Direkte aksjon, redskap for å oppnå utopien

Womenstrike

Her forleden leste jeg tidsskrift Fett #2 som handlet om mobilisering og aktivisme. Hele tidsskriftet anbefales på det varmeste, men jeg ble spesielt begeistret for Ellen Emilie Henriksen sitt essay “Direkte aksjon og feminismens utopi”. En absolutt lovende refleksjon om hvordan den feministiske bevegelsen har behov både for formell organisering gjennom kvinneorganisasjoner og fagforeninger men også interseksjonelle selvstyrte kollektiver som bruker direkte aksjon som et konkret verktøy for systemendring.

Kan si meg enig i dette prinsippet og enda mer etter årets valgkampens resultater, men fra et anarkofeministisk perspektiv savner jeg en mer opprørsk og konfronterende analyse rundt bruk av direkte aksjon som endringsskapende verktøy. Teksten beveger seg smått og sjenert innen sivil ulydigheten for å oppnå en utopi som omfavner forfriskende bred, samtidig som forfatteren påpeker at vi må bevege oss innenfor samfunnets rammer mens vi sikter mot utopien. Jeg deler hennes oppfordring til å sikte mot utopien, men jeg oppfordrer til enda større grad av sivil ulydighet, mer opprør gjennom direkte aksjon og frontal oppgjør mot systemet som omfavner både klasseforskjeller, rå nyliberalisme, moralisme og umyndiggjøring av mennesker.

Stemmeretten er begrenset, direkte aksjon utvider rettighetene våre

Rammene i samfunnet er for trange for alle som er utenfor normen av den funksjonsfrisk hvit middelklasse middelaldrende mann. Både påvirkning av monoteistiske religioner, det økonomiske systemet, hvite privilegiene og avstanden mellom den politiske eliten og borgere gjør at vi lever i et samfunn som er blitt vanskelig å leve i for de fleste. Historisk sett har kvinner i land med sterk europeisk innflytelse vært undertrykt, så takk til kolonialismen er patriarkatet å finne så å si hele kloden. Økonomiske, sosiale og religiøse rammer har skyvet kvinner og minoritetskjønn i skyggen av menn mens det har ekskludert til en stor andel menn på sin vei .

Direkte aksjon som selvorganisert verktøy for selvstendig problemløsning kan riktignok brukes for å gjenvinne eller forsvare truede menneskerettigheter, men det viktigste er å bruke samarbeidsbasert direkte aksjon for å rive ned de undertrykkende strukturene som finnes i kulturen, politikken, religion og økonomien. Ellers havner vi i situasjonen at hvis vi bruker direkte aksjon innen lydighet kun for å gjenvinne truede rettigheter, faller vi i hva Simone de Beauvoir advarte oss mot “Den undertrykkende skulle ikke være så sterk om det ikke hadde allierte blant de undertrykte”. Vi må motstå lydighets rammene, vi skal bruke direkte aksjon for å skape et nytt system som redder kloden og hvor alle mennesker er frie.

Hvis vi stopper litt opp og vi ser bakover i tid kun for ett øyeblikk. Hva har kommet av å bevege oss innenfor samfunnsrammene fra føydale samfunn til de siste 250 årene siden kapitalismen fikk sin innmarsj og med de siste 100 årene hvor kvinnene har stemmerett? Veldig lite.

Å utøve direkte aksjon innenfor rammene det er å godta at rammene i det hele tatt eksisterer.

Målet med direkte aksjon må nemlig være å rive ned disse rammene bygd innenfor mannskapte elitistiske lover, fordi det er disse som undertrykker oss. Som Lorenzo Comboa Ervin skrev nylig på Facebook “Aktivister må dytte vekk de lovlige rammene skapt av staten, ellers risikerer vi å bli fanget blant veggene av liberalisme og lovlighet”.

Emma Goldman var svært skeptisk til kampen for stemmerett fordi hun antok at selv om kvinnene kunne delta i riksvalgene, skulle ikke dette fjerne rammene som undertrykker oss. Lite visste hun om hvor mye rett hun hadde!. Ytterst få endringer har blitt oppnådd gjennom rene politiske avgjørelser selv om hvite kvinnene har fått lov til å delta i stemmegivning de siste 100 årene.

Unntatt hederlige tilfeller, veldig få endringer for å oppnå frihet og systemendring har blitt oppnådd gjennom rikspolitikken. Dette viser at å være kvinnelig deltakelse ved valgene endrer nødvendigvis ikke rammene. Vi har fått lov til å delta i arbeidsmarkedet kun for å øke produksjonen, ikke fordi dette kunne være en valgmulighet både for oss og andre mennesker. Vi har fått lov til å bestemme til en viss grad over egne kropper fordi reproduksjonskontroll gjør oss mer klare til å delta i produksjonssamfunnet, ikke fordi det er vår rett å velge om vi vil få barn eller ikke.

Dessverre, når enkle endringer i systemet er politisk skapt blir de fort sårbare for politiske tilbakekalling av de samme endringene.

