Sommer og sol, fritid og kjærlighet. Hvem ønsker vel ikke å kunne dele magiske stunder med sin utkårede når dagene er lange og vi har god tid til å kose oss sammen?

Jeg som singel ønsker jo å finne noen å dele opplevelser med, og i denne søkeprosessen har jeg møtt mange mennesker i samme situasjon som undrer om kjærligheten og drømmeforholdet. Samtidig har jeg også snakket med mange gifte/samboende personer i det siste som lurer ofte på hvordan livene deres skulle ha sett ut om de kunne ha levd i et friere forhold eller med en annen person.

Det er oppsiktsvekkende hvor ofte disse samtalene oppstår og enda mer at noen ønsker å vite hva jeg mener om saken. For noen dager siden forskjellige personer spurte meg hva jeg syntes om fri kjærlighet og om jeg kunne skrive om det. Oh, the irony! Så her kommer den.

Tidligere følte jeg et stort press til å ha det vanlige heteroforholdet, hvor en forelsker seg, flytter sammen, får barn og lever (lykkelig?) resten av sine dager. Dette blir fortsatt ansett som den «normale» veien å gå, når sannheten er at økonomien og religion står sterkt bak denne nokså firkantete ideen om den ultimate rammen for kjærligheten.

Det er dessverre en del av vår kristne arv godt blandet med mistolkede eksperimenter som har drevet oss under en sterk patriarkalsk moralisme som kan rive i fillebiter hver gryende kjærlighet.

Med flere mislykkede forsøk bak meg hvor jeg har lært mye om meg selv og mine ønsker, begynte jeg for noen år siden å tvile på at dette er veien å gå for meg og heldigvis for mange andre som også føler at kjærligheten kan utøves på flere andre måter enn det vi anser som en klissete romantisk Hollywood film.

For tre år siden oppdaget jeg etter en stor smell at jeg trivdes godt alene. Som alenemor er ikke økonomien noe å skryte over og tidsklemmen er gedigen, så derfor er friheten til å kunne ha stillhet, kunne lese, delta i debatter og i det hele tatt legge meg kl. 20.30 uten å måtte ta hensyn til noen andre faktisk deilig. Likevel er det slik at vi mennesker er jo koblet for å ha sosial kontakt på mange ulike plan. Vi trenger å føle oss sett og verdsatt intellektuelt, seksuelt, emosjonelt og spirituelt, vi trenger å gi av oss selv i like stor grad også og det tok noen år før behovet for å finne en interessant mann å dele gode stunder med meldte seg på nytt.

Om jeg har blitt mye klokere om kjærligheten underveis tviler jeg sterkt på, men jeg har i hvert fall fått noe klarere ideer om hva denne frie kjærligheten trenger for å bli oppdaget og levd i det fulle.

Kastet idealet ut, undringen begynte

Noen kan mene at det var en del av 40 års krisen, jeg kaller det helst en 40 års åpenbaring. Jeg innså at mine forhold ble mislykket fordi jeg forsøkte å leve etter et sosialt ideal jeg ikke ønsket selv. Selv om jeg er en hvit heterokvinne, har jeg aldri vært interessert i å stå hvit brud, leve sammen med noen og jeg hadde aldri planlagt å få barn. Har gjort nesten alt av det der, men jeg mener fortsatt at dette trange romantiske bildet passer ikke for alle og vi må bli kvitt oss med den fortest mulig.

I tillegg til min egen selvransakelse ble det også tydelig for meg at vi mennesker er koblet på varierte måter og det å ha utelukkende et kjærlighetsideal dreper selve kjærligheten mens mange føler seg svært mislykkede og til og med undertrykt, usett og svært ulykkelige underveis. Veldig trasig.

