Foto: Nrk

Hvorfor provoserer det sånn når ei muslimsk jente viser seg å være en ganske vanlig tenåring?

Den verdenskjente sosialantropologen Lila Abu-Lughod var nylig på besøk i Norge, der hun blant annet foreleste på Blindern og Litteraturhuset. Foredraget baserte seg på boka hennes «Do muslim women need saving?». Gjennom årevis med feltarbeid i en liten Egyptisk landsby, har hun fulgt kvinner gjennom helt vanlige hverdagsliv. En historie som gjorde inntrykk, handlet om nettopp dette, et helt vanlig liv.

Abu-Lughod fortalte om en kvinne som hadde mistet faren sin, vært nødt til å sette livet på vent på grunn av sykdom i familien, økonomi, og tilfeldigheter. Hun rakk å bli 40 før ting lå til rette for at hun kunne starte en familie, og da ble det vanskelig for henne å bli gravid. Ekteskapet, som minte om et arrangert ekteskap, var noe som gjorde henne lykkelig. Hun ønsket seg familie og barn. Gjennom livshistorier som denne peker Abu-Lughod på hvordan et livsløp aldri kun bestemmes av noe vi tenker på som så altomfattende som det å være muslimsk kvinne.

Simone de Beauvoir pekte på hvordan kvinnen blir «den andre» fordi det er det mannlige som er det nøytrale utgangspunktet som kvinner står i kontrast til og vurderes utifra. Interessene man har, personlighetstrekk, og væremåte blir forklart med kjønn. Dette i motsetning til mannen, som får lov til å være et individ, og eie sine valg og sin personlighet.

På samme måte har postkoloniale teoretikere som blant annet Lila Abu-Lughod vist hvordan de samme mekanismene gjelder for de «frigjorte, naturlige» vestlige, sekulære menneskene, kontra de ufrie, muslimske kvinnene. Livsstil, valg, og interesser blir forklart utelukkende gjennom presset fra familien og miljøet til å føye seg etter religiøse påbud. Målestokken er ofte hvor langt disse «ufrie» særlig kvinnene, befinner seg fra de vestlige idealene. At Sana i Skam er en handlende person med egne ønsker, personlighet og andre generelle, menneskelige egenskaper, bryter med dette.

Et individ i hodeplagg

“Det å se en kul, muslimsk jente som hovedperson i en ekstremt populær ungdomsserie er utvilsomt verdifullt, både for norsk film-og seriekunst og for alle de som trodde noe slikt var umulig å selge.

Mange hadde nok også håpet at vi i sesong 4 skulle få se Sana gjøre noe vågalt, som å kaste hijaben, debutere seksuelt, eller vanære profeten Muhammed. Det nærmeste hun har kommet noe opprør, er å kritisere det at en muslimsk kvinne ikke får gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Dette blir for tynt og uproblematisk.”

Dette er hentet fra Vilde Sagstad Imelands anmeldelse av Skams fjerde og siste sesong, med den muslimske Sana som hovedperson.

Sana møter på mange problemer i sin hverdag. Noen av dem handler om religion, slik som dilemmaet hun står ovenfor når hun forelsker seg i en gutt som viser seg å ikke være muslim. Forholdet til moren, som Imeland også mener tar for mye plass, er den første grundige skildringen av et barn-forelder-forhold, kanskje med unntak av Isaks sms-utvekslinger med foreldrene i sesongen før.

Er det noe jeg brukte mye tid på som tenåring, var det forholdet til foreldrene mine. Krangler, testing av grenser, regler, det å bli selvstendig og uavhengig fra foreldrene er temaer som i hvert fall jeg følte manglet før denne sesongen. Det er noe universelt, da de fleste tenåringer bor sammen med foreldrene sine.

For Sana må først bryte med islam,  og deretter bli et individ som kan være interessant nok i seg selv, slik Noora var i sitt berg-og-dalbane-forhold til William i sesong 2.

Sana er sint. Sana er sårbar. Sana er omsorgsfull, hun gjør feil, hun er redd for ikke å bli godtatt av de hun går på skole med. Det er visst ikke interessant nok når Sana stresser over tentamen, eller lurer på om Yousef liker henne heller ikke. For Sana må først bryte med islam,  og deretter bli et individ som kan være interessant nok i seg selv, slik Noora var i sitt berg-og-dalbane-forhold til William i sesong 2.

Sana er en helt egen person, selv om hun har et annerledes navn og går med hijab. Det er blant annet gjennom å vise fram dette, at Julie Andem har gjort nok en genistrek med denne sesongen. Noe av det aller verste med fordommer og rasisme, er at man blir fratatt noe som er helt grunnleggende i dette samfunnet, nemlig det å bli sett på og behandlet som et individ.