Jeg blir overhørt, fremmed i mitt eget land, blir ikke engang hørt
Ikke misforstå, jeg elsker landet mitt
Men noen folk tror jeg går rundt med noe dynamitt (hva?)
De folka trenger kunnskap
Vi brakte te, brakte tro, brakte god mat

De ser på meg som en ghettoparasitt
Kommenterer overalt og kommenterer dritt
Sier hva de vil, fordi landet mitt er fritt
Hvorfor klager du på meg når landet mitt er landet ditt

Trusselen fra ytre høyre

Versene over kommer fra Stovner-rapperen Hkeem siste låt Ghettoparasitt. Hkeem er en av disse talentfulle ungdommene våre som har opplevd fremmedgjøring, utenforskap og mistenksomhet, bare fordi han har den bakgrunnen han har. Det velger han å lage musikk om. Hkeem gir ut låta si 17 år etter det rasistisk motiverte drapet på Benjamin Hermansen, noe han bl.a. snakker om i dette intervjuet om bakgrunnen for sangen. Har det egentlig blitt særlig bedre for ungdommene våre med flerkulturell bakgrunn på disse 17 årene? Eller risikerer de fortsatt å bli utsatt for rasisme, trakassering og hatvold? Med oppblomstringen av nynazistiske miljøer, fokus på den høyreekstreme grupperingen Den nordiske motstandsbevegelsen i PSTs trusselvurdering nylig, og stadig flere høyreradikale møteplasser og “nyhetsforumer” på nettet, er det liten grunn til å tro at situasjonen er bedre i dag.

Oslos dyktige varaordfører Khamshajiny Gunaratnam og Abdullah Alsabeehg, bystyrerepresentant i Oslo fra Holmlia, skrev nylig en kronikk om dette, i forbindelse med at Benjamin Hermansens drapsmann nå ber om unnskyldning for drapet. De skriver at unnskyldningen er viktig; at den gir et tydelig signal om at vold ikke er løsningen og at nynazisme er en gal ideologi. De forteller også om hvor sterkt drapet påvirket dem og andre med flerkulturell bakgrunn den gangen:

[Han var] en av dem som bidro til at alle vi med mørk hud følte en utrygghet i egen by. En av dem som fikk oss til å sette spørsmålstegn ved vår tilhørighet. En av dem som ikke bare tok et liv, men skapte en uro blant tusenvis av liv i denne byen. De var nynazister. Vi var unger den gangen. Livredde unger.

De avslutter kronikken med å slå ettertrykkelig fast at det flerkulturelle samfunnet er kommet for å bli og at diskusjonen nå må handle om hvordan det mangfoldige Oslo kan bli enda bedre. Til det trengs alle stemmer, sier de.

De unges egne stemmer

De aller viktigste av disse stemmene er og må være ungdommenes. For de flerkulturelle ungdommene våre snakker selv nå. Om rasismen, fremmedfrykten, det å konstant bli minnet om at de er utafor eller annerledes. De lager bøker, musikk, filmer og podcasts om livene sine, hever stemmen og forteller sin egen historie. De er lei av å bli definert av andre, lei av å ikke eie sannheten om sitt eget liv. Nå vil de høres – og det er jaggu på tide.

Jeg har nettopp skrevet om de skamløse jentene, og nå leser jeg diktsamlingen Kvinner som hater menn til den talentfulle, modige og overraskende unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali. De svært gode diktene hennes tar opp universelle utfordringer de fleste unge (og voksne) kvinner vil kjenne seg igjen i, men også de konkrete erfaringene med å vokse opp med en annen hudfarge enn alle rundt seg. Hun skriver vondt og vakkert om vanskelig identitet, det å være annerledes og om å bli presset inn roller og forventninger man ikke passer inn i eller sliter med å oppfylle, enten de kommer fra familie, eget miljø eller samfunnet. Her tematiseres misogynisme og rasisme, mens dikterens egen kampvilje brenner under hvert ord – også i de diktene hvor hun viser fram sårbarheten sin. Hun treffer hardt og hun treffer godt; som for eksempel med diktet under, som oppsummerer hele essensen av dobbeltmoralen mange møtes med fra majoritetssamfunnet:

