Aldri har det vært viktigere hvilken politikk som skal føres i årene som kommer. Arbeidsledigheten fortsetter å øke, arbeidsvilkår raseres, reallønnen i flere yrker går ned, faste jobber blir det færre av, bemanningsbransjen lever livets glade dager, store bedrifter flytter virksomheter til utlandet fordi man mener norske ansatte koster for mye. Profitten til selskapene skal opprettholdes, lederlønningene skal ikke røres og fortsette å være uforholdsmessig høye. Da må noen andre selvsagt betale prisen. Disse andre er som vanlig arbeidstakerne.

Noen av oss er enige i at det ikke er bærekraftig å tro at den norske modellen vil bestå om ingen skal betale inn den andel skatt som trengs for å opprettholde den norske velferden. Joda, for all del, vi betaler nok skatt, men vi blir stadig færre som gjør det, og i takt med at inntektene til arbeiderne dumpes, så blir inntektene til fellesvelferden lavere. Det er ikke et vanskelig regnestykke. Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten. I denne kategori hører vår yrkesgruppe – de kabinansatte. Flere tusen norske kabinansatte – eller flyvertinner og flyverter om du vil – i norske eller skandinaviske flyselskap, tilhører en fullstendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv. Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.

Fest setebeltene og lytt til ditt kabinpersonale, for her kommer klar tale:

Når vi synes det er på høy tid å rope om kritikkverdige arbeidsvilkår som ikke hører hjemme i norsk arbeidsliv, så la det være helt klart at det ikke er for å rette hardt skyts mot arbeidsgivere i luftfarten som bare vil sine ansatte vondt. Vi tror oppriktig at norske og skandinaviske aktører innen luftfart hadde, og har, et ønske om å bevare arbeidsplassene i Norge og Skandinavia – og på den måten være en forkjemper og bidragsyter til den velferdsmodellen vi kjenner. Vi tror også at de som betaler lønningene våre gjerne ser at det er hensiktsmessig for våre passasjerer at det er skandinavisk personale om bord når man skal ut og fly.

Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luftfarten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente og vilkårene er gått fullstendig ut av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar. Jobbene vil forsvinne. Ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser. Et yrke som mange har meninger om, men vet lite om dersom man ikke har prøvd det selv. Man jobber med folk og for folk fra hele verden.

Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. Flybransjen har muligens vært gjennom noen av de skarpeste spareprogrammene og kuttene av alle bransjer i Norge uten at noen har reagert i nevneverdig grad av den grunn. Hvorfor?

Kanskje er det fordi at kabinpersonale er et kvinnedominert yrke samtidig som det er et yrke hvor det i alle år har vært legitimt for andre å uttrykke misnøye om? Alle skal mene noe om kabinpersonale, og ofte i negative ordelag og beskyldninger om at vi “streiker så mye”, “Høytsvevende servitører i lufta som må få beina på bakken”. Kanskje det er derfor vi er så varsomme med å klage? Vi skal ikke klage. Vi skal ikke skuffe passasjerene våre, vi skal smile vi, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo “bare å bytte jobb da vel” og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100% stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.

For, ladies and gentlemen, boys and girls, denne jobben består ikke av å snakke med flyvertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere håndbagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde landet. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med 3 timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelsesforhold, kontrakter og stillingsvern de  ansatte fra bemanningsbyråene har.

Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasjerer og mannskap og deretter å få flyet avgårde noenlunde i rute.  Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.

La oss få norsk arbeidsliv på rett kjøl igjen. Det får vi bare til dersom fellesskapet står hardt mot raseringen i de bransjer som er mest utsatt. Da trenger vi en politikk som støtter opp om fagbevegelsen og hvor man ikke reverserer arbeidsmiljøloven og dumper arbeidsvilkårene til fordel for profitt til eiere og lavere billettpriser til folket.

Når det ikke er mer å hente hos norske arbeidstakere, og flybillettprisene skal holdes lave og profitten til eierne og ledelsen skal kunne opprettholdes, så må siste skanse, de ansatte om bord, byttes ut – og flyttes ut. Norwegian har gjort det. De har langt flere ansatte i utlandet enn i Norge enda så “Norwegian” de er. SAS gjør det samme om kort tid. SAS åpner crewbaser med piloter og kabinpersonale i England og Spania. Nordmenn får fly billig og alt er flott. At skattepengene som de ansatte kunne lagt igjen i Norge blir borte er visst ikke så nøye. At det om kort tid vil være asiatisk, britisk eller spansk personale om bord på flyruter til Alta eller Kristiansund bekymrer ingen. Flybillettene er billige. Norske kabinansatte blir med tiden en saga blott. Med signatur fra norske politikere.

Det hele koker ned til hva slags samfunn vi ønsker oss.  Hvordan skal fremtiden fortone seg dersom ingen lenger skal betale skatt og avgift i Norge? Hvis alle arbeidsgivere, bortsett fra staten, skal flytte virksomheten til utlandet med begrunnelse at de sosiale utgiftene på de ansatte er for høye, og at det ikke er penger igjen til å tilby anstendige arbeidsvilkår og levelig lønn? Hadde enda arbeidsfolk som oss snakket mer om utviklingen i norsk arbeidsliv og om utflagging av arbeidsplasser, innleie, sosial dumping og hvordan det undergraver velferdsmodellen som vi kjenner den. Vi er på vei tilbake i tid. Til tiden før arbeidstakere hadde innflytelse og hvor man sto med lua i hånda. Er det dit vi vil?

La oss få norsk arbeidsliv på rett kjøl igjen. Det får vi bare til dersom fellesskapet står hardt mot raseringen i de bransjer som er mest utsatt. Da trenger vi en politikk som støtter opp om fagbevegelsen og hvor man ikke reverserer arbeidsmiljøloven og dumper arbeidsvilkårene til fordel for profitt til eiere og lavere billettpriser til folket.

Avslutningsvis vil vi gi en liten applaus til Arbeiderpartiet som er det eneste partiet som for første gang har ivaretakelse av arbeidsplasser i norsk luftfart i partiprogrammet.

God flytur!

Teksten er skrevet av Sofia Rana, kabinanasatt i SAS, og Elin Roverudseter, kabinsansatt og leder i kabinansattes forbund i LO, og er tidligere publisert i Klassekampen den 13. september i år.

(Foto: Michael Probst/Scanpix trykket i Dagens Næringsliv)