Jeg glemmer aldri den dagen en pårørende, som akkurat hadde fått vite at hennes nære slektning var blitt alvorlig og livstruende syk, satte øynene i meg og sa: « Du må være helt følelsesløs som kan jobbe med sånt». Og så gikk hun. Jeg stod igjen i korridoren og så etter dem, der de hastet avgårde omkranset av ambulansefolk som skulle hjelpe dem videre til spesialistene på universitetssykehuset.

Vi skal være buffer

Å oppleve at noen man er glad i blir syk, kan være en av livets aller største kriser. Det forrykker tryggheten og stabiliteten i hverdagen. Det snur opp ned på tilværelsen, og mye av det man pleier å ha fokus på ellers, blir uviktig. Og det kan kjennes akkurat så fælt, så opprivende og så blodig urettferdig og vondt, at det blir vanskelig å forstå at noen kan ha som jobb å håndtere slikt. Vi forventer ikke heller det, at alle skal forstå hvordan eller hvorfor vi takler det.  Jobben vår er å sørge for at de som går gjennom slike faser i livet, kommer gjennom det best mulig. Vi skal legge til rette, vi skal snakke med og lytte til. Og vi skal servere kaffe og hente pledd når du sitter i en stol ved siden av en seng på intensiven på tredje døgnet og er redd. Vi skal være buffer.

“Du må være helt følelsesløs som kan jobbe med sånt”

Noen ganger kan det bety at vi tillater oss å gråte sammen med familiemedlemmer etter et dødsfall. Noen ganger kan det bety å ta penger fra velferdskassen og gi til foreldreparet slik at de kan gå på kino og restaurant sammen mens vi passer barnet deres. Noen ganger er det å holde en datter i hånden idet hun står som eneste besøkende ved sengen til sin døende far som hun ikke har sett på mange år. Noen ganger kan vår ivaretakelse av pårørende bety å stå i gangen og være mottaker for fortvilelse og sinne, og få høre at vi er følelseskalde mennesker siden vi klarer å jobbe med sånt. Men noen ganger har jeg syklet hjem fra jobb med tårene rennende fordi det var tøft på jobb. Men så vet jeg at det var enda tøffere for de som var ofre for sykdommen og angsten. Da er vi profesjonelle og står i det, og er støtter for de som vakler.

 Empati, men også et samfunnsansvar

For det er ikke alltid lett. Men vi sier ofte til oss selv og hverandre at den dagen vi ikke blir berørt av skjebnene vi møter i arbeidshverdagen vår, må vi finne oss en annen jobb. Derfor må vi også noen ganger stålsette oss og være profesjonelle og ta i mot, og gi det vi har. Så håper vi at det bidrar til at de som opplever krisen kommer seg velberget gjennom den.

Noen ganger tillater vi oss å gråte sammen med familiene

Jeg skulle ønske de som driver helsepolitikk og bevilger penger til helsevesenet, de som snakker varmt om hvor flinke vi er og hvor korte ventetider vi har, også tillot seg å reflektere over denne delen av vårt arbeid. Å ta vare på pårørende er ikke bare empati og medmenneskelighet. Det forebygger sykdom og sykefravær. Det gir livskvalitet og fungering, og det får familier til å virke selv når grunnen under dem svikter. Derfor er det er også god sykepleie, og det er bra for samfunnet som helhet. Vi tillater oss derfor å bruke denne tiden, selv om det er tid som ikke vises på budsjettene.

Bilde: Winter snow red jacket fra publicdomainarchive.com

Teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 14.02.17