Man kan sikkert diskutere hvor grensene for ungdom går, men en annen bok som gikk sterkt inn på meg i høst var 35-årige Zeshan Shakars bok Tante Ulrikkes vei. Den er en oppvekstroman fra veien jeg nå selv bor i, og for meg ble den en slags hemmelig portal inn i livene til alle disse ungguttene jeg treffer hver dag på butikken, banen eller senteret. Hovedkarakterene Jamal og Mo og deres historie, gjorde at jeg forstår mye mer av nabolaget mitt og folka som bor her etter at jeg leste boka.

Romanen er særdeles god – både tematisk og litterært. Jeg kunne sagt mye om hvorfor, men syns anmelder Bernhard Ellefsen skrev alt jeg ville si veldig mye bedre enn hva jeg ville klart selv i sin glimrende omtale av boka i Morgenbladet. Hans konklusjon er at “Tante Ulrikkes vei ikke er viktig fordi den representerer noe eller noen, men fordi den er en virkelig sterk roman”. Jeg er helt enig. Og når jeg satt der på linje fem hjem til blokkene og leste om Mo og Jamal i høst, mens jeg hadde The Roots’ “Undun” på ørene og ungdommer som var som hentet rett ut fra handlingen på setene rundt meg, så følte jeg en sterk tilhørighet til dem og en stolthet over å bo der jeg bor. Jeg ble faktisk så oppriktig glad i de to oppdiktede gutta at jeg fortsatt savner dem litt.

Boka har selvsagt blitt utropt til “den store innvandrerromanen”, et noe forslitt uttrykk det ikke virker som forfatteren er særlig overbegeistret for heller. I et bokbad på Deichman Stovner i kveld sa han det ganske treffende: ” Det er jo ingen innvandrerroman, for de gutta her er jo ikke innvandrere.” Og det er nettopp det: Shakar skriver om den såkalte andregenerasjonen, barn av innvandrere, men født og oppvokst i Norge. Norske ungdommer, altså. Men ofte ikke godtatt som helt norske nok likevel. Shakar peker på at nettopp det gjør andregenerasjonen sintere enn foreldregenerasjonen deres; mens foreldrene kom hit og ikke forventet annet enn å få muligheten til å jobbe seg til en bedre framtid, er ungene deres født inn i oljerike velferds-Norge, og forventer selvsagt det samme som alle andre ungdommer. Og det skulle jo også bare mangle. Når de da skjønner at disse forventningene ikke innfris, er det lett å kjenne på urettferdigheten, lett å bli frustrert og forbanna.

I et stort intervju i VG forteller Shakar at det var viktig for han å skrive om en befolkning og et område som det ikke er skrevet så mye om i skjønnlitteraturen fra før:

Jeg ville skrive noe om hvordan verden ser ut for dem som blir snakket veldig om – og hvordan det påvirker dem. Om hvordan det er å vokse opp og hele tiden få høre at du bor på et dritkjipt sted og sikkert har en dritkjip familie. (…) Poenget mitt er å vise følelsen av utenforskap og fremmedgjøring. Den rammer også dem med godt utgangspunkt. For Mohammed er det ødeleggende, mens for Jamal blir det som bensin på bålet. Det blir som grunngreia i hip hop: Glorifisering av det de andre kritiserer deg for. Det er en slags overlevelsesmekanisme.

I kveld understreket han at hans egen og de to fiktive guttenes historie på ingen måte er noe fasit på spørsmålet om hvordan det er å vokse opp på Stovner. Alle har sin versjon av sannheten, folka her er like forskjellige som alle andre steder. Men likevel blir ungdommene her gjerne puttet inn en forhåndsbestemt bås og møtt med en masse fordommer – bare fordi de har vokst opp akkurat her og har innvandrerforeldre. Og når du ikke får definere identiteten din sjøl, blir du ganske frustrert. Særlig når den merkelappen er negativ. Du er en representant for noe hele tiden – enten du vil eller ikke.