Jeg mener at konsekvensen av at kvinnene fikk stemmerett er blandede. Vi har blitt synligere i flere samfunnsområder og fått litt mer politisk makt, kvotering i arbeidslivet og utdanningsinstitusjoner pluss større synlighet i offentligheten men underveis har dukket opp nyliberale kvinner som kun opprettholder status quo i disse gitte rammene. De forveksles med heltinner som “knuser glasstak” og er “empowered” men det de gjør er stort sett individualistisk måloppnåelse. Rammene forblir det samme, kun noen små symbolske hull er lagd underveis som tørre brødsmugler resten av kvinnene og minoritetskjønn forventes å se opp til. Stigene trekkes opp, resten av mennesker blir igjen ved samme sted nederst i stigen. Ulikhetene i samfunnet fortsetter. Disse kvinnene kan ikke kalles for feminister når de har valgt den undertrykkende side. Å være kvinne gjør deg ikke automatisk til en feminist.

Feministiske verdier som grunnlag til et natursentrert og likestilt samfunn

Hva er disse feministiske verdier? Det er grunnleggende menneskelige verdier basert på solidaritet, leve i balanse med miljøet, respekt for mangfold i alle sine former, likestilling, frihet til å velge eget liv, rett til å bestemme over seg selv samt å delta og støtte kollektivet.

Feministiske verdier kjempes av mennesker som er bevisste av klassekamp og øvrige undertrykkelsessystemer i samfunnet som en sterk motvekt mot patriarkalske former verden rundt. De fleste mennesker vet at hvert enkelt individ som er annerledes fra den såkalte normen er automatisk undertrykt i større eller mindre grad. I tillegg drukner vi i hierarkier, tomme rollemodeller, byråkrati, produksjonskontroll og en økende tap av vårt privat liv.

Direkte aksjon som systemforstyrrende verktøy er nødvendig, når kapitalismen og dermed patriarkatet viser at det ødelegger oss alle, er det eneste sterke verktøyet innen sivil ulydighet vi har som kan brukes med et dobbelt mål. På den ene side, for å stå imot kapitalisme og gjøre motstand ved ynkelige forsøk til å ta fra oss menneskerettighetene våre, kan vi bruke alt fra demonstrasjoner til signaturkampanjer og streik som motstandstiltak. På den andre siden, bør vi bruke direkte aksjon for å bygge opp et system basert på folkestyre, solidaritet, bærekraft og kollektiv støtte. Mange tiltak kan forelde nåværende systemet; både husokkupasjon, fri skoler, selvstendige helseklinikker, kollektivopprettere og i det hele tatt et samarbeid blant forskjellige kollektiver av aktivister som jobber sammen for å skape et bærekraftig system basert på mangfold, rettferdighet, fred og likestilling. Vi har fått mange eksempler de siste årene fra mange kollektiver i verden som gjennom solidaritet og direkte aksjon har bygget opp nettverk som utfordrer systemet.

Vår felles mål er en utopi som innebærer en gradvis opparbeidelse av en horisontal inkluderende samfunnsorganisasjon med høy grad av selvbestemmelse.

Vi er ikke frie til alle er frie

Det er høyst nødvendig at feminismen viser klørne igjen. Denne gangen i sterkt samarbeid med andre kollektiver som kjemper for samme mål. Det er mange mennesker i jorden som har brukt de siste årene til å kjempe mot kapitalismenes barn. Disse barn er kjent som globalisering, fri handelsavtaler, militære koalisjoner og internasjonale investeringer. Anerkjenner vi disse tapre kollektive forsøkene? De er godt organiserte og selv om media stilner dem, deres kamp må bli vår kamp også.

Tilbake til Henriksen sin tekst, spør hun avslutningsvis om det er mulig å mobilisere til å presentere løsninger på problemer heller enn å mobilisere til å påvirke politikerne. Svaret er vi kan og vi må mobilisere til å presentere gjennomførbare og velfungerende løsninger. Vi må si oss ferdige med å føle oss vel med å få små symbolske endringer gjennom politiske avgjørelser. Politikerne representerer ikke oss borgere lengre, kun sine egne interesser og deres største interesse er å beholde deres makt i status quo. De fleste politikere og kapitalistiske krefter er overflødige i våre kamper, vi trenger faktisk ikke dem.

For å oppnå feminismes utopien må vi organisere oss selv gjennom solidarisk samarbeid ut ifra mangfoldet vi er. Vi må støtte hverandre i en interseksjonal kamp uten å vente på at rikspolitikere eller nye millionærer tar ansvar for å endre systemet. Det kommer aldri til å skje i et tilstrekkelig grad. Vi er nødt til å ta ansvar selv, kjenne vår egen makt og bygge opp nye rammer som skal utdatere nåværende systemet.

Vi vil ikke ha små dråper i form av politiske løsninger lengre, vi må ta ansvar selv for å endre rammene fra bunnen av.

I disse fire årene med borgerlig regjering har vi en god mulighet til å sette arbeidet i gang. Det er på tide å radikalisere bevegelsen i Vesten og bruke mangfoldet vårt godt organisert gjennom direkte aksjon.

 

Bilde: Women Strike for Peace at the Women’s Strike for Equality Demonstration in New York, 1970. Eugene Gordon/The New York Historical Society/Getty Images, The Women’s strike for Equality in 1970, ThoughtCo.com

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website