Professor i statsvitenskap Francis Fukuyama hevder i et intervju i Klassekampen lørdag 17. februar at identitetspolitikk fører til splittelse på venstresida. Han er inkonsekvent i sin beskrivelse av historien, og bidrar i sin analyse bare til mer splittelse.

Hva er egentlig identitetspolitikk? Ifølge Klassekampens faktaboks den 20. feburar er det politikk som tar utgangspunkt i interessene til grupper som folk identifiserer seg med. Typiske gruppemarkører er kjønn, klasse, alder, etnisitet, bosted, språk, nasjonalitet og seksuell legning. Identitetspolitisk mobilisering handler om å skape bevissthet i og utenfor gruppa om at den undertrykkes og marginaliseres.

Det problematiske med Fukuyamas uttalelser, er at han framstiller det som om den ene identiteten utelukker den andre. At det ikke finnes noe rom for samarbeid om et større prosjekt. Men det er ikke slik at fordi jeg oppfatter at jeg har spesifikke utfordringer som kvinne med utenlandsk utseende, ikke samtidig identifiserer meg som en som har alt å tjene på venstresidens økonomiske politikk.

Ingen identitetspolitisk bevegelse slipper helt unna høyre/venstre-aksen. Kampen om sexkjøpsloven i forbindelse med 8. mars kan være et eksempel. Når Venstre-kvinnene støtter å fjerne parolen for sexkjøpsloven, har de ideologiske grunner til dette. Når venstresidefeminister ikke vil fjerne sexkjøpsloven, så handler ikke det om en motstand mot transpersoners kamp for anerkjennelse og rettigheter. Hedda Lingaas Fossum skrev godt om farene ved å gjøre det å selge sex til et identitetspolitisk spørsmål i Klassekampen 10. februar: «Dersom motstand mot prostitusjon omdefineres til en form for sjåvinisme og gjøres til et feministisk tabu […] hiver man barnet ut med badevannet.»

Dette handler om ideologi, ikke om identitet. Å innlemme en minoritets kamp i et større politisk prosjekt betyr ikke at man må forkaste grunnleggende prinsipper og gå god for forslag bare fordi det kommer fra personer innefor minoriteten.

Klassesamfunnet

Fukuyama bruker afrikansk-amerikanske studenter ved eliteuniversitetet Stanford som opplever seg selv som undertrykket på tross av sin økonomisk privilegerte posisjon, som eksempel på problematisk identitetspolitikk. Her er det snakk om en kamp for inkludering i et samfunn der afrikansk-amerikaneres historie og kultur er systematisk ekskludert fra landets felles historiefortelling. En legitim kamp, men like fullt de privilegertes kamp. Nettopp fordi vi lever i et klassesamfunn, er det den øvre middelklassen som har ressursene til å sette sine saker på agendaen. Fattigere afrikansk-amerikanere har dårligere forutsetninger i møte med politibrutalitet og arbeidslivsdiskriminering enn Stanford-studentene. Likevel har begge grupper interesser av å være med i bevegelser som Black Lives Matter.

På spørsmål om hvordan man kan snu tendensen til splittelse i et allerede splittet land som USA, svare Fukuyama følgende:

«Ta kampen for homofiles rettigheter. Det startet med kampen for homofile. Så ble det kampen for lesbiske og homofile. Deretter fikk vi kampen for lesbiske, homofile og transpersoner, og etter det igjen, lesbiske, homofile, transpersoner og intersex. Etter hvert som du legger til stadig flere kategorier av marginaliserte grupper, får du bare oppsplitting. Det er likeledes en bevegelse blant svarte amerikanske kvinner der man ekskluderer hvite kvinner, fordi de ikke forstår hvordan det er å være svart kvinne. En svart mann kan så visst ikke være del av deres fellesskap heller. Disse tenkemåtene gjør kollektiv handling på venstresidas vegne veldig vanskelig i dag.»

Dette stemmer ikke med hvordan såkalt identitetspolitikk praktiseres, i hvert fall ikke i Norge. Tidligere LLH – landsforeningen for lesbiske og homofile byttet nylig navn til FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. De har inkludert flere kjønnsuttrykk og legninger i takt med at nye grupper har begynt å kreve sine rettigheter.

På den radikale venstresiden, tvang kvinnekuppet i AKP (hovedsakelig) hvite menn til å se (hovedsakelig) hvite kvinners problemer og ta dem inn i sin egen analyse og felles kamp. På alle Rød Ungdoms konferanser har man først en jente- og guttesamling for å mer fritt kunne diskutere særskilte utfordringer. Målet med dette? Å bygge en sterk, felles bevegelse, å bevisstgjøre en selv for å kunne bevisstgjøre andre.

Venstresidens problem handler ikke om at nye kategorier har ført til splittelse. For å forstå problemet, må vi ta et par steg tilbake. En del av problemet er at en middelklasse som ikke har arbeiderklassen som viktigste referansepunkt, har definert politikken for lenge. Dette har også pågått i en periode der poststrukturalismen eller postmodernismen har herjet på universitetene. Strukturelle analyser av maktforhold ble skjøvet i bakgrunnen, til fordel for analyser som i varierende grad sidestiller ulike sosiale og økonomiske kategorier. Særlig klassebegrepet har blitt rammet av dette, da oppgjøret med ideen om faste maktstrukturer i samfunnet naturligvis gjør det vanskelig å snakke om klasser.

Dette har store konsekvenser fordi det nettopp er en universitetsutdannet middelklasse som dominerer i mange av venstresidens partier og organisasjoner. Dette vet jeg, for jeg studerer dette på universitetet mens jeg er leder for antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt. Det betyr vel at jeg er både feil og riktig person til å skrive om dette. Selv om identitet ikke skal spille noen rolle, da.

