Kvinner og menn har ikke like betingelser i toppfotballen, men behøver man forskjellsbehandle i bredden av den grunn?

EM i fotball for kvinner er inne i sluttspillet, men uten Norge som røk ut i gruppespillet med 0 mål og 0 poeng på 3 kamper. Både underveis og etter at Norge tapte den avgjørende kampen mot Danmark for en uke siden har det vært nok av stemmer som har vært kritiske til landslagets prestasjon. De som stilte seg uforstående til at Marin Sjögren ble foretrukket som landslagssjef over Monica Knudsen skjønner neppe mer av det valget nå.

På 90-tallet var Norge best i verden, men norsk kvinnefotball har tapt terreng. Det skjer ting i Tyskland, England og Frankrike, der de største klubbene også har damelag, men i Norge henger man ikke helt med på utviklingen. Skyldes det bare økonomi og mindre inntjeningspotensiale at norske toppklubber ikke vil satse på damene?

Forskjellene i toppen kan sikkert forklares med økonomi, interesse og status, men skal dette påvirke hvordan gutter og jenter behandles i breddefotballen?

Da Ronaldo og Portugal vant EM i fjor, fikk det portugisiske fotballforbundet 253 millioner i premie. Vinneren av damenes EM vil få 11 millioner. Det er ikke nødvendigvis et mål at damene også skal tjene like mye i uka som en sykepleier gjør i året, men hva med å i det minste vise gjennom symbolsakene at damene er verdsatte? For når Norges landslag har med så få drakter til EM at de ikke kan bytte drakter etter å ha fått spille åpningskampen mot vertsnasjonen, når det norske fotballforbundet klarer å miste verdensmestertrofeet fra 1995 og ikke minst når fotballforbundet har prestert å legge en full eliteserierunde samtidig som Norge spiller åpningskamp i EM, så handler det ikke om de store summene og de fete TV-avtalene, det handler om holdninger.

Forskjellene i toppen kan sikkert forklares med økonomi, interesse og status, men skal dette påvirke hvordan gutter og jenter behandles i breddefotballen?

Bagateller eller symboler?

La oss tenke oss en typisk breddeklubb i Norge, og kalle dem Indre Gokk IL, i bygda kalt IGIL. De har et slitent klubbhus og fikk kunstgress på Gokkmyra stadion for noen år siden. De har et herrelag i 4. divisjon og ikke noe damelag, men minst et lag for begge kjønn i alle aldersbestemte klasser.

Det finnes ingen grunn i verden til at 10 år gamle jenter behandles annerledes enn gutter 10 i en breddeklubb i Gokk, men i de klubbene der jentene faller fra er det ofte det som skjer.

Gjennom subtil forskjellsbehandling opplever jentene i IGIL at de ikke er like mye verdt som gutta. De blir ikke tatt like seriøst. De får mindre attraktive treningstider og kamptidspunkt. Foreldre er lagledere for jenter 10, og tre år senere har de fortsatt foreldre uten trenerutdanning som trenere for ingen av treneremnene i klubben vil trene jenter. Premiene jenter 12 får for å vinne den lokale turneringa er litt mindre enn guttenes. Jenter 12 får reise på én turnering i året mens de jevngamle guttene får støtte fra klubben til to. Jenter 15 arver utstyret som guttelaget brukte året før, mens gutta får nytt. Juniorlaget for gutter får speaker på sine kamper, med innmarsj og presentasjon før kamp, akkurat som seniorene, mens juniorjentene ikke får det, de har jo ikke noe publikum uansett.

Bagateller? Kanskje det. Eller kanskje dråper i et beger som etterhvert vil renne over. Styret i IGIL skjønner ikke hvorfor de ikke har et damelag, det må jo være fordi jentene ikke er like ivrige? De mindre positivt innstilte i styret tenker at det er riktig å bruke mindre penger på jentene, de faller jo fra uansett.

Det finnes ingen grunn i verden til at 10 år gamle jenter behandles annerledes enn gutter 10 i en breddeklubb i Gokk, men i de klubbene der jentene faller fra er det ofte det som skjer.

De kunne selvsagt sett til naboklubben Ytre Gokk, der de satser på jentene, med bevisst rekruttering av kompetente trenere, likebehandling av lag som er like gamle og et tydelig mål om å hindre frafall i tenårene. Der ingen noensinne vil finne på noe så dumt som at rosa baller og velluktende treningsvester skal rekruttere jenter.

Jenter som spiller fotball blir fortsatt fortalt at det bør de slutte med. Man skulle tro at den tid var forbi, men dagens ungdom forteller at denne holdningen lever i beste velgående. Klart det finnes menn i fotballen som er positive til damene, men hvis 10 år gamle gutter tas mer seriøst enn 10 år gamle jenter, hvis guttas drømmer om å bli verdensmester er mer legitime, er det behov for en holdningsendring.

Esten O. Sæther i Dagbladet sa det treffende om norsk kvinnefotball generelt og dette EM spesielt: “Disse triste resultatene er bare en naturlig konsekvens av at vi i den norske fotballfamilien egentlig aldri har brydd oss nok om jentene.”

NFF har gode planer for at fotballen skal være for alle, men har glemt kjønnsbrillene hjemme når de illustrerer en artikkel om at alle skal finne tilhørighet med et bilde av 6 menn, 3 gutter og ei jente. Kunne dere ikke hostet opp en toppspiller, -trener eller -dommer som er dame?

Det beste er ikke forbeholdt gutta

Fotballen kan på sitt beste få spillerne til å føle mestring og utvikling, oppleve samhold og fellesskap. Den gir glede, men kan også la spillere lære seg å takle sinne, frustrasjon og nederlag. Det er en mulighet til å oppleve at det føles godt å bruke kroppen, at det er gøy å være i bevegelse. Den lar barn og unge vokse, og lar voksne beholde barnet i seg. Fotball er følelser. Av alle uviktige ting, så er fotballen som kjent den viktigste.

Og dette er ikke kjønnet. Behovet for å fortape seg i en aktivitet, føle mestring, føle glede ved serier og skuffelse ved nederlag, være del av et fellesskap, det er allmennmenneskelig. Så når ei av Norges 110 000 fotballspillende jenter leker på løkka, og inni hodet hører kommentatorstemmen som sier “Og Hegerberg får ballen, hun vender opp, hun skyter … i mååål!”, så bør det være en selvfølge at klubber og kretser og forbund og omverdenen forøvrig tenker at fotballen, den er like mye til for henne.

*****

Gjesteblogginnlegget er skrevet av Siri Sandberg.

*****

Bilder:

Forsidebilde: Flickr, Ryan and Sarah Reeds (CC BY-SA 2.0)

Faksimile: Fotball.no, Samfunnsansvar