Alle har sikkert fått med seg innimellom kranglingen om vi er genetisk betinget til monogami eller polygami som oppstår med jevnt mellomrom. Vi sammenlignes oss med andre dyrearter, vi blir kjent med andre sosiale strukturer i fjerne land…og hva er konklusjonen min?. Vi er mangfoldige. Noen greier og trives med å være sammen kun med en person over lang tid, mens andre klarer et forhold om gangen og enda noen trives med å ha flere partnere samtidig. Om det er av samme kjønn eller ikke, er det innforstått med at det varierer også etter hver enkelt kjenner selv og alle må kunne velge en partner de føler seg tiltrukket av uansett kjønn eller seksuell identitet.

Så, hvis genetisk sett er vi like varierte som vi er forskjellige individer, hvorfor blir vi helt ikke kvitt denne ensartet, drepende og gørrkjedelig kjærlighetsidealet i Vesten?

Inn med kjærlighet, ut med fordommer, forventninger og moralisme

Kjærlighet er mangfoldig. Men i Vesten, våre religiøse forfedre skapte regler for sosial kontroll som gikk spesielt utover kvinnene. Følelser var noe som måtte kontrolleres, sex var kun for å formere oss og ekteskapet var den eneste løsningen både for menn og kvinner for å kunne utøve kjærligheten på alle plan. Heldigvis finnes det flotte unntak som blåser i disse reglene, men prisene de betaler fortsatt i våre dager er nokså høyt i form av sosial utestengelse, fengsel eller døden.

Her har alle store religionene sitt å spille med i forskjellige grad, felles har de et ønske om sosial kontroll gjennom moralske utopier. Da jeg bodde i Mexico en periode fikk jeg oppleve på nært hold hvordan moralismen mot kvinner var godt inngrodd i samfunnet. Da jeg bodde alene, ble jeg direkte betegnet som en hore fordi kvinner skal ikke bo uten en mann, mens senere da jeg separerte meg og ble alenemor med to barn, ble jeg ansett av enkelte i Spania som et ynkelig kvinneversjon som fortjente alt den skammen jeg kunne føle fordi forholdet til barnefaren fungerte ikke og de mente at jeg ikke var underdanig nok (dette kan nok stemme).

Mange kloke mennesker har tatt seg bryet med å undersøke hvordan patriarkalsk moralisme i samfunnet dreper kjærligheten, blant annet hvor ødeleggende kan dette være fordi det kan gi bunn for et forhold som kan innebære objektivisering og eiendomsfølelse av den andre.

Moralisme basert på religiøse og økonomiske syn har innskrenket våre naturlige menneskelige behov og vår rett til å kunne oppleve og utforske kjærligheten akkurat slik vi ønsker. Med en, eller flere, gjennom samboerskap eller særbo, med en yngre eller eldre person, gjennom monogam eller åpent forhold. Disse dikotomier begrenser oss, fordi mange spennende mennesker finnes det et sted imellom og mange liker ikke å sitte fast noe som helst sted.

Personlig forstår jeg ikke mennesker som lager konkrete lister om egenskaper til drømmekjæresten. Mange er opptatt av hva de selv ønsker, men det er sjelden jeg hører hva samme person ønsker og kan tilby i et forhold. Så en ting er at sjelden snakkes det om hvilke læring og utvikling har vi foretatt som vi har gjort til den personen vi er på et bestemt tidspunkt. En annen ting er hvordan kan en være så konkret med ønskede egenskaper hos den andre før de har møtes? Det er å skape forventninger som kommer sikkert til å ende i skuffelse. Jo eldre jeg har blitt, jo kortere den ønskelista er. Ikke ha gjort oppgaven av å møte noen enklere, men det er en helt annen sak.

Å tilbringe tid og snakke sammen: mangelvare i produksjonssamfunnet

Kjærlighet trenger tid og rom for å vokse. I disse teknologiske, fast-track tidene vi lever i er det lite rom for begjær og enda mindre tid til nærhet og fellesutvikling ved å snakke sammen. Vi skal være tilgjengelige elektronisk hele tiden, barna skal ha ørten aktiviteter hvor foreldrene må være dyp engasjert, vi må trene mye for å unngå bruk av Photoshop og være sosiale for å kunne legge det ut på Instagram. Capitalism killed the love star.

