Vår tid er nå!

custom-Custom_Size___147skamløs

Er det noen som husker slutten av 2016? For meg var den høsten en av de tyngste jeg har hatt. Det handlet selvsagt en del om personlige greier, men mest var jeg politisk nedslått, motløs og ikke minst desillusjonert, noe jeg skrev en tekst om her på Maddam.

Kontrasten til 2017s avslutning og følelsen min her jeg sitter den tredje dagen i januar 2018 kunne knapt vært større (og det til tross for heftig influensa). For det jeg kjenner på nå er fornyet håp. Håp og følelsen av å være del av en bevegelse. Litt fordi jeg har storkost meg med god feministisk litteratur (som jeg kommer tilbake til under) og den fantastiske svenske TV-serien Vår tid er nå med fagforeningskvinnen Maggan som mitt nye idol, men mest på grunn av #metoo og alt den kampanjen har ført til. Nylig uttalte Vibeke Løkkeberg (Klassekampen 30.12.17) at hun er glad for at hun rakk å oppleve #metoo før hun døde og at hun for første gang siden 68er-generasjonens ungdom føler at kvinners utrykksrom utvider seg: “Vissheten om at vi står i dette sammen, er tilbake.” Og det er det jeg føler nå når vi står i startgropa av 2018: Vi står i dette sammen – alle verdens kvinner.

custom-Custom_Size___metoo2

Nå når 2018 er i gang, ser vi at #metoo begynner å få reelle konsekvenser. Kvinnenes vitnesbyrd fra bransje etter bransje tas på alvor og lyttes til. #metoo har gjort det mulig å gjøre seksuell trakassering til politikk, uttalte SVs stortingsrepresentant Freddy André Øvstegård til Klassekampen nylig (23.12.17), og SV har bl.a. fremmet 12 konkrete forslag til kamp mot seksuell trakassering. Innen høyere utdanning vedtok Universitets- og høgskolerådet rett før jul å igangsette en arbeidsgruppe for å bekjempe seksuell trakassering i akademia. I USA er det nå satt i gang en ny, stor kampanje kalt Time’s up, for å følge opp #metoo med konkrete tiltak:

“Powered by women, TIME’S UP addresses the systemic inequality and injustice in the workplace that have kept underrepresented groups from reaching their full potential. We partner with leading advocates for equality and safety to improve laws, employment agreements, and corporate policies; help change the face of corporate boardrooms and the C-suite; and enable more women and men to access our legal system to hold wrongdoers accountable.”

I 2018 har kvinnene fått nok. Vi står sammen og sier klart og tydelig fra om at “time’s up.” Det er godt å være en bitteliten del av alle oss som sa fra i fjor. Det føles godt å kjenne på samholdet og at vi igjen er en kvinnebevegelse. Men de som for alvor tenner håpet for framtidas kvinnekamp hos meg, er alle de beintøffe, unge jentene og kvinnene som tar kampen mot patriarkatet i all sin form. Tøffest av dem er de unge minoritetskvinnene som nå gjør opprør mot negativ sosial kontroll, skamkultur og undertrykking, og slik blant andre Marie Simonsen peker på, ligger legitimiteten og styrken deres i at oppgjøret kommer innenfra. Jeg hadde gleden av å lese den svært mye omtalte Skamløs (Gyldendal forlag, 2017) nå i desember og jeg syns det er helt på sin plass at jeg vier min første post i Maddam-året til de skamløse jentene Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile (avbildet under).

custom-Custom_Size___deskamløse

I en tid hvor høyrepopulister får skrike ut sine fremmedfiendtlige og rasistiske budskap fra de øverste maktposisjoner, høyreradikale nettsteder sprer muslimhat og nynazister igjen marsjerer i gatene, er det ekstremt viktig at det kommer bøker som Skamløs. At kloke, modige, selvstendige og velformulerte unge muslimske kvinner hever stemmen er den beste motgiften mot ytre høyres fryktretorikk. Og det viktigste av alt er at de gjør det på sin egen måte. Da statsministeren i sin nyttårstale refererte til nettopp de skamløse jentene, svarte Sofia N. Srour slik:

“Jeg setter stor pris på nok en viktig anerkjennelse av kampen vår. (…) Kampen mot sosial kontroll skal aldri brukes som et våpen mot mangfoldet, dette er ikke en sak rasister og populister skal få kuppe. Vi har alle, politikere og samfunnsborgere ellers, et kollektivt ansvar når det kommer til å slå hardt ned på hat, rasisme og diskriminering. Politikere som driver med hat-fremkallende og splittende retorikk må også møtes med streng kritikk, ikke passivitet, fra landets øverste ledere og kolleger. (…) Æresvold, skam- og æreskultur er ikke et problem som er begrenset til muslimske miljøer, innvandrere eller etniske minoriteter. (…) Derfor har vi tatt et antirasistisk og interseksjonelt oppgjør med æreskulturen, både i debatten og i boka vår.”

