Denne uka har jeg vært forkjølet og var hjemme fra jobb en dag. Resten av dagene har jeg kommet meg gjennom ved hjelp av paracet og nesespray. Det er få ting som gjør meg så selvmedlidende som å være syk. Helse er rett og slett utrolig viktig for meg. Det gjør at jeg kan utnytte potensialet mitt, jobbe lange dager, dra på joggetur, bære datteren min opp trappa, få til det jeg vil. Det er først når helsen svikter vi skjønner hvor mye det betyr, og hvor utrolig sårbare vi er.

De borgerlige ungdomspartilederne var nylig ute og tok til orde for kutt i sykelønna. Den er visstnok alt for dyr, vi kan lett halvere kostnadene og prioritere andre ting. Skattelette for eksempel. Det må lønne seg å stå i jobb. Det er skummel retorikk fra unge, friske mennesker. Kan det være at de ikke har fortsått hvem sykelønna er til for? For det er faktisk ikke for de ellers friske i 20-årene som føler seg litt dårlig en dag og lurer på om de skal bli hjemme fordi de er tette i nesa.

Det er først når helsen svikter vi skjønner hvor mye det betyr, og hvor utrolig sårbare vi er.

For det handler ikke om den høstforkjølelsen som jeg har hatt denne uken. Da jeg var 22 år krasjet jeg på sykkel, slo hodet og fikk hjernerystelse. Jeg måtte sykemeldes. Etter noen dager prøvde jeg meg tilbake på jobb igjen, men ble bare kvalm under et møte og måtte gå hjem igjen. Etter mange uker kunne jeg begynne å jobbe 30% igjen. Jeg sov så lenge jeg bare klarte hver eneste morgen for å hvile mest mulig. Så tuslet jeg på jobb og jobbet en drøy time og gikk hjem før jeg fikk for vondt i hodet. Sakte men sikkert greide jeg å komme tilbake. Jeg greide å jobbe lengre og lengre. Til slutt jobbet jeg 80%. Til sammen tok det to år før jeg ikke lenger hadde vondt i hodet hver eneste dag.

Det verste de to årene var ikke smerten eller kvalmen, men frykten for å ikke bli frisk igjen og sorgen over å ikke kunne gjøre det jeg likte. Jeg kunne ikke være fysisk aktiv. Jeg lå hjemme på sofaen helt alene store deler av dagen og hørte på lydbøker fordi jeg ikke orket å lese bøker, aviser eller se på TV. Da får man mye tid til å tenke. Jeg fylte 23 år og hadde nesten ingen utdannelse og lå hjemme og tenkte på hva som ville være mine muligheter her i livet hvis jeg ikke ble frisk og kom til å ha vondt i hodet resten av livet. Hvordan skulle jeg kunne få noe å leve av? Hvordan ville livet bli? Ville jeg være helt avhengig av andre rundt meg?

Kanskje ungdomspolitikere tenker som de gjør fordi de ennå ikke har forstått verdien av sykelønna i sine egne liv?

Men fy flate så mye sykelønna betydde for meg i denne perioden. Jeg jobbet i en ungdomsorganisasjon, hadde veldig lav lønn og ingen tariffavtale. Hvis vi fjerner sykelønna vil ledere og høytlønte som har full lønn under sykdom som en del av sine kontrakter være vinnerne, og de med lavest lønn og minst trygghet være taperne. De som blir syke trenger trygghet og støtte slik at de kan komme tilbake i arbeid igjen så fort som mulig. Sjukelønnsordningen gjør at både arbeidstakeren og arbeidsgiveren må jobbe sammen om dette. For meg var det ekstremt viktig at arbeidsgiveren min fulgte meg opp og la til rette for at jeg kunne komme sakte tilbake, uten at jeg samtidig trengte bekymre meg for hvordan husleia skulle betales. Hvis vi påfører en ekstra belastning på de som allerede sliter kan vi risikere at flere faller helt ut av arbeidslivet og må på trygd.

Kanskje ungdomspolitikere tenker som de gjør fordi de ennå ikke har forstått verdien av sykelønna i sine egne liv? Kanskje det de egentlig mener er at de unge og friske skal dra seg opp om morran og komme seg på jobb med paracet og nesespray? I så fall har de bommet fullstendig.

Bilder
Forsidebilde: still ill, Emma Danielsson, (CC BY-NC 2.0)

Snytepapir: Sick, Duane Storey, (CC BY-NC-ND 2.0)

Rosa piller: Pink friends, Kris A, (CC BY-NC 2.0)

Termometer: Sick, Claus Rebler, (CC BY-SA 2.0)