Siden det finnes mange veier til kjærligheten, i et av mine (nok en gang) mislykkede forsøk av internettdating, lærte jeg ganske fort at vi bærer oss mange ubevisste forventninger til hva vi ønsker å gi og få i et forhold og mange tar for gitt å snakke nemlig om disse i begynnelsen av et vennskap. Det er ikke rart at det blir surr og noen knuste hjerter underveis. Når mange bruker internettsider og apper for å bli kjent med folk, ønsket enkelte å ha kjæreste to uker før de meldte seg på og dessuten vite hvem de passet sammen med kun ved å se på et bilde og utøve litt tankelesing.

Tilbake til min 40 års åpenbaring, på den tiden konkluderte jeg at å kunne snakke sammen og faktisk bevisstgjøre ønskene til hverandre er det beste verktøyet for å kunne bygge opp et sunt forhold med felles forståelse og respekt for hverandres ønsker og behov. Ikke er jeg kjærlighetsekspert, men ut ifra sunn fornuft har jeg kommet fram til at for å kunne få et bevisst og givende kjærlighetsforhold, må vi kunne først kjenne oss selv og deretter samarbeide i et felles kjærlighetsprosjekt. Kanskje din utkårede ønsker ikke å bo sammen? Kanskje din utkårede ønsker å treffe andre også? Kanskje din utkårede vil ikke ha barn? Kanskje din utkårede trenger en god del alenetid?

Uansett hva detaljene blir, jeg kunne ønske at hver enkelt kunne finne den beste løsningen for seg selv og leve den ut med full frihet. Uten å tvinge andre til å leve etter vårt syn, men ved å være åpne til å kunne oppleve noe fint med en spennende person med god tid og en felles arena for utvikling. Uten forventninger etter kjønnsroller, uten sosiale trange rammer med full bevissthet og med mange gode følelser.

Det enkle er ofte det beste…

Nok en gang, gjennom sosiale normer godt pepret med moralisme og puritanisme, både menn og kvinner har fått beskjed om at kjærlighet kan være smertefullt og at en må forsøke å reparere forhold uansett hvor mye disse måtte gå over vår selvrespekt og vårt selvbilde.

Jeg mener bestemt at kjærlighet må nok være enkel å gjenkjenne, det må gi en god følelse av nærhet og frihet, anerkjennelse og individualitet, av vennskap og begjær.

Ideen om romantiske forhold man må kjempe for mot alle odds selv om det forårsaker store arr er det som driver mange mennesker inn i destruktive forhold som fortsatt mange forveksler for romantiske fordi, holder ut en lenge nok, den andre skal forstå hvor mye kjærlighet en bærer og dermed alt skal få en lykkelig slutt. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg avskyr denne framstillingen.

Nå synser jeg, siden jeg har ikke fått til å oppleve det jeg mener er et sunt og givende forhold ennå, men jeg mener at er det kjærlighet, føles det nok lett og godt. Så enkelt er det. Det er fint å tilbringe tid sammen med den andre personen, det er gjensidig nysgjerrighet og respekt, begge vil utøve gjensidig omsorg og ønsker helt oppriktig at partneren er glad samtidig som forholdet foregår med felles samtykke og godhet for hverandre. Kjærlighet må være generøs, romslig og trygg.

Og hva er konklusjonen da?

Kjærligheten er frihet under felles ansvar og gjensidig beundring. Som bør bygges opp med omhu, tid, oppriktig interesse for hverandres indre og bevisst på at det er to eller flere mennesker involverte i en konstant endring. Kjærlighet vokser med friheten fordi den dør hvis den begrenses med for mange sosiale og religiøse regler, personlige forventninger og tidspress.

Det er det som er så vakkert. At det finnes ingen oppskriften for kjærligheten. Bare la den vokse fritt. Verden trenger mer av det.

* Denne bloggposten ble opprinnelig publisert på bloggen https://morethanthisandthat.wordpress.com/ i blogginnlegget Jeg elsker deg…vil du bli kvitt det romantiske idealet med meg?

• Hovedbilde- Love fra Hamza Butt, Flickr
• Bilde- Untitled fra Antonio, Flickr