14. februar skrev Oda Scheel og Ane Breivik fra Unge Venstre i Minerva og hevdet at kvinnebevegelsen rundt 8. mars ekskluderer marginaliserte grupper. Bakgrunnen var at parolen «Sexworkers and trans rights = feminism» – foreslått av blant annet PION – Sexarbeidernes interesseorganisasjon, ble nedstemt ved årets parolemøte i Oslo. Scheel og Breivik skriver “du kan ikke kalle feminismen din inkluderende hvis du ikke også brenner for sexarbeideres (…) og transpersoners rettigheter.”

Kvinnebevegelsen har et stykke å gå for å inkludere transkvinner, og det er for dårlig at ingen av hovedparolene i årets tog er forbeholdt transkvinner. Men å avvise PIONS løsninger og retorikk handler ikke om å bagatellisere situasjonen til transpersoner og mennesker som lever i prostitusjon.

Fullt mulig å kjempe for prostituertes rettigheter og samtidig være imot sexkjøp

Mens en rekke undersøkelser viser at sexkjøpsloven har bidratt i positiv retning rundt folks syn på sexkjøp, har de liberale vært mer opptatt av å løfte frem en liten minoritet med vestlige, ressurssterke, såkalte “sexarbeidere”. Organisasjoner som Unge Venstre og PION, presenterer en virkelighet et fåtall av mennesker i prostitusjon lever i, og skal ikke få avgjøre diskursen rundt en industri hvor majoriteten blir fratatt eierskap over egen kropp og solgt som vare.

Det ligger politikk i ordene “prostitusjon” og “sexarbeid”, og det vitner om en kunnskapsløshet hos Unge Venstre når de hevder noe annet.

Unge Venstre kjemper for avkriminalisering av sexkjøp, og ved å anvende begrepet “sexarbeid” ønsker de å normalisere prostitusjon. Det handler ikke om ulik retorikk, men om en reell politisk uenighet. Det ligger politikk i ordene “prostitusjon” og “sexarbeid”, og det vitner om en kunnskapsløshet hos Unge Venstre når de hevder noe annet.

Det er heldigvis fullt mulig å kjempe for prostituertes rettigheter og samtidig være mot sexkjøp, slik vi gjorde da vi forbød kjøp, men ikke salg, av seksuelle tjenester. Årets hovedparoler om styrkede hjelpetiltak og krav om oppholdstillatelse til alle ofre for menneskehandel viser at kampen for de svakeste av oss fortsatt prioriteres like høyt av kvinnebevegelsen.

Mangfold er ikke å gi slipp på egen politikk

Scheel og Breivik argumenterer for at mange kvinner ikke lenger føler eierskap til 8. mars, og skriver “I dag er kvinnedagen (…) forbeholdt en liten krets som har redefinert begrepet feminisme. Denne politiske fløyen sitter tilsynelatende med definisjonsmakten, og ekskluderer kvinner som utøver sin feminisme ulikt.”

Mangfold er ikke å gi slipp på egen politikk. Å være uenig er ikke det samme som å ekskludere, og det å tape demokratiske voteringer er ikke det samme som å bli ekskludert. Liberalfeministene har ikke blitt stengt ute. De har selv valgt å ikke delta.

Alle kvinner, uavhengig av politisk ståsted, har mulighet til å foreslå og stemme frem sine paroler til 8. mars-toget. I år deltok over 200 kvinner på parolemøtet til 8. mars-komiteen i Oslo, og siden de blå tok over regjeringskontorene har engasjementet rundt 8. mars økt betraktelig i befolkningen. At flertallet av de som velger å engasjere seg er uenig med liberalfeministene er ikke særlig overraskende. Kvinner tjener sjeldent på høyrepolitikk, og forslag om offentlige bordeller, kutt i pappapermisjon og paroler som “kvotering=diskriminering” underbygger dette.

Dersom liberale feminister har gitt opp, kan de skylde seg selv.

De liberales fundamentalistiske frihetsideologi hvor alt skal kunne profitteres av og “frihet” betyr frihet fra politiske tiltak, bidrar snarere til en reversering av likestillingsarbeidet kvinner på venstresiden har kjempet for i over hundre år. Hvis høyresiden vil være med å definere kvinnekampen er de nødt til å komme med politiske løsninger som faktisk likestiller makt mellom kjønnene.

Alle som brenner for kvinnesak og feminisme er velkomne

Allikevel vil jeg oppfordre liberalfeministene til å delta i 8. mars i årene fremover, og ønsker alle som brenner for feminisme og kvinnesak velkomne. At venstresiden skal slutte å kjempe for kvinners rettigheter kan ikke være en forutsetning for at høyresiden skal begynne. Da kan de skylde seg selv for lite gjennomslag.

Aila Emilie Kamaly er feministisk leder i Sosialistisk Ungdom og studerer statsvitenskap.

Bilde:  Kvinnedagen i kvinneåret 1975

Lisens: CC BY NC ND