Kulturprolaps og klassekrampe

nikab

 

Niqab-motstandere og kulturkrigere tilslører den egentlige sivilisasjonskampen: Klassekampen.

I Norge lever 16 % av oss under EUs fattigdomsgrense. Det er over 800 000 mennesker. Av rundt 2 millioner kvinner i Norge går mellom 50 og 100 kvinner i niqab. Hvorfor dekker dette veldig sjeldne klesplagget avisforsidene så ofte sammenliknet med hvor lite utbredt det er?

Jeg skal ikke gjøre meg selv fullstendig evneveik og late som om jeg ikke forstår hvorfor. Niqaben er så klart forbundet med undertrykkelse. Og en religion og kultur som er fremmed for mange. Samtidig mener jeg at det er politisk latskap å diskutere kultur fremfor klasse. For noen tjener på denne tilsløringen.

Hvordan løsriver den skamfulle kvinnen seg, med eller uten niqab, fra ektemann og sosial kontroll eller familievold? Eller hun som har funnet ut at hun har en seksuell legning som er forbudt i den kristne slekten i den lille bygden på vestlandet? Eller hun som jobber i 40 prosentstilling som legesekretær, bosatt med en godt norsk voldelig forretningsmann med et stort sosialt nettverk? Handler dette bare om fri vilje? Om å bare ha ryggrad og mot? Om å bare «ønske det nok» – akkurat som den kapitalistiske fortellingen i vår tid? Holder det med de tre nøttene til Askepott, så kommer pil- og buen, ballkjolen, prinsen og halve kongeriket?

En uke før åttende mars ble jeg kontaktet av en avis som skulle gjøre et intervju med flere feminister med ulike utgangspunkt. Det ble naturlig for meg å drøfte feminisme fra et klasseperspektiv. Noen dager etterpå fikk jeg beskjed fra journalisten om at «klasse» ble for omfattende for saken om «feminisme».

Fattigdom, skam og nyliberalisme

Det er mye med fattigdom som bringer med seg skam. På mange måter kan fattigdommen bli en tvangstrøye. For når man ikke evner å betale regninger, når man ikke har nok penger på kontoen til å delta på aktiviteter, når fattigdommen begynner å vises i form at fysisk utseende, da kan dørstokken til ytterdøra føles flere meter høy. I mange tilfeller holder man seg innendørs og trekker for gardinene. Om man da ikke faller for å havne i «kredittklassen», hvor kredittkort kjøper en fri for skam en kort stund – før renta kommer og kaster en milevis tilbake bak gardinene igjen.

Jeg hører stadig om velbemidlede som snakker ut om det å bryte med normer. Når det gjelder kjønn, seksualitet, psykisk og fysisk sykdom. Og det er vel og bra. Ære være de som går foran. Samtidig opplever jeg at de færreste vil snakke om det ekle og skamfulle med fattigdom. De fattigste blant oss blir hånet mer enn vi liker å tenke på. De «dumme», vil nok mange si, de som ikke går i takt med resten av samfunnet. De som ikke leser Agenda eller går på festene til Fett. De som ikke aner hvem skamløse Nancy Herz er.

Det skamfulle med fattigdommen er følelsen av å ikke ha lyktes – dermed er vi inne på den psykologiske effekten av hva økonomiske forskjeller gjør med oss. I nyliberalismens verden, er det nemlig skambelagt å ikke lykkes. Å stå uten jobb, eller være midlertidig ansatt, kan virke som en selvpåført lidelse, fordi man ikke har jobbet hardt nok alene.  Som om ansvaret skulle ligge på den enkeltes skuldre, at suksess avhenger av innsats og talent – ikke av et fellesskap som snekrer gulvet under føttene til både kvinner og menn, og sikrer oss rett til skikkelige arbeidskontrakter og en pensjon.

