Surgeon, clement 127, (CC BY-NC-ND 2.0)

Jeg hater å komme dårlig forberedt til ting. Og hvis jeg har tatt på meg ansvaret for noe, så stresser jeg for å få det ferdig i tide. Jeg er redd for å føle meg dum. Typisk streber, tenker du kanskje. Typisk flink pike som må passe seg for å ikke bli utbrent.

Hvem vil vel lytte til noen som kommer dårlig forberedt og som ikke gjør det de skal?

Jeg får innimellom gode, velmenende råd om å ta vare på meg selv. Men spørsmålet jeg tror ingen har stilt meg er hvorfor jeg anstrenger meg så hardt. Men jeg har titt og ofte stilt meg det spørsmålet selv. Jeg tror svaret er at det er fordi jeg vil bli hørt, og fordi jeg brenner for noe jeg vil ha gjennomført. Hvis jeg skal få gjennomslag, da må folk ha respekt for meg. Og hvem vil vel lytte til noen som kommer dårlig forberedt og som ikke gjør det de skal?

Eller kanskje jeg skal si, hvem vil vel lytte til en kvinne som gjør feil eller er dårlig forberedt? For det viser seg gang på gang at vi alle sammen nedvurderer kvinner og legger vekt på menns autoritet. Og når vi gjør feil, så straffes gjerne kvinner hardere. Jeg tror det er på tide at vi skroter det nedlatende flink pike-begrepet og heller blir bevisst på at vi nedvurderer kvinners kompetanse.

Hvis en pasient dør, blir vurderingene av en kvinnelig kirurg sine evner langt mer pessimistiske enn når en mannlig kirurg har en pasient som dør.

La meg ta noen eksempler jeg nylig har lest om. Heather Sarsons som forsker på arbeidsmarked og adferdsøkonomi ved Harvard University, har vist at kirurger og resultater av deres arbeid vurderes ulikt avhengig av kirurgens kjønn. Hvis en pasient dør, blir vurderingene av en kvinnelig kirurg sine evner langt mer pessimistiske enn når en mannlig kirurg har en pasient som dør. I tillegg, hvis en kvinnelig kirurg har hatt en pasient som dør, blir også andre kvinnelige kirurger innen samme spesialfelt nedvurdert. Hvis en mann har en pasient som dør, får det ikke konsekvenser av hvordan hans mannlige kollegaer vurderes.

Godt forberedte kvinner og menn får tilsvarende innflytelse over gruppebeslutninger. Uforberedte kvinner får, i motsetning til menn, svært lite gjennomslag.

Jeg regner med det ikke bare er meg som nikker gjenkjennende til dette. Vi er mange kvinner som gjennom vår egen svogerforskning vil påstå at kvinner straffes hardere for feil enn menn. Men det er altså ikke bare svogerforskning. Det stemmer også med eksperimenter gjort på gruppearbeid blant økonomistudenter ved Norges Handelshøyskole. En artikkel skrevet av Ole-Petter Moe Hansen, sammen med Ingvild Almås og Gernot Doppelhofer, viser at godt forberedte kvinner og menn får tilsvarende innflytelse over gruppebeslutninger. Uforberedte kvinner får, i motsetning til menn, svært lite gjennomslag.

Surgeon, The Clear Communication People, (CC BY-NC-ND 2.0)

I DN i forrige uke leste jeg Hilde C. Bjørnland sin kommentar om negative holdninger og manglende anerkjennelse av kvinner i akademia i USA. Hun refererer til en studie som avdekker voldsomme negative og fiendtlige holdninger til kvinnelige økonomistudenter, de fleste gitt av menn. En annen studie viser at mannlige forelesere og professorer oftest beskrives som morsomme intelligente og smarte, mens kvinner beskrives oftere som hjelpsomme eller irriterende, onde og frustrerte. En tredje studie viser at kurs-studenter som følger nettkurs gir mye bedre evaluering til lærere de tror er menn, til tross for at alle lærerne i det kontrollerte eksperimentet faktisk var kvinner.

Problemet er holdningene våre til kvinner og menn, la oss heller snakke om hvordan vi gjør noe med det.

I 2018 har jeg som mål å lytte mer til kvinnene rundt meg, samtidig kommer jeg til å fortsette å forberede meg så godt jeg kan til møter, presentasjoner og innlegg som skal holdes og skrives. Og jeg kommer til å fortsette å vise fingeren til alle som snakker om flinke piker som om det var et problem.  Problemet er holdningene våre til kvinner og menn, la oss heller snakke om hvordan vi gjør noe med det.