“Kjære deg som ikke får være fri. Denne boka er til deg.” Slik beskriver forfatterne selv sin målgruppe. Og det er definitivt bokas viktigste oppgave; å dele egne erfaringer om ære, skam, dobbeltmoral, negativ sosial kontroll og begrensninger på sin vei mot skamløsheten til de unge jentene som selv kjenner dette på kroppen. Men jeg tror alle som leser denne boka vil lære noe, og slik sett syns jeg hele det norske samfunnet er bokas målgruppe. At den bør bli pensum på alle landets ungdoms- og videregående skoler er åpenbart. Jentenes ærlige samtaler, gjengitt i muntlig form som en slags venninnechat, er nok en form som treffer ungdom spesielt godt – men de åpner også opp for at vi litt eldre leserne kommer nært innpå jentene selv og deres erfaringer. Når dette i tillegg gjøres med mye humor og fandenivoldskhet, tas brodden av de alvorlige og vanskelige temaene de diskuterer. Og det trengs. For dette er ikke teoretiske diskusjoner for dem, slik de blir for oss middelklasseforståsegpåere av såkalt etnisk norsk opprinnelse i generasjoner bakover. Dette er hverdagen til jentene selv, og da er det så uendelig riktig og viktig at det er nettopp de som får definere sine utfordringer, opplevelser og erfaringer selv og legge premissene for debatten om f.eks. hijabbruk. Derfor er Skamløs en ufattelig viktig bok og den kommer til å være høyaktuell i lang tid fremover.

Skamløs er en ufattelig viktig bok og den kommer til å være høyaktuell i lang tid fremover.

Hvis jeg skal være litt kritisk også (selv om jeg egentlig har mest lyst til å kun skamrose boka herfra til evigheten), skulle jeg nok ønske at forlaget hadde tatt seg noe lenger tid med utgivelsen. Det virker som de har hatt det litt vel travelt med å få ut boka og utnytte momentumet de skamløse jentene har fått, og at det kanskje har overskygget målet om å gjøre boka enda bedre rent litterært. En ting er enkelte skjemmende mangler på språkvask, men det er det vel mest språknerder som meg som irriterer seg over. En annen ting er at jeg syns de drivende dyktige skribentene som jeg vet at både Srour, Herz og Bile er, får litt for liten plass til å skrive selv. Som nevnt er store deler av boken viet til gjengivelsen av muntlige samtaler mellom jentene, og selv om jeg har pekt på at det trolig er veldig riktig form for den yngre målgruppa og gir en viktig nærhet til jentene for leseren, skulle jeg gjerne sett at det var litt færre slike samtaler og litt fler av forfatternes egne tekster – for de er bunnsolide, gode og sterke. Amine Biles “Den hellige penis” som slutter med at hun gleder seg til å bli kjent med de skamløse gutta eller jentenes såre og personlige brev til seg selv som yngre – her ble jeg særlig rørt av Sofia Srours brev til seg selv som 10-åring som handler om da noen prøvde å tenne på huset deres – er tydelige indikasjoner på at disse tre jentene antakelig har egne bøker i seg alle sammen. De gleder jeg meg til allerede. Jeg satte også svært stor pris på de gjengitte historiene som er fortalt til jentene fra andre, som omhandler tema som dobbeltliv, overgrep, gjenoppdragelse og livet som hijabi. Disse er alle velskrevne og bevegende.

Til sist må jeg også si noe om estetikken. For denne boka er noe av det vakreste jeg har hatt i hylla mi. Fargebruken, bildene og illustrasjonene er både freshe og fine og underbygger godt bokas innhold. Det er Maria Gosse som har tatt de fantastiske fotografiene av de skamløse jentene selv (som bildet over), mens Esra Røise er illustratøren som har laget både det nydelige og tøffe omslaget og de vakre illustrasjonene inne i selve boka. At boka selv også har en slags hijab, som dekker over forsidejentas Fuck you-langfinger med neglelakk og kvinnetegnstatovering, er en kløktig detalj som understreker inntrykket av en svært forseggjort bok estetisk sett.

Det er bare å løpe og kjøpe om du ikke fikk boka til jul. De skamløse jentene bør gi flere enn meg ny tro på framtida. 2018 er vårt år, medfeminister av alle kjønn, klasser, legninger og nasjonaliteter. Jeg avslutter med en oppfordring fra Amina, Nancy og Sofia som vi kan ta med oss inn i det nye året:

“Skamløshet er for alle. For det å eie definisjonsmakten over de opplevelsene man har hatt, og over sitt eget liv, er livsviktig. Når andre skal fortelle oss hva som er vår sannhet, hva vi skal engasjere oss i, hvilke kamper vi skal ta og hvordan, fratar de oss friheten til å definere oss selv. Og det er nettopp det denne kampen handler om: frihet til å være den man er.”

Illustrasjonsbilder: 1) Illustrasjon til Under Arbeids omtale av Skamløs, omslaget er tegnet av Esra Røise, 2) tegneseriestripe om #metoo av Thaakirah Jacobs og 3) De Skamløse fotografert av Maria Gosse, trykt i Dagbladets anmeldelse av boken.

Boken er gitt til Maddam som leseeksemplar av Gyldendal forlag.

Les gjerne også medskribent på Maddam Helga Eggebøs oppsummering av #metoo på hennes egen blogg.

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer i blokk på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.