Krigen om sannheten på Oslo Øst

Det ble mye bråk rundt NRK-reportasjen om ungdommen på Oslo øst.  Reportasjen hadde overskriften «Gjenger i Oslo: Ungdom har pistoler og barn selger hasj». Reportasjen malte igjen et skremselsbilde av østkanten som var sterkt overdrevet, ifølge kritikerne. Som om ungdom som røyket cannabis og slåss litt var noe nytt på østsida i hvilken som helst by. Som om det var noe nytt at der folk bor trangt, skjer det også mer. På godt og vondt. Og internettkorsfarerne lot ikke vente på seg med å ta krigen i kommentarfeltet. Heldigvis fantes det også edruelig kritikk. Som Maren Sæbø skrev i Agenda i kjølvannet av enda en kulturkrig på internett:

« Utover 2000-tallet skjedde imidlertid noe annet. Demografien hadde endret seg. Og de sosiale og økonomiske problemene ble etter hvert tolket ut fra hvem som hadde flyttet til områdene. I løpet av drabantbyenes første år var det også forskjellige forklaringer på hvorfor det øyensynlig gikk så dårlig med barn og ungdom fra dalen. I 1975 da Stovnerrapporten kom, ble unge i den nye bydelen helt oppe i det nordøstre hjørnet av Oslo beskrevet nærmest som analfabeter», skrev Sæbø i teksten «Mytenes Landskap». 

Sæbø mener at den gamle fortellingen viste at årsaken var blokk, bylandskap og for lite variert befolkning:

Tjuefem år senere var plutselig befolkningen for variert, og ingen snakket lenger om blokk i betong som noe negativt i seg sjøl. Nå ble alt tolket inn i rammefortellingen «innvandringen endrer Norge». Og selv om kriminaliteten hadde gått ned siden Stovnermodellen ble tatt i bruk, så ble det med jevne mellomrom ropt høylytt varsku.»

Den norsk iranske legen og spaltisten Mina Adampour mente NRK hadde noe rett i sin skildring av kriminalitet på østkanten i Oslo. Innvandringsmotstandere og antirasister gikk inn i en kulturkrig, der slaget stod om å få gjennomslag for sitt bilde av østkanten. Adampour skildret heller hvordan fattigdom og nedprioriteringer av forebyggende tiltak har skapt kriminalitet blant ungdom, og satte samtidig fokus på jobb og inntekt.

Slike innlegg er det dessverre få av i debatten. Det er enklere å gå inn i en slags sivilisasjonskrig der det er øst mot vest, og kultur mot kultur, enn å se på de sammensatte problemene som følger av klassesamfunnet, kvinneundertrykking og rasisme. De som tjener på det rådende politiske systemet, er de som har mest å vinne på at vi heller diskuterer niqab enn sosial ulikhet.

Klassesamfunnet reproduserer sosial ulikhet, og det innebærer at innvandrerandelen i lavtlønnsyrker ikke vil endre seg av seg selv. Dette, kombinert med et kjønnsdelt arbeidsmarked der kvinneyrker har lavere status og lønn, gjør at økonomisk undertrykking rammer minoritetskvinner hardt. Det går ikke over bare ved å fjerne et hodeplagg.

NRK kunne likevel gått grundigere til verks da de skildret østkanten. Hvorfor tok ikke reportasjen opp innlysende faktorer for at «ungdom går i gjenger og røyker hasj», som Oslo Kommunes gjentatte nedleggelser av kulturtilbud og biblioteker? Flere har advart mot at dette vil ramme minoriteters tilgang til gratis kunnskap. Blir dette for omfattende å ta tak i? Er det ikke vilje nok i media?

Nrk gjorde det samme som avisen som mente at «klasse» ble et for omfattende tema for feminismedebatten. Hvor er graveviljen? Blir den borte i jakten på klikk? Er niqab mer klikkvennlig enn nedlagte fritidshus? I det vi ser vekk fra økonomiske forskjeller, og begynner å debattere klesplagg og hasjpiper, gjør vi bare vondt verre. Denne ansvarsfraskrivelsen bidrar til å opprettholde et system som skader både barn, kvinner og minoriteter; psykisk, fysisk og sosialt.

Barna våre

 

Hva skjer med hjerneutviklingen hos barn som vokser opp i krigsherjede land? Hva skjer med barnehjernen i det megabomben «alle bombers mor» treffer ikke langt unna sivilsamfunnet i Afghanistan? Hva skjer med barn her hjemme som lever under stress grunnet trange økonomiske kår?