“Jeg kjenner Stovner. Gutter i hettegensere foran store blokker. Damer med hijab og barnevogn. Gamle nordmenn som røyker og spiller bingo. Det Stovner. Blokk-Stovner. Ikke hus-Stovner. Det er forskjell. Alle på Stovner vet det.” Jeg vet det også. Hilsen hun i blokka T.U.V. 17 – representin’.

Majoritetssamfunnets oppgave

Jeg har ikke bodd på Stovner i et år en gang enda, men er allerede drittlei av fordommene mot denne fine bydelen jeg har blitt så glad i. Hvordan føles det da for dem som har bodd her hele livet? For ungene og ungdommene våre som tilfeldigvis er litt mørkere enn meg, og som derfor hele tiden får høre at de ikke er ordentlige norske? Som får høre dritt om stedet de kommer fra, at de bor i en ghetto og at her ute er det «svenske tilstander». Siste klassiske eksempel på slik retorikk var det tåpelige utspillet fra Frps Helge André Njåstad om at det at Muhammed er det vanligste guttenavnet i Oslo er “skremmende” og hvor han nok en gang viste til såkalte “svenske tilstander” og risikoen for parallellsamfunn i bydeler der det er et flertall innbyggere med flerkulturell bakgrunn. Vi har nå en regjering – og ikke minst en justis- og innvandringsminister – som skaper rasisme, mistro og fremmedfrykt med utspillene sine i stedet for å bidra til samhold og fellesskap. Vi har også en mediediskurs som skaper utenforskap fordi de hele tiden skal «tørre å ta debatten» og aldri gidder å skrive om alt som faktisk går bra.

Jeg blir ofte forbanna over måten lokalsamfunnet og naboene mine omtales. For det er jo gjerne ikke meg som personlig rammes av denne retorikken; det er derimot sånne som den søte, hijabkledde nabojenta nede i andre som pleier å kose med katten min. Tenk at noen syns hun er en trussel mot Norge? Det er faktisk helt sprøtt. Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt at ungguttene her oppe blir frustrerte. At de, som kalles kriminelle og snyltere av såkalte gode nordmenn, av og til gjør dumme ting fordi ingen har trua på dem uansett. Jeg er ærlig talt imponert over at de ikke bare stormer Stortinget og kaster småstein etter politikerne hver dag. Tenk at disse minoritetsungdommene heller er så kloke og konstruktive at de bruker kunsten for å uttrykke frustrasjonen sin; de bruker musikken, litteraturen og lyrikken. Det er søren meg lite annet enn magisk.

Tenk at disse minoritetsungdommene heller er så kloke og konstruktive at de bruker kunsten for å uttrykke frustrasjonen sin; de bruker musikken, litteraturen og lyrikken. Det er søren meg lite annet enn magisk.

Det er storsamfunnets ansvar å ta vare på alle ungdommene våre og sørge for at de får like muligheter – uavhengig av hvem de er. Da må politikere, media og oss alle sammen ta ansvar for måten vi omtaler steder som Groruddalen, hvor fattigdom og dårlige levekår har preget området siden sånne bygdeinnflyttere som meg og arbeiderklassen flyttet inn i drabantbyblokkene fra femtitallet av. For dette handler jo ikke en gang om etnisitet og kultur, det handler mest om klasse. Og klasseskillene øker med regjeringens usolidariske politikk for de få og manglende integreringstiltak. Nå trengs det konkret handling som bedre språkopplæring, raskere godkjenning av utenlandsk utdanning og målrettede integreringstiltak i arbeidslivet. Det trengs konkrete tiltak mot den klassedelte byen vår: aller mest en boligpolitikk der folk kan ha råd til et sted med god livskvalitet og flere og bedre møtesteder for barn og ungdom. Ikke minst må vi snakke med, og ikke om, de det gjelder.

Og nei, jeg mener ikke nå å frata folk ansvaret for å integrere seg (selv om det ansvaret virker smått absurd å skulle stille til norske barn og ungdommer som faktisk har bodd her hele sitt liv). Men jeg syns i grunn det allerede stilles mange ufravikelige, tydelige og knallharde krav til den flerkulturelle befolkningen fra myndighetene nå, ikke minst med vår alles Sylvi i spissen – til tider helt urimelige krav, faktisk.

