(Spoiler-alarm!)

Som mange andre har jeg slukt fjerde sesong av Orange is the new black. Kvinnene i Litchfield fengsel er sintere, smartere, gærnere, og morsommere enn noensinne.

I forrige sesong så vi hvordan forholdene forverret seg da fengselet ble privatisert. Dette er igjen tema. Nye vakter som er enda mer brutale og i enda større grad dehumaniserer de innsatte.

Subtile referanser til Nina Simones Mississippi Goddam, og intelligente dialoger om rasisme gir de alltid så morsomme dialogene uendelig mange dimensjoner. Manuset er gjennomsyret politisk, humoristisk, og viser en kunnskapsmengde hos forfatterne som det bare er å ta av seg hatten for.

Denne sesongen er også kanskje den mørkeste hittil, noe som underbygger alvorligheten av det som skjer. Serieskaperne er nådeløse, og lar oss ikke slappe av eller logge av med en følelse av at verden tross alt er et fint sted.

Klassekamp, antirasisme, og antiliberalisme møtes

Behandling av transkvinner, institusjonell rasisme og hverdagsrasisme, homofili, og konsekvensen av privatisering og nyliberalisme henger sammen. Iallfall om vi skal tro på virkeligheten i dette amerikanske kvinnefengselet.

Mens ledelsen kutter i alle ender for å spare penger, og fengselet fylles til randen av nye innsatte, tilspisser allerede eksisterende konflikter seg blant de innsatte. Jeg tenker på Lord of the flies. Den sterkestes rett. Når kaka blir mindre, blir det enda viktigere å sikre seg en bit til seg og sine. Istedenfor å forene seg, skaper det splid mellom de ulike etniske gruppene, i hvert fall til og begynne med. Men man skal ikke undervurdere de undertryktes raseri. Den økonomiske volden besvares med opprør.

Spennende karakterutvikling

Joe Caputo, som nå har tatt over jobben som fengselets øverste leder, går gjennom en reise. Den litt tafatte, middelaldrene mannen blir mer og mer opprørt over at de økonomiske hensynene trumfer alle menneskelige hensyn, og etterhvert flyttes lojaliteten hans nedover. Dette skildres på en interessant og overbevisende måte, også takket være imponerende skuespillerprestasjoner.

Jeg skal prøve å ikke avsløre altfor mye, men jeg kan si at på slutten av sesongen har han blitt min helt, noe som tidligere ville vært helt utenkelig.

Det som virkelig er imponerende er hvordan serien balanserer politiske budskap og underholdning. Jeg sitter ikke igjen med følelsen av å få et budskap trykket ned i halsen. Det kan jo hende jeg opplever det sånn fordi  jeg er så enig i budskapet, men jeg tror ikke det.

Jeg har lest kommentarer fra OITNB-fans jeg kjenner som ikke er politisk aktive, og det ser ut til at hvilke budskap som oppfattes og hvordan varierer enormt mye.

Dette skyldes kanskje også balansen mellom de store linjene og det mellommennekselige dramaet. Som i forrige sesong er denne full av tilbakeblikk på både de innsattes og de ansattes liv utenfor fengselet. Serien er smekkfull av interessante relasjoner og menneskeskjebner.

Karakterene er veldig forskjellige, og dette enorme potensiale til dynamisk dialog og nyansering bruker manusforfatterne på en ypperlig måte.

Jeg anbefaler virkelig denne sesongen, og resten av serien, til alle som ikke har sett det enda. God Netflixing, beklager all spoilinga.