For en stund siden sa en venninne til meg, mens vi lå i bikini ved bassengkanten, du har bestandig sett så ung ut du, men nå kan jeg se at du har passert tretti. Det stakk. Ikke fordi det er noe galt eller skamfullt ved å se ut som sin alder, men fordi aldring er noe jeg bare så vidt har begynt å ta inn er i ferd med å skje, og så fikk jeg den krasse beskjeden mens jeg lå der avkledd og eksponert. Plutselig måtte jeg forholde meg til at ikke bare jeg, men også omgivelsene mine har begynt å legge merke til forandringer.

I det daglige forsøker jeg mitt beste å manøvrere meg gjennom jungelen av reklame for foryngende skjønnhetsbehandlinger uten å la meg påvirke, balansere mellom behovet for å like mitt eget speilbilde og å samtidig være tro mot mine feministiske prinsipper. Misforstå meg rett, det å bry seg om hvordan man tar seg ut uansett alder og kjønn er et sunnhetstegn som viser at du bryr deg om deg selv, og det har ingenting med urealistiske skjønnhetsidealer å gjøre, men å føle at du skylder samfunnet å være pen bare i kraft av å være født som kvinne er galskap.

Det er alt for lett å påpeke det forfengelige og fordummende ved å ta opp kampen mot klokken for å holde fast på et ung ytre, fremfor det faktum at mange kvinner frykter å bli tilsidesatt og stemplet utdatert etter å ha nådd en viss alder. Vil jeg få de samme mulighetene når den ungdommelige skjønnheten forsvinner?

Det er en kjent klisje at mannen ansees som kjekkere og klokere med alderen, mens kvinnen samtidig med fruktbarheten begynner å miste sin appell. Alt for mye av kvinnens verdi blir forsøkt tillagt hennes ytre. Som viser seg når kvinnelige politikere og meningsbærere i det offentlige rom blir forsøkt redusert til noe mer eller mindre pulbart. Uansett hvor mye vi kan heve oss over dette uakseptable maktmisbruket, er det vanskelig å ikke kjenne at det er veldig urettferdig.

I frykten for å virke banal er utseende sjelden eller aldri et tema blant mine venner. Vi er tross alt modne og intellektuelle kvinner, som kanskje en sjelden gang ser på The Kardashians med en blanding av fasinasjon og avsky, ovenfor mennesker som vier livene sine til å glitre på selfies. Samtidig blir det vanskeligere å innrømme at man kanskje selv bekymrer seg litt for bekymringsrynkene.

Jeg vokste opp i et hjem hvor skjønnhet aldri var et tema. Mamma kunne slenge på seg litt leppestift og en kjole på fest, men gikk ellers usminket og lot håret under armene være i fred. Storesøsteren min var av typen som likte å klippe håret sitt kort og spille fotball fremfor å danse ballett. I mitt hjem ble man hedret for talent og klokskap. Men jeg hadde et forfengelig gen i meg. Jeg elsket å pynte meg. Selv om jeg ofte var den eneste jenta i guttebursdag, kom jeg helst i struttekjole, med lakksko og sløyfe i det lange håret. Som de fleste pre-teens begynte jeg å teste sminke og hårfrisyrer og da jeg fikk mensen sommeren jeg var 13 var det i gang; den kvinnelige selvbevisstheten. Stappe bh-en full av bomull, nådeløst plukke øyebrynene til det ikke var et hårstrå igjen, studere hver pore i ansiktet med lupe og ikke minst kaste seg over alle ”kjære doktor.. spaltene” som fantes i ungdomsmagasinene Girls, Topp og Starlet for å få svar på mine tusen spørsmål om kropp, seksualitet og følelser. Mest for å vite, er jeg innafor? Er jeg ok?

Jeg husker hvor deilig det var å passere 20 år og endelig gi faen og føle seg bra nok, selv om puppene aldri ble store og øyenbrynene knapt vokste tilbake. Nå er jeg altsa 34 år og blir glad hver gang jeg blir spurt om legitimasjon på vinmonopolet. Selv om det er fort gjort å finne frem lupen igjen, denne gangen for å telle kråketær, trøster jeg meg med at de mest fantastiske kvinnene jeg vet om, beundrer jeg av helt andre grunner enn deres utseende.

Dagens forfatter er gjesteblogger Mari Hypher

(Bilde: Tom Kelley Archive på Getty Images)