 

«Fattige barn utsettes ofte for et kronisk høyt stressnivå. Stresskildene er mange: manglende omsorg, ugunstig foreldrestil, mishandling, konflikter i familien, pengeproblemer, rus og psykisk lidelse hos foreldrene», skrev Pål Kraft, instituttleder hos psykologisk institutt ved UiO på NRK Ytring i april.

Kraft hevder at fattigdom påvirker hjerneutviklingen via mangel på positiv stimulering, og at foreldre til fattige barn har oftere et mindre variert språk med fattigere ordforråd og dårligere kommunikasjonsferdigheter. Videre skriver han:

 

«Svekket hjernehelse, mindre støtte fra foreldrene og få gode rollemodeller bidrar til dårlige skoleprestasjoner og høyt frafall i skolen. Dette øker risikoen for lav arbeidsdeltakelse, økt trygdemottak og dårlig økonomi.»

 

 

Kulturkrigerne

 

Mange hvite riddere har meldt seg inn i kulturdebatten. Fra ytre høyre-sofaer på Ullevål Hageby til Minerva-skribenter med sorg over avdøde hunder. Nå sist Civita, som fant det for god fisk å invitere eugenikeren Charles Murray til Civitafrokost for å forstå Trump-velgerne. En mann som har skrevet en bok om at svarte er dummere enn hvite. Det fikk mange til å slå på ryggmargsrefleksen. Mens en stor del av verden har tatt IMFs selvransakelse av «trickle down economics» på alvor, og begynt å diskutere de økonomiske forskjellene som har ført til høyrepopulisme, ser det ut til at Civita driver aktiv tilsløring. Men også hos venstresiden kan det virke som at noen synes det er mer fruktbart å omtale kultur fremfor økonomiske forskjeller.

 

«Jeg tror innvandring må skje gradvis og på en måte som har legitimitet. Ideen om at helt ulike kulturer og helt ulike verdier uten videre kan leve harmonisk side om side – det er en feilslått idé. Like feilslått som en ideen om monokulturalisme, at vi må ha samme blod og mene og tro det samme for å ha et godt samfunn», uttalte SV-politiker Bård Vegar Solhjell til Aftenposten i april.

De aller fleste av oss er klare over at Solhjell ikke er innvandringsmotstander, og at han representerer humane verdier i norsk politikk. Men når til og med en så dyktig politiker på venstresiden velger å tre inn i innvandringsdebatten uten å nevne økonomiske forskjeller i samme setning, kan han også bli et nyttig redskap for ytre høyre.

 

«Venstresiden har alltid hatt denne aggressive, pågående fuck-tendensen. Den seksuelle amoralen er kommet til veis ende. Etter suging, fyll og analsex, venter hijab og islam», skrev Hans Rustad på nazistiske document.no om NRK-serien Skam i 2016 (Her kunne det vært link til teksten, men jeg nekter å linke til document.no). For de fleste opplyste av oss, er dette nærmest til å le av –  Rustads tekst grenser til parodi. Men, noen tar også skade.

 

Mens kulturkrigere som Kjetil Rolness, Hans Rustad og Nina Hjerpseth-Østlie skal ha oss til å tro at det er forskjellige kulturer vi må hanskes med, er det klassekampen som må indoktrineres, i ordets mest positive betydning. Minoriteter i Norge kjemper fortsatt en klassekamp.

 

Lønnskamp er frihetskamp

 

Selv om vi ønsker oss et «niqab-fritt samfunn», er det er ikke niqaben vi skal ta et oppgjør med i den norske debatten. Ved å belyse alle økonomiske aspekter i kvinnekampen, ved å kjempe for likelønn, for rett til utdannelse, rett til fast jobb og en radikal regulering av boligmarkedet, vil det bli lettere for kvinnen å kunne forlate det som kan holde tilbake friheten hennes i hjemmet. Niqaben kan ikke tvinges av, kvinnekroppen må forlate den selv av egen fri vilje. Ingen hvite riddere kan tvinge niqaben av en kvinne og tro at de driver frihetskamp.

