– Har du tenkt til å amme? spør jordmor på en av de siste svangerskapskontrollene.
– Jeg har tenkt til å prøve, svarer jeg. Og legger selvsikkert til: Men funker det ikke, så gir jeg meg.

Jeg er omtrent i åttende måned med mitt første barn, uthvilt og frisk. Jeg har satt meg grundig inn i forskningen bak ammerådene som gis, og gjort meg opp en klar mening: De få effektstudiene tyder på at det er bra å fullamme til barnet er fire måneder. Samtidig er de positive helseeffektene for barn (i land som Norge) ganske små. Amming skal være noe hyggelig og fint, ellers kan det være det samme.

Det begynner knallbra. Sønnen skjønner tegninga umiddelbart, lite tekniske problemer, amming er en skikkelig trivelig mor-barn-aktivitet. Det funket, tenker jeg. Flaks for oss! Det beste er riktignok kanskje det godes fiende, men hvem vil ikke ha det beste hvis de kan velge?

Etter to måneder begynner drømmen om å kunne gå ut av huset en gang etter klokka 18, og å sove mer enn to timer sammenhengende, å melde seg.

– Prøv Ammehjelpens nettsider for noen tips, sier helsesøster.

Det var vel aldri helt klart for meg hva som var spørsmålet mitt, men Ammehjelpen har svaret: Ikke gi opp. Siden det er en god stund siden jeg har sovet mer enn to timer sammenhengende, og siden jeg uansett har glemt spørsmålet, holder jeg meg til det svaret Ammehjelpen har å tilby.

Ammehjelpen foreslår praktiske løsninger for å orke kveldsammingen og få hverdagen til å gå rundt. For å få husarbeidet unna, kan jeg amme i bæresjal og støvsuge eller bake samtidig. Alternativt kan far hjelpe til (sic!) med husarbeid eller med ”bæring, kos eller stell”. Det framkaller bilder av en for oss uvant tradisjonell familie, der mor har hovedansvaret for hus og barn, og far er satt på sidelinjen som hjelper. Far skal ikke bli kjent med sin nye sønn, han skal hjelpe mor med kos og stell av babyen.

Hva med å varme en flaske økologisk morsmelkserstatning i ny og ne, som jeg tenkte på først? Ammehjelpen advarer, veien fra baggatell til hælvete kan være kort: Barnet kan bli sugeforvirret og lat, morsmelken forsvinner. Tilleggsernæring foreslåes først hvis hverdagen er (sitat) ”uutholdelig”. Og husk å nattamme så ofte babyen vil!

Det tegner seg et bilde av et nullsumspill om morsmelken – babyen krever og mor leverer til hun ikke orker mer. Mors behov prioriteres tydelig og eksplisitt ned. Babyens behov har riktig nok første prioritet, men forenkles til å kun handle om morsmelk. Men hva om sulten liten sønn ville gått for en flaske erstatning og en mer våken mor, hvis han kunne velge?

Mange rare folk mener mye om hvordan man skal oppdra barn på Internett, hvorfor er dette verdt å blogge om? Fordi Ammehjelpen kurser helsepersonell, og helsepersonell henviser mødre til Ammehjelpen for råd. Dette arbeidet får de statsstøtte for. Overgangen mellom ammehjelpen og den ganske amme-positive velferdsstaten kan virke ganske sømløs: På vår helsestasjon står brosjyrene fra Ammehjelpen i hylla for informasjon, de henger ikke på veggen for relevant ”reklame”. Ammehjelpen hjelper mødre med å nå et mål staten er ganske klar på at mødrene burde prøve å nå.

Men Ammehjelpens midler er noen ganger i konflikt med andre mål staten har satt seg. Kjønnstradisjonell arbeidsdeling hjemme er nevnt, men Ammehjelpen har også tatt stilling til deling av permisjon: De anbefaler at mor ”helst [tar] adskillig mer” enn de seks ukene som er reservert for henne etter fødsel. I tillegg er Ammehjelpen, gjennom noen av sine råd, ikke særlig opptatt av mor. De er ganske tydelige på at det er viktigere å fullamme enn å ha det bra (så lenge man ikke har det ”uutholdelig”). Det er et tvilsomt faglig råd, og ikke særlig høflig.

Til Ammehjelpens forsvar skal det sies at de jo hevder å være for kvinner som allerede har bestemt seg for at de ønsker å (full?)amme. Jeg er ikke så sikker på om det løser hele problemet. Det er ganske få norske kvinner går inn i foreldreskapet skråsikre på at de ikke skal amme. De som vil prøve seg fram og se hvordan det går kan også trenge litt ammehjelp.

Epilog: Det ble aldri uutholdelig, og jeg gav meg ikke. Blir det en neste gang, satser vi på litt mer erstatning, litt mer søvn og litt mer frihet. Tenker jeg nå, i hvert fall, med et noenlunde klart og utsovet hode.

Gjesteblogginnlegget er skrevet at Rannveig Kaldager Hart, postdoktor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Bilde: “No stopping at any time” fra A W (CC BY-NC-ND 2.0)

Kilder: Ammehjelpen.no, særlig
https://ammehjelpen.no/artikkel/100/Kveldsamming-og-urolige-barn-om-kvelden
https://ammehjelpen.no/artikkel/194/Nar-mamma-skal-jobbe-hvordan-kombinere-amming-og-jobb

Les også:

• “Rull inn puppen” av Helga Eggebø
• “Den sårbare men viktige retten til å amme der ein vil” av Trine Østreng