Kvinnebevegelsen er nødt til å fokusere mer på de store kampene om et rettferdig arbeidsliv.

I de siste åra har feminismebølgen fått vind i seilene. Massemønstring mot legers reservasjonsrett i 2014 vekket en hel nasjon – du tuller ikke med norske kvinners abortrettigheter. Sinne over lagmannsrettens frikjennelse av tre menn for påstand om voldtekt av 18 år gamle Andrea Voll Voldum, som alle hadde hatt sex med den neddopede jenta, viste at vi ikke aksepterer et svakt rettsvern for i voldtekts- og overgrepssaker. Martha Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordal har også skapt entusiasme og debatt med bøkene «F-ordet», og «60 damer du skulle ha møtt». Og de viser tydelig at det igjen er blitt kult å være feminist – vi kan snakke om en tredje bølge av feminisme.

Skal denne bølgen være noe mer enn en hype og faktisk skape varig endring må den feministiske debatten handle mer om økonomi, og om å endre de økonomiske forskjellene mellom menn og kvinner. Det er gjennom økonomisk likestilling, vi får likestilling. De viktigste kravene for feminister i 2016 må derfor være hele og faste stillinger, likelønn og 6-timersdagen.

En fagforeningskamerat fortalte en gang at NTL var det beste som noen gang hadde skjedd henne. Selv om vi alle er glad i fagforeningen vår, ville jeg og de fleste andre kanskje nevne barn, bryllup, venner og familie før fagforeningsmedlemskapet vårt. Men for henne var NTL overordna alt annet. Det var fordi at det var da hun og kollegaene hadde fagorganisert seg og fått tariffavtale at hun endelig hadde råd til å skille seg fra den voldelige mannen sin. Det hadde endret livet hennes.

En rekke vennepar av meg har delt permisjonen helt likt da de fikk barn. Men da de ikke fikk barnehageplass og måtte ta ut ubetalt permisjon var det venninene mine som måtte være hjemme – kjærestene deres tjente mer enn dem og de var nødt til å la den med lavest lønn være hjemme for å få endene til å møtes.

Likestillingsproblemene vi har i dag handler ikke bare om verdier og holdninger. Selvfølgelig handler det også om det, men de opprettholdes av økonomiske forskjeller og maktforskjeller mellom kvinner og menn. Det blir ingen likestilling så lenge menn tjener og eier mer enn kvinner.

I 2015 var kvinners gjennomsnittlige bruttolønn 326.400 kr. Tilsvarende lønn for menn var 487.800 kr (SSB 2015). Det er derfor på høy tid at likelønn settes øverst på dagsorden. Kvinner er også overrepresentert blant midlertidig ansatte og deltidsansatte, noe som gjør det vanskelig å skaffe seg egen bolig, planlegge fremtiden og være økonomisk selvstendig. Hele og faste stillinger er derfor et like naturlig krav. Samtidig løser mange småbarnsforeldre tidsklemma med å la mor gå ned i stilling. 6-timersdagen med full lønnskompensasjon vil være en bedre feministisk løsning som gjør at det ikke blir en skjevhet mellom hvem som jobber og er hjemme, som også medfører en økt lønnsforskjell mellom far og mor.

Vi trenger et taktskifte i norsk likestllingspolitikk. Skal det nye feministiske engasjementet føre til varig endring og mer likestilling, er den norske kvinnebevegelsen nødt til å fokusere mer på de store kampene om et rettferdig arbeidsliv. Og siden det er ny giv i feminismedebatten, er det lov å håpe på at likestilling blir en sentral debatt i valgkampen 2017. For vi bør få flere feminister på Stortinget, derfor bør også alle feminister stemme SV.