SCENARIO: «Et samlet Storting har vedtatt å gjøre Norge narkotikafritt. Fra neste uke vil alle som selger, smugler eller bruker narkotika settes i fengsel, fortrinnsvis på flermannsceller, alternativt henrettes av politiet dersom det anses nødvendig. Rettssak er ikke nødvendig.»

Dette scenariet virker antakelig så absurd at det neppe går inn på oss. Likevel skjer det – og vi lar det skje.

Da USAs president Donald Trump innførte innreiseforbud for statsborgere fra 7 nasjoner, protesterte en hel verden. Forbudet var midlertidig og ingen liv gikk tapt, men tiltaket brøt med visse grunnleggende humane verdier. Verdenssamfunnets engasjement er bra…

Men hvor blir det av alle protestene mot Rodrigo Dutertes drapspolitikk på Filippinene?

Duterte har markert seg med en hard og spesiell politikk for å utrydde narkotikaproblemet i landet. Siden han kom til makten i juni 2016, har over 7000 mennesker måttet bøte med livet som en følge av hans «war on drugs». Det tilsvarer over 30 personer daglig.

Mange skal i tillegg ha blitt skadet, og flere tusen er blitt puttet inn i allerede overfylte fengsler. Ifølge Human Rights Watch har også barn ned i 5-årsalderen blitt drept.

Mange er blitt ofre for falske anklager. Av de 7000 drepte var ca 2500 «mistenkte» – skutt av politiet fordi de angivelig motsatte seg arrest. Politiet har imidlertid ikke kunnet bevise at de måtte handle i selvforsvar.

Et grelt eksempel er drapet på den sør-koreanske forretningsmannen Jee Ick-joo. Jee ble arrestert av filippinsk politi i oktober, med falske anklager om illegal narkotikavirksomhet. Jee skal ha blitt kvalt til døde samme dag. To uker senere ba politiet om 100.000 amerikanske dollar i løsepenger fra familien hans – noe de også fikk.

Ville vi godtatt at dette hadde skjedd i Norge? Eller i USA? Hvis svaret er nei – hvorfor godtar vi da at det skjer på Filippinene?

Når nasjonale myndigheter blir overgripere, mister borgerne sin rettssikkerhet. Da må det internasjonale samfunnet reagere.

På mikronivå kan situasjonen sammenliknes med barn som utsattes for vold og misbruk fra sine foreldre, de som egentlig skulle gitt dem omsorg og beskyttet dem mot farer. Da må eksterne voksenpersoner blande seg og hjelpe. Også her er det mange blinde øyne, men det betyr ikke at det er greit for det.

Jeg har ofte hørt uttrykk for vantro og overraskelse over hvor mange som lukket øynene for Tysklands politikk på 1930- og 40-tallet. De politiske lederne begrunnet flere av sine tiltak – som tvangssterilisering og etter hvert også barmhjertighetsdrap av mentalt syke og funksjonshemmede – med hensyn til menneskehetens beste.

Menneskehetens beste… De tyske tiltakene var basert på en vitenskapelig tro på at man kunne optimalisere menneskehetens utvikling ved å fremme gode gener (og raser) og utrydde de dårlige. Man renset samfunnet for det som virket uønsket.

Det vi nå ser på som Hitlers grusomme politikk for et par generasjoner siden, ser vi i dag en parallell til på Filippinene. Dutertes krig mot narkotika er ikke mer human enn Hitlers kamp mot det han og andre mente var dårlige gener. Dutertes krig burde ikke møte mer toleranse.

Hva man enn kan si om rusmisbruk. Det handler om noens barn, foreldre, søsken, venner.

I helsevesenet tenker vi at et rusproblem kan ha bakenforliggende årsaker, og vi forsøker å hjelpe vedkommende ut av det. Går ikke det, forsøker vi å tilrettelegge andre ting som kan bidra til å gjøre livet bedre. Vi forsøker å se mennesket, individet.

Vi kan ikke løse problemet med å drepe dem som rotter.

Å tie stille eller lukke øynene for en urett, er som å støtte opp om den. Man bidrar til å skape et handlingsrom der urettferdighet kan gro og vokse seg større. Og hva blir så det neste?

I 1785 protesterte James Madison – mannen som forfattet den amerikanske grunnloven – mot et lovforslag om økonomisk støtte til dem som underviste i den kristne religion. Kanskje ikke så dramatisk i våre norske ører, men Madison så det som «et farlig maktmisbruk». Den statlige pengestøtten til religiøse lærere skilte seg kun i grad fra den europeiske inkvisisjonen, hevdet Madison; den representerte ett skritt på den intoleransens vei som ledet mot forfølgelse.

Madisons resonnement hvilte på et enkelt prinsipp: Har man først tatt ett skritt, blir det lettere å ta ett til. Spørsmålet blir så: Hvor langt vil man gå?

Vi ser ikke gasskamre eller folkemord på Filippinene. Men det vi ser, er ett skritt på den samme veien.

Det er ikke ok.

Både verdenssamfunnet og norske politikere bør derfor protestere.

Det er ikke ok.

Gjesteskribent Hanne Amanda Trangerud, doktorgradsstipendiat i religionshistorie ved UiO; også utdannet sykepleier

BILD: evidence, Benedict Benedict, CC BY 2.0