Seksuell vold har blitt satt i søkelyset over hele Vesten, men vi har hørt lite om kampen mot trakassering og seksuell vold i andre verdensdeler.

Overraskende nok handlet en av de mest populære artiklene i Dagsavisen 2. februar om hvordan NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg får hjelp fra FN-utsending Angelina Jolie til å ta tak i problemene med seksualisert vold mot kvinner i konfliktområder. I forbindelse med dette samarbeidet har jeg lest side opp og ned med kommentarer som mener dette er et positiv fokus. Men er det virkelig så positivt for bekjempelse av seksualisert vold mot kvinner i konfliktområder som det tilsynelatende virker med et samarbeid mellom en kvinnelig kjendis, og vår såkalte nasjonale stolthet i en av de mest aggressive militære allianser?

Det at vi i nyere tid har en del kroniske konfliktområder er veldig mye på grunn av betente geopolitiske interesser fra forskjellige verdensmakter. En av dem er nettopp NATO.

Det faktum at NATO står bak mange større og mindre militære operasjoner i nyere tid, gjør dem til medskyldige i aktiv deltakelse i konflikter hvor seksualisert vold mot kvinner blir til et krigsvåpen. Det seneste eksempelet er NATOs stillhet da Tyrkia invaderte den kurdiske byen Afrin i den nordlige delen av Syria, der de første som betalte prisen for systemisk militær vold var nettopp kvinner og barn.

I dette tilfelle er Jens Stoltenberg, som NATOs generalsekretær, den som forsøker å hvitvaske sitt eget rykte med å avlede konsekvensene av deres krigføring med gode intensjoner. Ved å samarbeide med en berømt kvinne forsøker han å innta en god-samaritan-holdning overfor de kvinnelige ofrene, noe som kler både Stoltenberg og Jolie svært dårlig. Det er et ubestridelig faktum at mange kvinner blir utsatt for seksualisert vold i krigsområder. Hvordan en PR-kampanje hjelper disse kvinnene derimot, er vanskeligere å se.

Dette ynkelige forsøket på å vise omtanke og en påstått vilje til å bedre livsvilkårene for kvinner i krigsområder er ikke noe annet enn et tåpelig forsøk på tåkelegging. Hvis Jens Stoltenberg og NATO er så opptatt av å hindre seksualisert vold mot kvinner, kunne hans organisasjon og dens allierte begynne med å stoppe sin egen krigføring og hensynsløse kampanjer, som hovedsakelig foregår i Midt-Østen og Øst-Asia. De henviser tross alt på sin egen hjemmeside til at siden NATOs stiftelse i 1949 har deres oppgaver vært å ivareta freden i Europa og deres naboland.

Ved et raskt søk over forsvarsaksjoner som beskrevet i deres mandat dette århundret, ser vi at deres første militærøvelse var i Bosnia-krigen i 1999, og siden da har alle militære aksjoner vært gjennomført hovedsakelig i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Libya og Tyrkia. Sist jeg sjekket kartet var ingen av disse landene verken i Europa eller en av våre nærmeste naboer.

Det er derfor svært vanskelig å se hvordan militære aksjoner i disse landene forsvarer NATOs medlemmer, og enda mindre hvordan de siste 16 år med kampanjer har skapt fred i disse områdene.

Angelina Jolie er opptatt av å belyse seksualisert vold mot kvinner i konfliktområder. Her må vi huske å se hennes engasjement i en virkelighet hvor kjønnsforskjeller, klasseforskjeller og maktmisbruk er sentrale for at slike situasjoner forekommer. Jeg er opptatt av å forstå menn som begår seksuell vold, og selv om vi ikke befinner oss i en krigssituasjon her i landet, kan vi se litt på forskning rundt menn som har vedgått voldtekt i en norsk kontekst for å få litt mer forståelse for mekanismene bak overgrepsatferd.

