I forrige uke var jeg på besøk hos en videregående skole, og vi kom i prat om helsesøstertjenesten. De kunne fortelle at de var heldig stilt med tanke på helsesøsterdekning, fordi de hadde helsesøster til stede fire ganger i uka. Skolen har rundt 750 elever, og kjapp hoderegning vil da vise at hver helsesøsterdag må deles på mellom 170 og 180 elever. Det er nokså mye, selv om alle selvsagt ikke har behov for å oppsøke helsesøster daglig. Det er mange ulike grunner til at elever tar kontakt. Noen trenger kanskje svar på konkrete spørsmål om helse, seksualitet og prevensjon. Andre kommer kanskje uten noen klar agenda, men med mange tanker som de trenger å dele med noen som har tid til å lytte. Noen har alvorlige vansker som krever henvisning videre til lege, psykolog eller barnevern. Enkelte henvendelser tar kort tid, andre er krevende og forutsetter at det settes av mye tid og ressurser.

Ikke likeverdig tilbud

En studie utført i 2015 av førsteamanuensis Trude Haugland og helsesøstrenes faggruppeleder Kristin Sofie Waldum-Grevbo, viser at helsesøsterdekningen i norske skoler er langt lavere enn det Helsedirektoratet anbefaler: for barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler henholdsvis 300, 550 og 800 elever per hele stilling. De konkluderer med at tilbudet «ikke kan betegnes som et likeverdig lavterskeltilbud».

Helsesøsterdekningen i skolen er langt lavere enn det Helsedirektoratet anbefaler

På noen skoler er helsesøster til stede bare én eller to ganger i uka. For barn eller ungdom som trenger å snakke med helsesøster er det å møte en stengt dør med beskjed om at helsesøster er på plass neste mandag, kanskje ensbetydende med at de ikke banker på døra en gang til. For noen er terskelen for å oppsøke helsesøster høy. Barn, og særlig de mindre, lever i øyeblikket og er impulsive. De er ikke klare for å snakke om vanskelige ting når det passer for de voksne. Det er derfor voksnes ansvar å gripe sjansen når barna er tilgjengelige. Hvis ikke, kan de glippe.

Helsesøsters arbeid bidrar til like muligheter

En god helsesøstertjeneste i skolen er godt forebyggende arbeid for barn og unges helse, men også samfunnsøkonomisk. Det kan blant annet medføre tidlig nok varsling til barnevern der dette er nødvendig. Det kan føre til at barn og unge med psykiske vansker fanges opp på et tidlig stadium slik at de får hjelpen de har behov før vanskene vokser seg for store. Det kan forebygge frafall i skolen og sikre at elevens rett til utdanning blir oppfylt. Det er et sterkt fokus på problemet med at elever dropper ut av den videregående skolen. Andelen unge som sliter psykisk er høy, og særlig gjelder dette ungdom i familier med dårlig råd. I følge NOVAs Ungdata-rapport fra 2013 har 34 % av disse depressive symptomer. Dermed er dette også et spørsmål om klasseulikhet. Helsesøstertjenestens forebyggende arbeid blir da et vesentlig bidrag med tanke på å gi ungdommer like muligheter til utdanning, uansett sosioøkonomisk status. Men da må helsesøstrene være til stede på skolene. 

I følge Sykepleien 29.august har regjeringen satt av 100 millioner kroner ekstra til helsesøstersatsning i kommunene. Det er bra. Men pengene må søkes om, og nå står halvparten av dem ubrukt. Hvorfor prioriterer ikke kommunene helsesøstertjenester når behovet er dokumentert stort? Og hvorfor er det så vanskelig å øremerke midler, som Torgeir Micaelsen (Ap) spør om?

«Alle» politikere er enige om at helsesøstertjenesten i skolen må styrkes. Ikke om hvordan. Mens det diskuteres står unger i kø utenfor låste kontorer og venter på hjelp som ikke er der. Det har verken vi eller de tid eller råd til. Barn og ungdom som trenger hjelp, roper sjelden høyt. Derfor er det vårt ansvar som helsepersonell å rope for dem.

En kortere versjon av teksten stod på trykk i Klassekampen i spalten “Gryr i Norden” 6. september 2016

Bilde: Business Office Desk Orange Chair Ampersand Ruler Leather Notepad – Public domain archive