Keep on marching
Må jeg velge mellom å kjempe kvinnekamp og lønnskamp? Hos kvinnebevegelsen har jeg funnet svaret: Nei, det må jeg ikke. Kan det tenkes at «mannevenstre» har noe å lære av kvinnebevegelsen?
Jonas Bals er inne på mye viktig i sin kommentar i Klassekampen 26. januar. Hva er denne identitetsbølgen? Er den helt innholdsløs? Hvor er ideologien?
“Jeg er så trøtt på posører, som tror de kan erstatte ideologi med identitet, bare fordi de er for late til å tenke”, sa den svenske forfatteren og marxisten Kajsa Ekis Ekman til klesmagasinet Bon i 2016. Å avskrive Women’s March som innholdsløst, er fallitt. Å blindt tro på bevegelser uten ideologi er likeså.
Som kvinne, prekariat, eks-redaktør, frilansjournalist, barnehageassistent og bartender lurer jeg på hvor jeg hører hjemme. Og det er mange av oss. Veldig mange flere i Europa, Asia og USA. De illsinte løsarbeiderne som skaper uro, og ikke vet hvor de skal.
Jeg må ofre middagen om jeg skal ha råd til både Klassekampen-abonnement og Fellesforbundet-kontigent. Ofte går middagen. Noen ganger går avisa. Noen ganger gir jeg fagforeninga fingern. Jeg er den komplekse brexit-velgeren som blir karikert og demonisert i all verdens media, også venstremedia.
Hvor hører jeg hjemme? Må jeg velge mellom å kjempe kvinnekamp og lønnskamp? Hos kvinnebevegelsen har jeg funnet svaret: Nei, det må jeg ikke. Kan det tenkes at «mannevenstre» har noe å lære av kvinnebevegelsen? På Torild Skards 80-årsdag med seminar i november 2016, kunne vi se en samlet radikal kvinnebevegelse diskutere internasjonale handelsavtaler, lønnskamp, sekstimersdag og omsorgskrise. Er det innholdsløst? Det er et paradoks at vi ser oss nødt til å skape egne kvinnelobbyer- og seminarer. Gutta var velkommen.
Jeg kunne ikke sagt meg mer enig med Ap-lederen, som fortsatt tror blindt på en EØS-avtale som knuser fagforeninger.
Istedet for å trekke på skuldrene av den internasjonale mobiliseringa av kvinner verden over, mobiliseringa i Norge for retrett om abortloven, islandske kvinners gå hjem fra jobb-aksjon, polske kvinners abortaksjon og skamløse jenter, hva om fagforeningene er mer til stede sammen med disse? Om mobiliseringene virker innholdsløse, er det ikke venstresida og fagforeningenes plikt å skape innholdet? Ideologien må tilbake i en tid hvor nyliberale idéer har vist seg å spenne ben på oss alle. Jeg tror Jonas Bals generaliserer grovt når han tror at alle disse millionene av kvinner er «den kreative klasse» eller «middelklasse». Jeg er overbevist om at disse mobiliseringene inneholdt mange flere. Å være kvinne i dag i internasjonal sammenheng er radikalt i seg selv.
Om folk stemmer brexit og Trump og flykter til radikale bevegelser, er det kanskje i sentrum det må ryddes opp og kreve innhold?
Jonas Gahr Støre skrev for ikke lenge siden en flott kronikk i Dagsavisen om at sterke fagforeninger er vaksinen mot høyrepopulismen. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig med Ap-lederen, som fortsatt tror blindt på en EØS-avtale som knuser fagforeninger. Hvilket paradoks. Om kvinnebevegelsen kalles innholdsløse, hva skal man da kalle Arbeiderpartiet? Skattepolitikken Arbeiderpartiet nå fører, er lett høyrepolitikk, hvor deres egen helt Thomas Piketty snur ryggen til. Om folk stemmer brexit og Trump og flykter til radikale bevegelser, er det kanskje i sentrum det må ryddes opp og kreve innhold? Jeg foreslår at fagforenings-Bals tar seg en titt på utvanningen av Europas sosialdemokratiske partier. Det gjelder også her hjemme. At fagforeningene ikke topper verken Oslo Ap eller Oslo SVs lister til valget 2017, er et trist skue.
Hvor skal man gå hen i Spania som en av de 55 prosentene uten arbeid? Kan fagforeningene forstå hvordan det er å ikke høre hjemme noen plass?
Jeg er enig med Bals om at fagforeningene må på plass. Ikke bare for de arbeidende, men også for de ikke-arbeidende. Hvor skal man gå hen i Spania som en av de 55 prosentene uten arbeid? Kan fagforeningene forstå hvordan det er å ikke høre hjemme noen plass? Fagforeningene kan ikke ta avstand fra slike store mobiliseringer, de må være tilstede sammen med både frigjorte rike, «kreative» og middelklasse- og arbeiderklassekvinner, ikke betrakte på avstand. Og forstå at når arbeidere i alle land taper rettigheter, så er det kvinnen som taper i samfunnet. På venstresida samles vi. Og vet dere hvor det er enklest å samles? Rundt kvinner, de utgjør halvparten av verdens befolkning. Der har vi et utgangspunkt.
En kortere RANT-versjon av denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 28. januar.
Bilde 1: B.C. Lorio “Womens March NYC” (Flickr)
Bilde 2: Guido van Nispen (Flickr)
Bilde 3: Guido van Nispen (Flickr)
Om forfatteren
Kari
Kari ble født i går, men var oppe hele natta (32 år på papiret). Stemte Harding, ikke Kerrigan i 94. Skrev særoppgave om Anja Andersen i 6. klasse. Tidligere medlem av BOING-klubben. Evig dyrker av det middelmådige.
Related Posts
-
Vold som vaksine
The Handmaid’s Tale har blitt en obligatorisk bok for feminister, og serien forelesningene. Feminister har tatt på seg røde kapper for å kjempe for frihet […]
#NotInMyParliament-Kvinner, politikk og rettssikkerhet
I lys av FN sin dag for bekjempelse av vold mot kvinner, setter Europarådets parlamentarikerforsmaling (PACE) i Helsinki søkelyset på kvinnelige representanters kår i politikken […]
Så lenge fagforeningene ikke er kjønnsnøytrale, og fagforeningene legger seg opp i politikk som ikke har noe med arbeidslivet å gjøre, så støter fagforeningene folk fra seg.
Hei, Jo! Vil du utdype hva du mener med det?
Veldig bra innlegg, Kari!
Jonas Bals bør kanskje være en god rådgiver og spørre sin sjef Jonas Gahr Støre hvorfor sistnevnte er mot arveavgiften?
Anbefaler heller Morgenbladets spaltist Linn Hernings artikkel: https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter
At fagforeningene holder på med alt annet enn fagforeningsarbeid. En fagforening skal ikke offentlig mene noe om flyktningearbeid, kriger, ja eller nei til atomvåpen osv. En fagforening skal kun forholde seg til arbeidsforhold, og det gjør de ikke i dag. Mange fagforeninger fremstår mer som politiske parti enn arbeidstakerforeninger.
Takk! Fin den av Linn Herning – som alltid!
Der er vi uenige. Solidariteten er grenseløs. Med slik tankegang, forsvinner også solidaritetsstreiken. Den trenger vi.
Solidaritetstreik skal gjelde arbeidsforhold, ikke eventuelle klimameninger eller flyktningetiltak. Det har en politiske parti og personlig engasjement for.