I rapporten fra Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress påpekes følgende: «Den norske forskeren Knut Hermstad har lang erfaring med behandling av ulike typer seksualovergripere. Han slutter seg til Brantsæters synspunkter på sammenhengen mellom kjønn, makt og seksualitet i overgrepshandlinger, og skriver at ut fra klinisk erfaring gir det god mening å ivareta både makt- og undertrykkelsesaspektet og det seksuelle aspektet i forståelsen av overgrepsatferd (2010). Samtidig mener Hermstad at de seksuelle komponentene og maktkomponentene henger sammen: «makten og undertrykkelsen … [er] ikke bare en del av disse mennenes atferd, den er også en del av deres problematikk», skriver han (s. 29). Hermstad mener at makten overgriperne besitter og misbruker kan betraktes fra flere synsvinkler; makten er både en personlig, en kjønnsrelatert og en sosiopolitisk størrelse. Derfor er seksuell overgrepsatferd også utfoldelse av makt og mannlig seksualitet «under bestemte sosiale og kulturelle betingelser – makthandlinger som lar seg realisere nettopp fordi konteksten gir mulighet til det» (Hermstad, 2010, s. 29).

Det er enkelt å se at når mennesker, og hovedsakelig menn som deltar aktivt i militære kampanjer, har ulik bakgrunn og erfaringer og samtidig befinner seg i skjerpende situasjoner hvor en konfliktfull kontekst åpner for bruk av forskjellig slags vold som våpen, blir dette selve grunnlaget for å opprettholde bruk av seksuell vold som krigsvåpen mot kvinner. Et eksempel på maktmisbruk i organisasjoner som i utgangspunktet er fredelige, er de berømte tilfellene av seksualisert vold blant FNs fredsbevarende styrker overfor kvinner og jenter de siste 20 årene. Det som i utgangspunktet blir ansett som en stabiliserende tilstedeværelse for å bevare freden, misbruker da makta si overfor lokale kvinner i situasjoner med høy grad av sosial uro.

Dette er en tradisjonell dynamikk som også er bygd på misbruk av maktposisjoner. På samme måte som vi kan tillate oss å være nedlatende ved å sende militære og internasjonale styrker til andre land, kan følelsen av makt hos enkelte få dem til å misbruke andre i en mer utsatt posisjon, nemlig fordi overgrepsutøvere ikke risikerer noen konsekvenser. Utsatte kvinner står i en vanskelig situasjon når de blir fratatt sine muligheter til å beskytte seg og kjempe tilbake, både på individnivå og systemnivå.

For å skape ekte solidaritet mellom kvinner må den feministiske bevegelsen gjenoppbygge sin fredsskapende kraft. I mange tilfeller lar vi oss blende av fine ord og lovnader som gis om å hjelpe og løfte utsatte grupper. Men skal vi tillate oss å bli avledet fra den ekte årsaken til at våre medsøstre og medbrødre blir brutalisert? Stoltenbergs løsning for å unngå seksualisert vold mot kvinner er å gi større plass til kvinner i militære styrker. Dette er en forferdelig motsetning, fordi han fortsetter å rettferdiggjøre sin militære innsats samtidig som han åpner for at flere kvinner blir aktive deltakere i NATOs militære kampanjer.

I følge Dagsavisen kommer NATO til å igangsette tre konkrete tiltak mot seksualisert vold mot kvinner som ved første øyekast er utelukkende politisk korrekte løsninger for utsatte kvinner.

* Opplæring: NATO gir allerede grundig opplæring til allierte soldater som skal ut i felt for å bevisstgjøre dem. I land som Afghanistan har NATO også utplassert egne kjønnsrådgivere. Nå skal denne opplæringen styrkes. I tillegg skal kjønnselementet vektlegges sterkere i opplæringen av for eksempel afghanske soldater.

* Overvåking og rapportering: NATO skal gå mer systematisk fram for å kartlegge tilfeller av vold mot kvinner i konfliktområder.

* Bevisstgjøring: Kjønnsbasert vold skal høyere på agendaen, slik at oppmerksomheten om problemet blir bedre.