 

Lønnskamp og boligpolitikk kan kanskje virke omfattende å ta grep om sammenliknet med «pussy hats», Beyonce-låter og kampen mot hodeplagg. Holder det å få en kommunal bolig om en minoritetskvinne skal tørre å forlate et kontrollerende forhold, når hun med mannen økonomisk er en del av middelklassen? Det er ikke enkelt å ta en klassereise nedover. Det trengs en boligpolitikk som gjør at kvinner har råd til å bo alene, det trengs en lønnskamp som gjør at kvinner i tradisjonelle kvinneyrker kan klare seg selv med ungene. Debatten om kontantstøtte og økning av barnetrygd blir symptombehandling sammenliknet med lønnskampen. Selv om det nytter, blir det mer plaster enn preventiv behandling i lengden.

 

Enten det er en skandinavisk kvinne med stritt hår og en voldelig ektemann, eller om det er en niqab-kledd kvinne sosialt kontrollert av far og ektemann, lever de begge innenfor det samme økonomiske systemet, og det er også økonomi som skal til for å gi dem friheten.

 

Penger, sport, musikk og gutter

 

De aller fleste gangene jeg blir spurt om å skrive for medier blir jeg bedt om å skrive om feminisme. Ofte blir jeg også sur av det spørsmålet. Jeg vil jo skrive om det som interesserer meg: penger, sport, musikk og gutter. Interessene mine har stort sett ikke forandret seg siden sjetteklassen – dog er det mulig at begrepet «penger» har utvidet seg litt etter hvert som jeg er blitt eldre.

 

Jeg er, ifølge den offentlige debatten, en hvit CIS-kvinne, og jeg er fullt klar over mine privilegier. Jeg har også en del venninner og kolleger som er ansett som minoriteter. De aller fleste gangene de blir spurt om å ytre seg får de spørsmål om religionen sin, nasjonaliteten sin eller hudfargen sin. Det må være uhyre slitsomt å måtte være en hudfarge eller et klesplagg. Eller bare å bli satt enda en merkelapp på. Som om det ikke var slitsomt nok med merkelappen «kvinne».

 

Disse kvinnene deler mest sannsynlig de samme interessene som meg: penger, sport, musikk og gutter (og jenter). Trolig er de like interesserte i bolig og skatt, arbeid og kapital. Mest sannsynlig vil de, som meg, helst snakke om hva de er utdannet som og jobber med.

 

Hvem tjener på merkelappene?

Kulturdebatten skaper også enda flere unødvendige subjekter. Hva skal vi med alle subjektene? Altså merkelappene som «CIS-kvinne» og «minoritetskvinne»? Jeg sier ikke at all kvinnekamp er lik – og jeg anerkjenner også svarte amerikanske kvinners ergrelse over «hillaryistene» som flokket seg rundt den hvite liberale kvinnelige presidentkandidaten. Vi må anerkjenne at den hvite kvinnekampen har stått på mange svarte kvinners skuldre og den fortsatt gjør det i stor grad.

 

Når jeg møter mine feministiske forbilder og meningsfeller til debatt om trange kjønnsroller og sosial kontroll, blir jeg til stadighet forbløffet over hvor lik, ikke hvor ulik, kampen vår er – tross oppvekst i forskjellige land, og tross forskjellige hodeplagg. Noen ganger kjempes kvinnekampen med forskjellige redskaper. Men i de aller fleste tilfellene handler det om det samme: Kampen mot sosial kontroll, og de økonomiske midlene og fellesskapet man trenger for å bekjempe det.

 

Feminisme og antirasisme som ikke inneholder økonomisk kritikk, er ren tilsløring. Så kan man spørre seg hvem det er som lever godt med den tilsløringen. Det kan jo tenkes at det er patriarkatet.

 

Denne teksten er å finne i siste utgave av Tidsskriftet Røyst – i salg i bokhandel og kiosk nå. 

Bilde: Rana Ossama (Flickr) 

Om forfatteren

Kari

Kari

Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.

Visit Website