I året som gikk fikk vi nedturen ved å få en konservativ regjering gjenvalgt. Underveis har de kranglet, diskutert og revet oss med i en stadig mer polarisert debatt. På Manifests årskonferanse holdt Lotta Elstad en presentasjon om hva venstresiden trenger for å slå høyresiden. Jeg leste presentasjonen og jeg lurte på om det er nettopp dette skillet vi vil fortsette å bruke krefter på, eller om vi skal fokusere på å finne utenompolitiske løsninger for å bli kvitt kapitalismen, globalismen og klasseskillet. For å oppnå reelle endringer må vi nok finne nye måter å organisere oss på. Det er mange sosiale aktører som kan bidra til et nødvendig skift i samfunnet, men å stole på at fagforeninger alene kan redde oss fra alle endringene vi som forbrukere, millionærer og politikere har skapt de siste 100 årene, er nok noe naivt å tro på.

Fra sidelinjen har jeg tenkt at det innimellom er sunt å forklare og forsøke å komme i dialog med meningsmotstandere, men situasjonen i verden er prekær. Vi er to minutter unna en atomkrig, vi fortsetter å forbruke like mye som tidligere og sosiale ulikheter øker kraftig. Samtidig er det litt håp å se i horisonten, med stadige flere krefter som samler seg fordi de har forstått at endringene vi står overfor i verden ikke kan vente på lure løsninger hvert fjerde år – som aldri kommer likevel. Miljøavtale etter miljøavtale blir signert, i takt med like mange internasjonale frie handelsavtaler, som åpner for flere internasjonale transaksjoner med minst mulig demokratisk folkemedvirkning.

Når våre politikere spiller på lag med storkapitalen, har jeg tenkt at nyttårsforsettet mitt skal være å delta og oppfordre til mer målrettet sosial organisering og aktivisme. Hva er målet? Sterkere og bærekraftige lokale samfunn med direkte-demokratisk praksis. Intet nytt i teorien, full gjennomførbar i praksis.

Sosial økologi: kommunalisme som ny sosial organisering

For de som ikke har hørt begrepet sosial økologi før, har den eksistert siden 1950-tallet og beskrives som en konsistent, radikal kritikk av nåværende sosiale, politiske og antiøkologiske trender og samtidig en rekonstruerende, økologisk, kommunitær og etisk innfallsvinkel til samfunnet. Sosial økologi blir regnet som et radikalt ståsted innenfor økologi samt sosiale og politiske system og som en hovedgren innenfor økoanarkisme.

Blant de største tenkerne bak sosial økologi finner vi Michael Bookchin og Janet Biehl, som mente at det må jobbes mot sosiale hierarkier og kapitalisme som direkte årsaker til den økologiske krisen vi har i verden. Denne teorien, som også har en praktisk side, samler visjoner fra sosial kritikk og historisk og antropologisk forskning, i tillegg til dialektisk filosofi og politisk strategi.

Den praktiske siden i sosial økologi har en konkret måte å organisere samfunnet på, kjent som kommunalisme. Kommunalisme har sine røtter i Paris kommune fra 1871. Prinsippet for kommunalisme er praktisert blant urbefolkning i nåværende tid og andre sosiale bevegelser som kurdere i Rojava eller Cooperation Jackson i Mississippi. Kort forklart av Brian Tokar i hans artikkel «Social Ecology: Communalism against Climate Chaos» i Roar Magazine, kan kommunalismen som politisk strategi beskrives som frigjorte byer, landsbyer og nabolag styrt av åpne, folkelige generalforsamlinger. Denne organiseringen kan overvinne begrensningene for lokalaktivisme, og gi byer, landsbyer og nabolag muligheten til å bli en demokratisk motmakt til sentraliserte, statlige institusjoner, samtidig som de motvirker provinsialisme og fremmer gjensidig avhengighet og en bred, frigjørende agenda. Videre kan den anonyme kapitalismen bli erstattet av moraløkonomi, hvor både økonomien og politiske forhold styres av en etikk basert på fellesskap og gjensidig avhengighet.*

En mulighet i Norge?

Tradisjonelt sett har Norge en sterk kommunal organisering. Dessverre har den nåværende regjeringen tvangssammenslått flere kommuner i landet med tanke på økonomisk effektivisering. Som mange andre politiske avgjørelser tatt de siste 4 årene, kan dette vise seg å bli en svært uheldig avgjørelse på sikt. Innbyggerne får mer avstand til sentrale politikere og det blir vanskeligere å påvirke sakene som opptar oss.

I likhet med mange andre politiske alternativer for å avskaffe kapitalisme, er ikke kommunalisme en politisk organisering som kan komme fra rikspolitikere. Dette er en politisk organisering som folket må samarbeide om. Et eksempel på forsøk med kommunalisme på politisk regionalt nivå er Barcelona en Comú, en grasrotbasert politisk plattform ledet av rådkvinnen Ada Colau. Dette er ikke et fullt ut kommunalistisk prosjekt siden de likevel er avhengig av det representative demokratiet for å fungere, både på byrådsnivå og overfor den katalanske regjeringen, men deres politiske prinsipper er godt forankret i kommunalismens praksis. De er et av flere eksempler i Europa hvor det gjøres forsøk med en tilpasset variant av sosial økologi, med økt direkte innflytelse fra befolkningen i en grønnere by med en tydelig sosial profil.

Spørsmålet er da hva som skal til for at lignende politisk organisering kan gjennomføres i Norge utenom det parlamentariske systemet. Dette fører oss tilbake til nyttårsforsettet mitt, nemlig at i 2018 må vi forsøke å organisere oss mot politisk sentralisering og mot kapitalismen for øvrig. Målet må være en folkebevegelse, hvor et samarbeid mellom fagforeninger, nabolag og øvrige sosiale og økologiske bevegelser kan frembringe nødvendige politiske endringer for å bli et realistisk alternativ til vår kapitalistiske stat.

Kanskje flere vil bli med på dette nyttårsforsettet? La oss skape et nytt politisk landskap i 2018, for klodens og menneskenes beste. Sammen.

*Undertegnedes direkte oversettelse.

Hovedbilde- Commons, social ecology and the transcending of capitalism, Kilde: Transnational Institute of Social Ecology (TRISE)

Bilde- Ada Colau med naboer fra Gràcia bydel i Barcelona, Encuentro ciudadano con Ada Colau, (artikkel på spansk), Kilde: ctxt.es