I flere år fikk jeg de sedvanlige telefonene den første marsuka, fra journalister som spurte: “Har ikke norske feminister sviktet minoritetskvinnene?” De ble alltid skuffa. Ikke fordi jeg mente det var helt feil at noen feminister hadde sviktet. Men fordi jeg ikke ville bidra til at folk som alltid hadde vært likegyldige til kvinnekamp skulle få dra dette “kvinnebevegelsen har sviktet”-kortet.

En oppfordring til Agenda: Flott at dere vil være med, men bruk litt tid på å sette dere inn i det som foregår.

Da jeg leste Marte Gerhardsens kronikk “Da de mange sviktet de få” i VG 12. desember reagerte jeg først med et langt gjesp. Det eneste som var nytt med denne kronikken var datoen. Alt det andre har vi hørt mange ganger før (for eksempel fra Sylvi Listhaug i forkant av 8. mars 2015) og argumentene Gerhardsen presenterer har rett og slett gått ut på dato.

Ikke fordi alt er bra, eller at ingen svikter. Men fordi det har skjedd så utrolig mye siden denne beskyldningen var begrunnet. Fordi kvinner og menn – feminister og andre – daglig står på, både i jobbsammenheng og som frivillig, for å støtte kvinner, barn og menn med minoritetsbakgrunn som kjemper mot vold, overgrep og undertrykking i sine familier og miljøer.

For nye generasjoner feminister er det viktig at historien skrives riktig.

Slett ikke alle skriver om det i avisa eller på Facebook. Mange går hjem til familien sin og lager middag. Men neste dag fortsetter kampen mot urett – i barnevernet, i politiets familievoldsenhet, i familievernets spisskompetansemiljø på vold i nære relasjoner, i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, på krisesentrene, hos advokatkontorene, som minoritetsrådgivere på videregående skoler, i Bokollektivet for unge kvinner og menn som har brutt med familien, Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Mira-senteret, Kirkens Bymisjon og en rekke andre organisasjoner, i Justisdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og mange andre. Her er det feminister og andre fagfolk som har som jobb å bekjempe vold og tvang, enten de jobber med alle slags familier eller særlig med visse minoritetsmiljøer.

I dag har vi et helt annet potensiale for allianser. La oss derfor konsentrere oss om det som brenner nå.

Men dette er ikke kvinnebevegelsen, sier du? Nei vel, hvem er det da? Noen vil hevde at den norske kvinnebevegelsen knapt finnes. Jeg er redd det er sånn at norske feminister er overalt, og at flere av oss ikke er organisert. Likevel har vi vært med på å bevege.

Kort sagt, verden går framover. Og om vi ikke innrømmer det, er det et enda større svik. Det er et svik mot de feministene med minoritetsbakgrunn som virkelig har gått foran og dratt oss andre med, motvillig kanskje, men stadig mer på lag – som Shabana Rehman Gaarder, Kadra Yusuf, Nasim Karim, Shazia Majid, Fakhra Salimi, Rachel Eapen Paul, Farida Ahmadi, Iffit Qureshi, Turince Gewre Calimli, Navjot Sandhu, Nuray Yildirim, Iram Haq, Bahar Munzir Osman, Shilan Shorsh og mange flere.

Kort sagt, verden går framover. Og om vi ikke innrømmer det, er det et enda større svik.

Det kommer stadig nye folk på banen, som vil støtte denne kampen. Noen kalles “hvite menn i femtiåra”. Det er dårlig gjort, men likevel et berettiget hint om en viss ydmykhet. Unge kvinner med minoritetsbakgrunn går i bresjen for nye viktige kamper.

Jeg hører og forstår at ikke alle opplever å få den støtten de ønsker, og det er bra de sier fra. Men også for nye generasjoner feminister er det viktig at historien skrives riktig. Det er viktig å vite at verden går framover, selv om ikke alt er bra.

Det kommer stadig nye folk på banen, som vil støtte denne kampen. Noen kalles “hvite menn i femtiåra”.

I dag har vi et helt annet potensiale for allianser. La oss derfor konsentrere oss om det som brenner nå: Kamp for frigjøring på egne premisser, for retten til å definere sitt eget liv. Kamp mot paternalisme og patriarkat i alle kriker og kroker. Kamp mot usynliggjøring av kvinners kamp.

Til slutt en oppfordring til Agenda. Flott at dere vil være med, men bruk litt tid på å sette dere inn i det som foregår. Ta gjerne oppgjør med egne svik, men stikk svik-kortet i lomma.

Teksten er skrevet av gjesteblogger Anja Bredal. Hun er forsker ved velferdsforskningsinsituttet NOVA. Hun er sosiolog og har i en årrekke forsket på migrasjon, integrasjon, familie, kjønn og vold i nære relasjoner.

Les også:

• Kadra Yusuf svarer Gerhardsen: Kvinnebevegelsen – hvem har sviktet?
• Prisen for likegyldigheten, av Rania Al-Nahi.
• Kadra Yusufs svar til Sylvi Listhaug i 2015: Tom feminisme.
• Feminisme fra et antirasitisk perspektiv, av Seher Aydar.
• Svart kvinna: om rasisme og sexisme hos folk flest, av Sofia.

Illustrasjonsbilde: ikke_privatsak Vold mot kvinner er ikke en privatsak av GGAADD. (CC BY-SA 2.0).