En dag vi diskuterte hennes arbeidssituasjon, fortalte min leder meg at nesten all tiden hennes gikk med til administrative oppgaver. «Det blir ikke mye igjen til ledelse».

Nylig opplevde en kollega at en leder brøt sammen. Hun orket ikke mer. Sykehusveggene buler av høyt pasientbelegg. Sykefraværet stiger. Lederen gjorde ikke annet enn å forsøke å få tak i nok folk for å opprettholde en forsvarlig bemanning. Samtidig var beskjeden ovenfra at vikarer koster penger, ikke lei inn for mye. Hun hadde rundt 40 ansatte å ivareta. Noen trengte det mer enn andre, men kapasiteten strakk ikke til. Ikke en gang til han som var blandet inn i en lei sak som måtte løses.

Lederne prøver å få turnusen til å gå opp og regner ut hvor mange pussbekken vi må la være å bruke neste måned slik at helseforetakene kan levere fine tall til helseministeren.

Dette er eksempler, men de representerer hverdagen. Mange sykepleieledere har personalansvar for et antall som tilsvarer en mellomstor norsk bedrift: 50 – 60 ansatte. Lederne skal vise omsorg for hver enkelt, og skape «vi»-følelse i personalgruppen. De skal drive sykefraværsforebygging og sykefraværsoppfølging, de skal være innovative og dra i gang forbedringsprogrammer. De skal drive endringsledelse i et helsevesen preget av kontinuerlig effektivisering. Samtidig må de bruke halve arbeidsdagen på å få tak i nok folk – som de knapt får lov til fordi vikarer er så dyrt.

Lederne ringer etter folk, prøver å få turnusen til å gå opp og regner ut hvor mange pussbekken vi må la være å bruke neste måned slik at helseforetakene kan levere fine tall til helseministeren. I en undersøkelse sier sykepleieledere at de bruker 75 % av tiden sin til administrasjon. Når sykefraværet stiger kategoriseres de som «dårlige ledere», eller de ansatte har «lav arbeidsmoral». De som har ansvar og mulighet til å gjøre noe med situasjonen skyver bare konsekvensene av sine egne politiske vedtak nedover i systemet mens man fra HR strammer inn på regelverket for bruk av egenmeldinger.

Fine ord må forplikte

I Nasjonal helse- og sykehusplan pekes det på at en framtidsrettet spesialisthelsetjeneste stiller nye krav til ledelse, og fordrer ledere som «ivaretar helhetlige pasientforløp (…) og som har stor oppmerksomhet på kvalitet, pasientsikkerhet og kontinuerlig forbedring».

Dette er fine ord, og det går ikke an å være uenig. Men hvis det skal være realitet må ledere gis nødvendige betingelser for å kunne lykkes. De må gis tillit, tid og rom til å kommunisere felles mål, verdier og visjoner. Vi trenger noen som kan vise hva vi er gode til og hva vi kan gjøre bedre.

Våre sykepleieledere er ryggraden i sykepleietjenesten. Derfor må de få rammevilkår til å utøve ledelse slik at vi kan ivareta helheten i pasientarbeidet. Mindre kontrollspenn i form av flere heltidsansatte og færre på deltid, og tilstrekkelig med støttefunksjoner kan være et sted å begynne.

Og så er det et tips til politikere å ta med seg inn i valgkampen at skyhøye politiske ambisjoner bør følges av en samsvarende budsjettpolitikk. 13 år med krav til effektivisering merkes, som administrerende direktør Nils Kvernmo skrev 7. april. Det kan vi som jobber i sykehuset skrive under på.

Bilde: Hospital av Toshiyuki IMAI. Lisens: CC BY-SA 2.0

Teksten stod på trykk i Klassekampen i spalten “Gryr i Norden” 18. april 2017