Jeg og samboeren min har nettopp flytta til Stovner. Der klarte vi så vidt å karre oss inn på boligmarkedet, og fikk kjøpt vår aller første egeneide bolig: en liten treroms i ei av lavblokkene. Vi har ikke så mange norske naboer. Av de om lag 30500 innbyggerne i bydelen har over halvparten innvandrerbakgrunn. Det er mange som har fordommer om bydelene på østkanten, og kanskje særlig til Groruddalen. Her er det visst “svenske tilstander” med parallellsamfunn, beinharde gjengmiljøer, kriminalitet og “kids med gønnere”. Men det er ikke den virkeligheten jeg lever hverdagen min i. Klart det fins kriminalitet, levekårsproblemer og integreringsutfordringer. Men vi som bor ute på Stovner lever livene våre der sammen, helt uavhengig av hva slags etnisk, nasjonal, religiøs eller kulturell bakgrunn vi nå enn skulle ha. Vi deler uteområder og handlesenter, skoler og fritidstilbud, bane og buss. Og det går helt fint. Jeg hadde ikke trodd noe annet heller. Men når media og den offentlige samtalen nesten utelukkende fokuserer på utfordringene kjenner jeg at jeg har behov for å bidra til et annet bilde. Det trengs nyansering. For skal integreringen lykkes, må alle starte med den enkle erkjennelsen om at folk er folk, uansett. Og at de aller fleste av oss bare vil leve livene våre i fred og ro og ha det fint – og vi vil hverandre stort sett vel.

Derfor vil jeg dele et hverdagsøyeblikk fra Stovner senter nå nylig:

Jeg kommer ruslende ut fra en av butikkene, da jeg ser en liten, eldre kvinne med rullator stå nederst ved kanten av rullebåndet opp til neste plan. Hun er gråhåret, spinkel og nesten gjennomsiktig i huden, og lener seg tungt og krokbøyd på rullatoren sin. Jeg ser henne på avstand, og skjønner først ikke hvorfor hun bare står der urørlig. Så går det opp for meg at hun sikkert trenger hjelp til å komme seg på båndet. Flere haster forbi den eldre damen, tilsynelatende uten å bry seg om at hun trenger hjelp. Rett før jeg når fram og skal tilby meg å hjelpe, kommer det en ung fyr gående. Han ser litt ut som en av de anonymiserte gutta i den mye omtalte NRK-reportasjen om gjengmiljøet i Oslo, og hadde sikkert skremt Anders Magnus på høylys dag. Men han kommer leiende på en guttunge, og er nok litt eldre enn den hippe capsen på snei og de kritthvite sneakersene gir inntrykk av. Resolutt går han bort til den eldre kvinnen, hilser pent og spør om han kan hjelpe henne opp på båndet. Hun blir synlig lettet og takknemlig, men sier at nei, nei, han som har med seg en liten gutt og alt trenger da ikke det. Men det går helt fint, sier mannen, før han tar et trygt grep om både armen og rullatoren til kvinnen og støtter henne hele veien opp rullebåndet. Guttungen hans står foran og smiler og lurer på om faren hjelper den gamle dama. Det er klart, svarer faren. Jeg står bak dem hele veien opp og blir så rørt av denne lille oppvisningen i omtanke at jeg blir litt blank i øya. Vel oppe geleider den unge mannen kvinnen trygt av båndet og ut til siden, ønsker henne en riktig god dag og går videre med sønnen sin småhoppende ved siden av seg.

Vi mennesker kan velge å se på hverandres forskjeller, dele oss inn i oss og dem og møte hverandre med mistro, fordommer og fiendtlighet. Men det går også an å velge å tro på det gode i mennesket og behandle hverandre med respekt og omtanke. Det er fint å få noen påminnelser i hverdagen som gir en trua på at ting kan gå bra. Det fikk jeg den dagen på Stovner-senteret.

(Forsidefoto: Illustrasjonsbilde fra New York Times. Fotograf: Nicole Bengiveno)