Innvandringsdebatt på egne premisser

Hva preger ellers venstresiden? Nyliberalismen har, som Fukuyama også påpeker, oppnådd total dominans i den vestlige verden. Venstresiden har stort sett ligget på defensiven mens høyresiden har privatisert, bygget ned velferdsordninger, og strammet inn på asyl- og innvandringspolitikk der det ikke er snakk om en arbeidsinnvandring som gagner storkapitalen. I likhet med mange andre kritiserer Fukuyama venstresiden for ikke å tørre å diskutere innvandring.

Det finnes eksempler på at dette kan gjøres annerledes. Ta Rødt, et venstresideparti som har tatt kraftig stilling i EØS-spørsmålet. For de fleste i Rødt handler ikke motstanden om at man ikke vil ha innvandring, det handler om at man ikke vil ha sosial dumping. Norsk lønn i Norge, er slagordet. Her er venstresiden proaktiv i innvandringsdebatten uten at det skjer på høyresidens premisser. Spørsmål om multikulturalisme, der verdikonservative på høyresiden ønsker assimilering, er en annen sak.
Beskyldningene om oppsplitting er nettopp det som fører til at man splittes. Om muslimer har blitt hovedpersonene for venstresiden, så er det nok også på grunn av at man har vært for defensive til å sette agendaen selv. Sosialdemokratiske og sosialistiske bevegelser har gitt tapt for nyliberalismens totale dominans, eller til og med tatt den til seg. Da blir det altfor lett å skylde på identitetspolitikk.

Noen av de identitetspolitiske kampene har rett og slett ingenting med klasse å gjøre. Men det betyr ikke at det er et motsetningsforhold mellom disse kampene og klassekampen.

New politics

Analysen til Fukuyama hviler på en uklar premiss. Ett sted sier han at en felles, liberal nasjonal amerikansk identitet basert på rettstaten, grunnloven og troen på likhet har eksistert. Senere sier han at splittelsen mellom hvite og fargede har vært så stor historisk at det ikke finnes noen solidaritetsfølelse på tvers av etniske fellesskap. Disse spørsmålene om identitetspolitikk og arbeiderklassen er med andre ord ikke nye.
Historisk sett har ikke arbeiderbevegelsen vært de største forkjemperne for hverken antirasismen eller feminisme. 1960-tallets «New Politics» –  kvinnekampen, antikrigsbevegelsen, antirasismen og borgerrettighetskampen – ble en integrert del av venstresiden i forrige århundre, men venstresiden er og forblir klassedelt i synet på disse sakene. Dette får jeg illustrert stort sett hver gang jeg kikker innom Facebook-gruppen «Arbeiderkamp», der mange mildt sagt ikke er spesielt positivt innstilt til kvinnekampen.

Dette går også andre veien: Både i de feministiske bevegelsene og blant antirasistiske og asylpolitiske aktivister finnes det krefter som ikke er kapitalismekritiske. Det finnes antirasister i den blåblå regjeringen. Hudfarger vil finnes uansett økonomisk system, og rasisme basert på hudfarge kan eksistere i et sosialistisk samfunn. Lønnsarbeiderklassen derimot, er særegen for kapitalismen. Noen av de identitetspolitiske kampene har rett og slett ingenting med klasse å gjøre. Men det betyr ikke at det er et motsetningsforhold mellom disse kampene og klassekampen. Og det betyr heller ikke at disse kampene ikke er viktige.

Identitetspolitikken får skylda

Satt på spissen og karikert, så er dette en innstilling jeg oppfatter at en del folk på venstresiden har: Om venstresiden ikke hadde vært så antirasistisk og feministisk, så hadde vi sikkert hatt flertall. Feminismen og antirasismen har blitt en hemsko som gjør at man ikke når ut til arbeidere som tjener på vår politikk. Selv om ikke Fukuyama sier dette direkte, kan analysen hans tolkes i denne retningen – godt hjulpet av vinklingen Klassekampen har valgt. Jeg ser en tendens til at Trumps seier tolkes som et resultat av hans posisjon i såkalte verdispørsmål, og til at man ekskluderer kvinner, fargede, og seksuelle minoriteter fra den velgermassen man ønsker å nå ut til. Dette er en slags verdikonservativ sosialisme. Hvit arbeiderklasse blir en identitet i seg selv, med sin egen identitetspolitikk, når man baserer den på hudfarge i stedet for et inkluderende klassebegrep.

For skillet går ikke mellom kvinner/menn, svarte kvinner/hvite kvinner, slik Fukuyama skisserer. Skillet går mellom de økonomiske klassene, og der finnes alle disse kategoriene i varierende grad innenfor alle klasser. Det er heller ikke til å stikke under stol at arbeiderklassen og underklassen blir stadig mer sammensatt av personer med etnisk minoritetsbakgrunn.

Man må ta særskilte problemer som kvinner og minoritetsgrupper har på alvor, og gjøre det til en del av kampen, både der det handler om klasse, og der det handler om kultur og historiske forhold. Det har i stor grad blitt gjort med feminismen, og samme strategi kan fungere ovenfor andre grupper. Hvis man ikke gjør dette, så kommer man til å miste mange velgere som har mye å tjene på vår politikk, men som ikke passer inn i kategorien «hvit mannlig arbeider».

Ja, arbeiderklassen og klasseperspektivet har fått for lite fokus. Men nei, det er ikke identitetspolitikken sin feil, og det er ingen motsetning mellom disse to. Til slutt: ikke alle spørsmål kan reduseres til klassespørsmål.

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen torsdag 22. februar.