Jeg mener at på samme måte som folk med minoritetsbakgrunn skal forventes å lære språk, slutte opp om de norske grunnverdiene og gjøre det de kan for å delta i samfunnet, er det majoritetsbefolkningens ansvar å ikke møte dem med mistenksomhet og fremmedgjøring. Det er vårt ansvar å være den som strekker ut en hånd, slår av en prat med den nye naboen, og inviterer flere med inn i fellesskapet. Her må særlig de av oss som er aktive i politiske parti ta et ekstra ansvar, og sørge for mangfold på listene og i sentrale posisjoner – vi får aldri til integreringen om vi ikke sørger for at folk med minoritetsbakgrunn er en del av makta og samfunnsutviklingen.

Venstresida må ta grep

I debatten om innvandringspolitikk på Politisk kvarter torsdag 1. februar var det knapt mulig å høre forskjell på Frps Sylvi Listhaug og Aps nye innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani. I en slik situasjon må vi på venstresida børste støvet av den tydelige antirasistiske profilen vår, og finne helt egne politiske løsninger for en human, solidarisk og rettferdig innvandringspolitikk. Det må handle om menneskerettigheter, om å ta det medmenneskelige ansvaret for å hjelpe folk som lever i krig, sult og fattigdom. Det må handle om reell integrering – om å gi folk en sjanse til å komme seg i utdanning og jobb, om å ta dem på alvor som likeverdige deltakere i samfunnet. Helt konkret fordrer det å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn og løfte deres perspektiver i politikken. Og vi trenger faktisk ikke godta at innvandringsdebatten dras kraftig til høyre. Vi må fronte vår egen politikk og aldri godta at hatefull og fordomsfull retorikk skal sette standarden for hvordan storsamfunnet snakker om en del av befolkningen vår.

Er det sant at venstresiden er for feig til å delta i innvandringsdebatten, spurte samfunnsdebattant og skribent Mohamed Abdi nylig. Der går han i rette med påstanden om at venstresiden har latt høyresiden dominere og ta eierskap i viktige samfunnsdebatter rundt innvandring, integrering og islam. Abdi spør: “Er det ikke heller slik at venstresiden har latt være å diskutere innvandring på populistiske premisser?” Han mener det slett ikke er venstresiden som praktiserer vikeplikt for høyre, men at det derimot er det han kaller den anstendige høyresiden som gjør nettopp det. Et sitat fra denne teksten kan passe fint som en slags oppsummering av mye av det jeg har tatt opp i dette innlegget:

Det er når man ikke tror på det flerkulturelle samfunnet – eller et fellesprosjekt hvor minoritetsnordmenn er inkludert – at man tyr til konspirasjonsteorier, populisme, etnonasjonalisme og lignende. Og det er ingen som noensinne er blitt integrert av å først bli ekskludert.

Vårt felles ansvar

Norge er vårt felles hjemland. Vi som bor her må ta vare på, stole på og respektere hverandre – uavhengig av hvem vi er, hvordan vi ser ut, hva vi tror på eller hvor vi kommer fra. Vi må alle enes om noen felles grunnverdier og følge lover og regler – men for øvrig kan man gjøre som man vil. Og så må vi i majoritetsbefolkningen slutte å være så redde for det nye og ukjente, for at tidene forandrer seg og samfunnet rundt oss blir mer mangfoldig. For jeg lover dere, folkens – livet blir så uendelige mye mer enklere og bedre om man velger å ha tillit til de rundt seg. Om man innser at folk er folk, som stort sett bare vil leve sine vanlige liv med dem man er glade i.

Vi hører til her alle sammen. Jeg sier det som Hkeem: Landet mitt er landet ditt.

Foto: 1) Bilde tatt selv av borettslaget mitt i Tante Ulrikkes vei, 2) dikt av Sumaya Jirda Ali, fra side 48 i samlingen “Kvinner som hater menn”, 3) bilde av Stovner senter: Scanpix, Daniel Sannum Lauten, hentet fra forskning.no, 4) gutta bak podcasten «Andregenerasjonen»: Mattis Folkestad, NRK P3.