Trumps USA har gjort at alle har blitt sjelesøkere etter den egentlige meningen bak seieren. Svaret kan lik så godt finnes i våre egne hverdagslige begreper for å definere hvem som tilhører oss, og hvem som tilhører andre. Et av disse ordene er utenforskap.

Utenforskap er et ord som i utgangspunktet ble “laget” av den svenske liberale tenketanken Timbro. Det fikk sin virkelige spredning i det svenske valget i 2008 når den borgerlige alliansen brukte det om alle som sto utenfor arbeidslivet og som de skulle få inn igjen.

Utenforskap er godt håndverk. Det er på mange måter selvforklarende, og ladet. Det beskriver de som står utenfor. De som ikke bidrar. De som er syke. De som er late. De som er slitne. De som ikke er som oss som er innafor.

Kommunenes sentralforbund har hatt en konferanse om utenforskap og sier at: “Utenforskap har alvorlige økonomiske og sosiale konsekvenser – både for samfunnet og de menneskene det gjelder.”

På den måten klarer man med ord å definere alle som er annerledes, trenger mer hjelp og har det vanskelig som en trussel for resten av oss. Om vi var på vinterfjellet og det blåste opp er dette ordet som forteller oss at vi bør gå videre, og etterlate de som har for vondt og er for svake til å bære sin egen sekk i snøen. Redde oss selv.

Det er ordet som er med på at vi nå stenger grensene for de som kommer fra Syria. I det som er et land i oppløsning. Det gjør at øynene lukkes. I stedet fokuseres det på de ulovlige innvandrerne, vi fokuserer på de som viser seg å være over myndighetsalder selv om de sa at de var under, mediene ser de som begår kriminalitet. Dette rasjonaliserer at ikke flere kan komme hit, vi har for store problemer.

Åsne Seierstad har nettopp gitt ut en bok om to søstre som tok det ekstreme valget å melde seg ut av det norske samfunnet, og dra for å leve i en islamsk stat – IS. Boken kan leses som at islamkritikerne har rett. Det er folk i Norge som tror på islam som en krigersk religion. Det er noen som vil gå med niqab og mener at det å hugge av hånda for å stjele er riktig straff. Men det er først og fremst historien om å bli definert som utenfor.

“Nordmenn hater muslimer” er en setning som går igjen i hovedpersonenes oppfattelse av samfunnet de lever i. Jeg roper nesten til boka at vi ikke gjør det. Jeg hater ikke muslimer. Dere har misforstått, og på grunn av det dytter deres videre og videre mot fanatikerne vi IslamNet, Profetens Ummah og til slutt gjennom Hatay i Tyrkia. Men egentlig så forstår jeg hvor den følelsen av å være utenfor kommer fra og de manglende reaksjonene fra storsamfunnet.

Tidligere tok AFA til gatene for å banke ny-nazistene. Nå sitter siste rest av den antirasistiske bevegelsen på en tiltalebenk og får lest opp dommen over sine underslag.

På tross av at ordet er en del av vår hverdag, så står det ikke i ordboka. Det er første gang brukt i norske medier i 1993, og bruken eksploderte i 2016. Det er blitt en svært viktig del av den norske debatten, i hovedsak for de som aldri ville definert seg selv som utenfor.

Skal vi forstå hvordan høyrepopulisme sprer om seg, må vi også forstå hvordan ord vi selv så lett bruker selv kan fungere. Og derfor bør vi slutte å definere folk som innenfor og utenfor. La “utenforskap” avgå ved døden.