Feelings, cycokurt, (CC BY-ND 2.0)

Jeg er en kvinne som tar litt plass, jeg forsøker alltid å foreslå kvalifiserte kvinner til verv og posisjoner, jeg oppfordrer andre av samme kjønn til å ta på seg oppgaver selv om de tviler på seg selv, og sist men ikke minst: jeg delte foreldrepermisjonen 50/50 med mannen min da vi fikk barn. Men går jeg rundt og føler meg som en god feminist? Svaret på det er nei, og forøvrig at det bør være irrelevant.

Når ble idealet at vi skulle føle oss som gode feminister?

I Morgenbladet i begynnelsen av oktober skrev Maria Reinertsen en interessant kommentar om debatten knyttet til delingen av foreldrepermisjon. Et regjeringsoppnevnt utvalg har anbefalt å dele den 50/50, bortsett fra 3 uker før og 6 uker etter fødsel, som bør forbeholdes mor. Likestillingsombudet har støttet dette, men Reinertsen er uenig. «Jeg tror idealet om å komme raskt tilbake får unødvendig mange kvinner til å føle seg som dårlige feminister.» skriver hun.

Men når ble idealet at vi skulle føle oss som gode feminister? Jeg trodde poenget med likestillingen var at det skulle være en politikk som førte til samfunnsendring. Lakmustesten på om likestillingspolitikken fungerer kan ikke være hvorvidt kvinner går rundt og føler seg som gode feminister eller ei.

Men hva da med far? Han må dele den overveldende omsorgsoppgaven med arbeidslivet etter to skarve uker

Jeg har tidligere skrevet om at jeg mener foreldrepermisjonen bør deles likt mellom mor og far. Jeg mener det først og fremst er viktig for å anerkjenne far som omsorgsperson. Det er alt for få som bryr seg om fars følelser og rettigheter knyttet til det å få barn. Reinertsen stiller spørsmålet om vi mener alle kvinnene som velger å ta mer enn halve permisjonen tar feil, eller om de bare prioriterer litt mer tid til å konsentrere seg om den nye omsorgsoppgaven før den skal dele oppmerksomheten med arbeidslivet. Men hva da med far? Han må dele den overveldende omsorgsoppgaven med arbeidslivet etter to skarve uker. Etter to uker er det forventet at han er tilbake for fullt, og kanskje han må ta igjen det tapte i de to ukene han var borte? De fleste kvinner som begynner å jobbe igjen etter seks måneder har rett på to timers ammefri hver dag.

50-50, nofrills, (CC BY-NC 2.0)

Det er klart det er fysiske forskjeller på å gå gravid, føde og amme og det å ikke gjøre det. Det vil ingen forsøke å argumentere i mot. Men på et eller annet tidspunkt må vi si at mor og far er likestilt og at det er barnets rett til omsorg fra både mor og far som er viktig, i tillegg til målet om et samfunn som verdsetter menns og kvinners arbeid like høyt.

På et eller annet tidspunkt må vi si at mor og far er likestilt og at det er barnets rett til omsorg fra både mor og far som er viktig.

En venninne av meg fikk barn i sommer og koser seg nå i permisjon i høstsola. Hun er sammen med en annen kvinne og deler ikke omsorgen med en far, men med medmor. De to mammaene skal dele permisjonen likt. For dem er det en selvfølge, men jeg tror ikke de føler seg som verken gode eller dårlige feminister av den grunn. Det får meg til å lure på hvordan statistikken er på delingen av permisjonen for par av samme kjønn. Kanskje er den mer likestilt enn hos heterofile par?

De fleste liker å ha fri. Jeg liker å ha fri. Jeg synes ikke det er noe rart at kvinner i et samfunn der mor, far, arbeidsgiver og NAV forventer at mor skal ta mest permisjon, faktisk tar mest av permisjonen. Men jeg mener at etter et halvt år, så bør vi kunne si at nå er mor og far likestilt som omsorgspersoner. Og så håper jeg at begge kjønn kan føle seg som gode (nok) foreldre, ikke som gode feminister.

Toddler Tunes, elizabeth pfaff, (CC BY-NC-ND 2.0)