnet vårt har mange trekk som vi ikke kan forklare gjennom evolusjon: homofili, transpersoner, intersex. Det er gode grunner til å være skeptisk når forskere uttaler seg konservativt, for også forskere har meninger, og noen retninger er mer konservative enn andre. Evolusjonspsykologien er grunnleggende tilbakeskuende. Den forsøker å finne spor av urmennesket under moderne forhold, heller enn å finne det moderne i urmennesket. Evolusjonspsykologien ville aldri kunne forutsett den revolusjonen som moderne kvinner har vært gjennom. Fra stemmerett til full deltakelse i samfunnet, fra barnehager til pappaperm, likestillingsombud og Gro-regjeringen; ingenting av dette kan forutses ved å se på fortiden.

Mennesket og verden har endret seg

Det er ikke dumt å vite noe om menn og kvinners sannsynlige tilbøyeligheter, men hvordan bruker vi denne kunnskapen? Evolusjonen har også vist at vi er svært tilpasningsdyktige, og at verden har endret seg på grunn av menneskers påvirkning. De siste hundre årenes enorme teknologiske fremskritt har vist oss det, men vi har en enda større endring som har skjedd; ikke teknologisk, men personlig: Kvinner har blitt autonome. Ikke i hele verden, men svært mange steder. Vi har fått stemmerett, vi kan eie eiendom, vi kan være politisk aktive, og vi kan bestemme over egen kropp.

Den forsøker å finne spor av urmennesket under moderne forhold, heller enn å finne det moderne i urmennesket.

I Norge er dette en del av den historiske bevisstheten hos både menn og kvinner. Vi har vunnet terreng dag for dag, og det er ikke få kvinner som vokser opp med en sterk bevissthet om at de ikke må tape kampen; vi må rykke fremover slik at våre døtre skal arve en bedre og mer likestilt verden. Et tilsvarende narrativ finnes ikke for mannsrollen. Den har endret seg, og menn er langt mer involverte i barneomsorg og husarbeid enn før. De er også langt mer engasjert i likestilling. Allikevel har sentrale premisser for mannsrollen forblitt den samme; de jobber, de skal helst sørge for familien. Menn har på noen områder gått inn på det som pleide å være kvinners domene, men i langt større grad har kvinner gått inn på menns.

Evolusjonens menn og fremtidens kvinner

Jeg mener at dette preger vår tankegang om både kvinner og menn. I tillegg til at vi er vant med å unnskylde makthavere, så er vi også vant med å tenke på kvinner som mottakelige for endring, mens menn ikke er det. Satt på spissen: Kvinner er sosialt konstruerte. Før var de konstruerte som døtre, mødre, koner, og nå er de mennesker, feminister, arbeidstakere og døtre, mødre, koner. Menn er selvsagt også fedre, sønner, ektemenn. En helt ny rolle er det imidlertid ikke. Noen ganger gir dette det uttrykk at bade kvinner og menn mener at det naturlige er at kvinnen tilpasser seg, slik hun har gjort så mange ganger før. Dersom menn vet at kvinner ofte har en annen seksuell kommunikasjon enn dem, så kan vel menn tilpasse seg, de også. Når denne forskningen leses og konklusjonen er at kvinner må tilpasse seg, kvinner må tolke menn «korrekt», og avvise dem på korrekt måte – da handler ikke dette om forskning lengre, men om verdenssyn og stereotypier. Det handler om at vi forteller kvinner at det alltid vil finnes farlige menn, vær forsiktig. Det finnes farlige kvinner også, men det snakker vi sjelden om. Vi snakker heller ikke om at det alltid vil finnes sårbare kvinner og menn, og at vi alle har et ansvar for å ivareta dem.

et handler om at vi forteller kvinner at det alltid vil finnes farlige menn, vær forsiktig.

Ingen av oss liker å endre oss, eller å innse at vi holder andre tilbake. Om dette er ciskvinner som ikke vil slippe til transkvinner, menn som ikke vil slippe til kvinner, hvite mennesker som ikke vil slippe til melaninrike, så liker vi ikke å slippe privilegier. Vi forklarer hvorfor det er vanskelig for maktpersoner å endre seg, og glemmer at en forklaring ikke er en unnskyldning. Det er ikke den svake parts ansvar å tåle, men den sterke sitt ansvar å slutte å utnytte sin posisjon.

Det er ikke noe galt i at kvinner tilpasser seg. Det er helt klart noe galt i at den trakasserte skal tilpasse seg den som trakasserer. Vi er alle produkter av evolusjonen. Vi er også produkter av samfunnet, og det er langt lettere å endre. Fortiden og nåtid kan informere, men ikke diktere. Fremtiden er opp til oss.

Gesteblogger Sidsel Fjelltun er psykolog, feminist og Nordlending i Oslo-eksil. Hun trives best med en kopp te og en amper diskusjon.

Illustrasjonbilde: Bee av Rob Ellis, CC BY 2.0