Et regjeringsnedsatt utvalg har levert en utredning om hvordan man kan styrke barnefamiliers økonomi. Det er påtagelig at rapporten ikke en gang nevner tiltak for heving av kvinnelønna, som er det som uten sidestykke ville styrket barnefamilienes økonomi mest. Det er også svært uheldig at utvalget setter de to nest mest utjevnende tiltakene – økt universell barnetrygd og gratis barnehage – opp mot hverandre og at de fleste partiene ser ut til å godta dette premisset.

Utvalgets rapport ble lansert i går, og et flertall konkluderer med at barnehage bør bli gratis, kontantstøtten må fjernes og barnetrygden inntektsprøves. Utvalget ønsker også å innføre en individuell rett til foreldrepenger og likedeling av foreldrepenger mellom foreldrene. Når det gjelder foreldrepermisjonen, skal tre uker før fødsel og seks uker etter fødsel reserveres mor. De resterende ukene bør ifølge utvalget fordeles med 20 uker på mor og 20 uker på far.

Det er ikke første gang regjeringen har satt ned et ekspertutvalg som har konkludert med det samme som det regjeringen selv har foreslått av politiske virkemidler. Flertallet i utvalget er enig med regjeringen i at barnetrygden bør inntektsprøves. Det vil si at den inntekten man har skal bestemme om man skal motta barnetrygd eller ikke. Tilsynelatende er dette mer rettferdig og omfordelende, mens det i praksis er mange fallgruver: For familier hvor mor ikke jobber eller jobber i en liten stillingsprosent vil det kunne bety at familien mister barnetrygden hvis mor begynner i full jobb. På samme måte som kontantstøtten vil det kunne ha en negativ effekt på kvinners deltakelse i arbeidslivet. Det er også slik at det er mange svært så velstående familier som står oppført uten inntekt. Disse vil motta barnetrygd, mens gjennomsnittsfamilier som betaler skatt på vanlig måte ikke vil motta støtte. Den kanskje mest alvorlige konsekvensen av en inntektsprøving av barnetrygden ser vi i land hvor sosiale ytelser i større grad er forbeholdt lavinntektsgrupper – ytelsen blir forbundet med sosialt stigma og den er stadig under politisk press. Den skattebetalende og valgdeltagende middelklassens betalingsvilje blir mindre når det er snakk om ytelser de selv ikke mottar. Det er oppsiktsvekkende hvis ikke noe av grunnen til at den norske velferdsmodellen fortsatt står så sterkt i befolkningen blant annet skyldes at vi har universelle ordninger.

Fjerning av kontantstøtten og likestilling av foreldrepermisjonen (utenom de 9 ukene før og etter fødsel, som fortsatt foreslås forbeholdt mor) er likevel noe som vanskelig vil bli innført av dagens Høyre-FrP-regjering. Her argumenterer de som vanlig ut fra falske frihetsargumenter, om at familiene må få bestemme selv. Dette til tross for at vi vet at det stort sett uten unntak er kvinner som er hjemme med kontantstøtte (og svært ofte kvinner med minoritetsbakgrunn). Vi ser også en helt klar sammenheng mellom reduksjonen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker og hvor lenge fedre tar permisjon. Økonomiske og kjønnsnormative rammer begrenser familienes frihet i så stor grad at det må politiske virkemidler til for at fedre skal ta ut like mye foreldrepermisjon som mor. Regjeringens holdning til kontantstøtte og foreldrepermisjon er mildt sagt naiv, strengt sagt er den med overlegg kjønnskonservativ.

Interessant er det at utvalget heller vil prioritere gratis barnehage enn økt barnetrygd. Forslaget er klart i tråd med et behov, ikke bare for å omfordele fra rik til fattig, men fra privat til offentlig forbruk. Hvis vi skal klare å finansiere framtidas velferdsstat samtidig som vi skal senke forbruket vårt av materielle goder, er vi nødt til å heve skattenivået og flytte penger over fra privat til offentlig velferd. For mange på venstresiden er det i tillegg et mål å få til kortere arbeidstid – som både har likestillings- og miljøbegrunnelser. SSB har regnet ut at dette er mulig, men det vil forsterke behovet for økte skatter og lavere privat forbruk.

I rapporten skrives det mye om inntektsforskjeller mellom kvinner og menn, og hvordan likestilling av foreldrepermisjonen kan ha positive effekter for mer likestilling på dette feltet. Det man i midlertid har sett til nå er at det har ført til mer likestilling i hjemmet, men at konsekvensene for likelønn eller deltidsstatistikken foreløpig uteblir. Det er likevel vanskelig å se for seg et likestilt arbeidsliv uten likestilling i hjemmet, og vi må bare regne med at konsekvensene lar vente på deg fordi det fortsatt er andre faktorer som hindrer likelønn.

Det påtagelige i rapporten er likevel ikke at dette nevnes, det påtagelige er at man ikke nevner noen tiltak for hvordan man kan oppnå en heving av kvinnelønna, noe som vil kunne ha større effekt for heving av barnefamiliers inntekt enn samtlige av de andre tiltakene. En statlig finansiert likelønnspott og arbeid med å få på flere i heltidsstillinger i typiske kvinneyrker nevnes ikke. Det gjør heller ikke heving av lønna for lavtlønte kvinner i privat sektor, hvor store deler av de med dårligst tilknytning til arbeidslivet jobber, ikke minst minoritetskvinner. Midlertidige stillinger og minoritetskvinners “praksisfelle” er også blant de store synderne hvis man skal se på hvorfor kvinner stiller dårligere enn menn når det gjelder inntekt. For familier hvor enslige mødre er forsørgere, er likelønnstiltak og styrking av kvinners økonomi enda viktigere.

Hvis man skal ta på alvor at barnefamiliers økonomi skal styrkes må man tørre å satse på likestilling for kvinner. Man må også la være å gå med på at det må prioriteres mellom gratis barnehage og økning av en universell barnetrygd. Det er flere milliarder som må på bordet for å få dette til, men hvis vi skal oppnå et rettferdige og bærekraftig samfunn er omprioriteringer fra fattig til rik og fra privat til offentlig velferd avgjørende.

I morgen er det 8. mars og i høst er det stortingsvalg. Denne teksten er dermed en oppfordring til alle norske partier: Hvem tør å si at barnefattigdom ikke løses uten likestilling og hvem tør å satse skikkelig?

Bilde: faksimile fra NRK.no, “Utvalg går inn for gratis barnehage og behovsprøvd barnetrygd”.