En gang jobbet jeg som renholder. Vi kjørte rundt med en liste over steder vi skulle vaske. Barnehager, fabrikker, kontorlokaler. Tidsbruken var fastsatt. Sted 1: 30 minutter. Sted 2: 14,5 minutter. Sted 3: 17 minutter. Angivelsen var basert på kvadratmeter, og tok ikke hensyn til graden av rengjøringsbehov.. Brukte vi mer tid, fikk vi ikke mer betalt.

Arbeid med mennesker og mopper defineres likt

17. desember leste jeg en kronikk i Adresseavisen av Karen Irene Lysberg. Den viste eksempler på hvordan Oslo og Trondheim kommuner (og sikkert mange andre kommuner) organiserer hjemmesykepleien. Bading: 30 minutter. Tilsyn med mat: 5-10 minutter. En liste over hjemmesykepleierens arbeidsoppgaver. Som Lysberg skriver: En bestiller/utfører-modell som skal hjelpe til med å holde budsjettene, samt gi detaljert informasjon om den enkeltes behov. I ekte New Public Management-ånd defineres altså arbeid med mennesker og mopper likt.

Det er forståelig at det er nødvendig å kartlegge hva den enkelte pasient trenger, og å ha oversikt over arbeidsoppgaver sykepleieren har. På den måten kan man til en viss grad planlegge dagen. Jeg må understreke, til en viss grad. Og det er nettopp det som er problemet med dette.

Sykepleiere arbeider med mennesker. Når du låser deg inn hos gamle fru Hansen får hun hjelp til det som står på lista: Inn i dusjen. Stelle såret på leggen. Finne fram frokost. Måle blodsukker. Sette insulin. Men det du ikke vet idet du låser opp døra, er at fru Hansen har ligget våken i natt. Etter at hun mistet mannen sin har hun følt seg mer og mer ensom, og savnet er veldig stort. Fru Hansen trenger noen å snakke med.

Å ta seg tid til å prate med en pasient er ikke bare medmenneskelighet. Det er også en kartlegging av psykisk helse og allmenntilstand.

Selvsagt setter du deg. Du takker ja til en kopp kaffe. Hører på hva hun har å si. Gir henne en klem når du går, og lover å stikke innom en ekstra gang denne uka. Men du vet også at denne halvtimen forårsaket enda mindre tid til herr Fredriksen og fru Olsen. Du vet at herr Fredriksen ikke spiser skikkelig hvis du ikke sitter sammen med ham under måltidet, og at han ofte bruker lang tid. Men i dag rekker du ikke det.

Pasientens behov lar seg ikke alltid måle

Hjemmesykepleiere skal yte sykepleie ut fra pasientens behov. Men det er mer enn det. Å ta fru Hansen i hånden og hilse er ikke bare høflighet, det er også en undersøkelse på om hun har god muskelkraft. Du får vite om hun har et klart og våkent blikk, om huden er tørr og varm, om hun har drukket nok og om blodsirkulasjonen er god. Å ta seg tid til å prate med en pasient er ikke bare medmenneskelighet. Det er også en kartlegging av psykisk helse og allmenntilstand. En begynnende forvirring er ikke lett å avdekke innenfor de tilmålte minuttene. Alvorlige infeksjoner har ofte vage symptomer i starten. En trent sykepleier vil kunne fange opp dette, og sørge for at pasienten får nødvendig helsehjelp før situasjonen blir kritisk.

Derfor bruker hjemmesykepleiere ofte mer tid enn de har, og drar hjem fra jobb med vissheten om det de ikke rakk. Imens fortsetter kommunene å drive hjemmesykepleie etter kvadratmeterprinsippet. Mennesker og mopper, same same? Godt nytt år.

Bilde: The beauty of old age av Vinoth Chandar CC BY-2.0

Teksten stod først på trykk i Klassekampen i spalten Gryr i Norden 3. januar.