Men hvor er tiltakene for konsekvensene av seksuell vold? I følge forskning for atferdsendring innen vold presentert i Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus drøfter at det ikke er konsensus i fagfeltet rundt hva slags behandling som fungerer for å rehabilitere voldsutøvere. Det finnes to retninger for å få til endring, den ene er den som baserer seg på at det «ligger et syn på det seksuelle overgrepet som et symptom på underliggende savn og konflikter, som gjerne stammer fra opplevelser i barndom og oppvekst. Overgrepet knyttes også til et uutviklet, ustabilt og truet selv» mens den andre har et mer kognitiv orientert behandlingsprogram hvor målet er «etablering av empati, endring av kognitive forstyrrelser (for eksempel kognitive forvrengninger om overgrepet) og å gi overgriperen innsikt i og forståelse for egen sårbarhet.»

Så tilbake til NATOs forslag til tiltak. Siden de har et hovedfokus på forebygging, er det tvilsomt at disse tiltakene kommer til å unngå uønsket voldelig atferd fordi det behøves direkte behandling og konsekvenser for regelbrudd for at mennesker faktisk skal kunne endre atferden.

Dessuten er disse tiltakene utelukkende basert på kjønn, mens det er helt grunnleggende å forstå at seksuell vold kan forekomme i situasjoner av maktubalanse og høy grad av kognitive forstyrrelser hos soldater og annet personell i konfliktområder. Deltakelse i militære kampanjer er basert på nettopp fiendtliggjøring av medmennesker, hvor militære deltakere blottes for empati og følelse av egen sårbarhet for å kunne «knuse» de onde.

Vi må begynne å kreve handlinger fra de ansvarlige, og ikke bare gå god for pene ord. Dessuten må vi som feminister begynne å bli mer kritiske når det gjelder misbruk av kvinnelige aktører som på ingen måte bekjemper den systematiske volden. Feminister kan ikke stå for militære aksjoner fordi dette er systematisk vold, og den rammer både militære deltakere og sivile. På lik linje med at vi krever tiltak mot partnervold og seksuell trakassering på arbeidsplassene, må vi også kreve en slutt på internasjonale militære aksjoner.

Vi kan ikke slå oss til ro med politisk korrekte tiltak og en misbruk av likestillingssaken. Fredsforskning viser at kvinners deltakelse øker gjennomslag av fredsprosesser, men er det mulig å tenke på å øke deltakelsen av uavhengige kvinner fra grasrotbevegelser i mekling og andre fredsforebyggende prosesser istedenfor av statskvinner med særegne interesser tilknyttet større militære allianser?

Mandag 5. februar var Jens Stoltenberg på besøk hos den norske regjeringen. Den siste tiden har nåværende regjering ført hemmelige forhandlinger for økt tilstedeværelse av amerikanske styrker som en del av forsvarsplanen til NATO mot Russland, en topp i en utvikling av militarisering gjennom tett samarbeid som begynte da Jens Stoltenberg var statsminister og Norge deltok i bombingen av Lybia. Under besøket sitt brukte Jens Stoltenberg god tid til å forsvare og sikte mot 2% av BNP til økt forsvarsbudsjett, begrunnet i en dårlig unnskyldning om å skulle forebygge en atomkonflikt. Hans retorikk om økende militær satsing står i sterk kontrast med hans angivelige interesse for å hindre seksuell vold mot kvinner.

Derfor må feminister greie å se bak billige avledningsmanøvrer, og sammen kreve en slutt på imperialistiske militære kampanjer i fredens navn som forårsaker død, sivile tap, og som legger til rette for bruk av seksuell vold mot kvinner som krigsvåpen.

Litterturliste:

Hermstad, K. (2010). Forbrytelse og selvforståelse: Om menn som begår seksuelle overgrep mot barn. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Kruse, A. E., Strandmoen, J. F., & Skjørten, K. (2013). Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Bilde: Angelina Jolie and Jens Stoltenberg- by NATO, NATO receives Angelina Jolie, Diplomat Magazine