Rett før Stortinget tok ferie, behandlet de ”innstramminger 2”-forslaget fra regjeringa om innstramminger i utlendingsretten. Ett av forslagene som ikke ble vedtatt var å heve botidskravet fra tre til fem år før en innvandrer oppnår permanent oppholdstillatelse. Altså at man må ha bodd fem år i Norge før man kan få permanent oppholdstillatelse, mot de nåværende tre årene som kreves.

En heving av botidskravet fra tre til fem år, ville ført til at disse kvinnene hadde blitt i samliv preget av vold og mishandling i to år lenger enn i dag.

Lengden på botidskravet er viktig for familiegjenforente

For personer som lever på familiegjenforeningstillatelse, er lengden på botidskravet sentralt. Så lenge oppholdstillatelsen er midlertidig, avhenger den av samlivet med den man er familiegjenforent med. Idet tillatelsen blir permanent, faller kravet om samliv bort, og man kan flytte fra vedkommende uten samtidig å måtte forlate Norge.

Voldsutsatte kan få ”opphold på selvstendig grunnlag”

Av aller størst betydning er dette for personer, statistisk sett flest kvinner, som utsettes for mishandling fra den personen hennes oppholdstillatelse avhenger av. Ordningen med ”opphold på selvstendig grunnlag” skal bøte på problemet ved at voldsutsatte familiegjenforente kan få en særskilt oppholdstillatelse før de har permanent oppholdstillatelse, men ordningen fungerer dårlig. Den er ikke tilstrekkelig kjent, søknadsprosessen oppleves usikker, og det er generelt lav tillit til ordningen blant de kvinnene den er ment å beskytte. Mange velger derfor å bli i voldelige forhold frem til de kvalifiserer for permanent opphold, heller enn å risikere retur til hjemlandet ved et eventuelt avslag på søknad om opphold på selvstendig grunnlag. En heving av botidskravet fra tre til fem år, ville ført til at disse kvinnene hadde blitt i samliv preget av vold og mishandling i to år lenger enn i dag.

Tiltak for å bedre ordningen

Nå gikk ikke forslaget om fem års botid gjennom – og vondt ble ikke verre for disse kvinnene. For selv om tre år ikke er like lenge som fem år, er det fortsatt altfor lenge å leve i et voldelig samliv. Og én god ting kan faktisk ha kommet ut av prosessen fram mot det ikke vedtatte forslaget – massiv kritikk fra kvinnebevegelsen, innvandrerorganisasjoner og FNs rasediskrimineringskomité, førte til at regjeringa gjennomførte den første skikkelige innsatsen på årevis for å bedre ordningen med opphold på selvstendig grunnlag. De kunne ikke øke botidskravet uten å samtidig ta på alvor de konsekvensene det ville ha for voldsutsatte familiegjenforente kvinner.

Tiltakene som omtales i proposisjonen er dels igangsatt og dels planlagt. Det er snakk om tiltak for å spre informasjon om ordningen, bedre saksgangen (blant annet innvilgelse av tolk og fri rettshjelp) samt en gjennomgang og evaluering av regelverk og praksis.

Vi trenger mer kunnskap om hvordan ordningen praktiseres

Tiltak knyttet til regelverk og praksis er grunnleggende for å bedre ordningen. Det er nødvendig å kartlegge og gjøre det kjent hvordan regelverket forvaltes. Muligheten til å kunne forutberegne sin rettsstilling er avgjørende for tilliten til ordningen, og kjennskap til hvordan regelverket praktiseres er nødvendig for at det sivile samfunn skal kunne drive effektiv rettspolitikk.

Det er vanskelig å skaffe seg detaljert informasjon om hvordan regelen fungerer i praksis. Det er nettopp dette med hva slags mishandling som skal til for å omfattes av ordningen som er så usikkert, både for kvinnene som skal forutberegne sin rettsstilling og det sivile samfunn som skal vurdere ordningen. Mishandling i utlendingslovens forstand er nemlig ikke sammenfallende med tilsvarende begreper i for eksempel strafferetten eller dagligtalen.

Kildene vi har til rådighet for å tolke regelen er få. Lovteksten sier ikke noe om hva som skal regnes som mishandling. Rundskrivet fra departementet gir noen svært generelle retningslinjer, og viser ellers til at det må gjøres en helhetsvurdering. Saksbehandlingen av enkeltsaker innen utlendingsforvaltningen er på grunn av personvernhensyn ikke tilgjengelig for allmennheten.

UNE har ett praksisarkiv, som er en database hvor det er skrevet korte sammendrag av utvalgte avgjørelser, men dette er ikke egnet til å gi svar på hvordan regelen praktiseres. Til det er utvalget av avgjørelser som publiseres for lite og sammendragene ikke detaljerte nok. De sakene en finner ved søk på ”mishandling” i kombinasjon med ”familie”, tegner et bilde av at det bare er personer utsatt for fysisk vold av en viss alvorlighetsgrad som vil innvilges opphold på selvstendig grunnlag – ”lettere” fysisk vold eller psykisk vold er ikke tilstrekkelig. Dette er i så fall viktig informasjon for kvinner som vil vurdere sin mulighet for å omfattes av ordningen, og for de av oss som ønsker å vurdere ordningen rettspolitisk, men det er strengt tatt basert på et altfor usikkert kildegrunnlag til å agere på bakgrunn av.

Praksisredegjørelse er bestilt – men vil den offentliggjøres?

Det fremkommer av proposisjonen til innstramminger 2-forslaget at regjeringa har bestilt en praksisredegjørelse fra UDI om ordningen med opphold på selvstendig grunnlag. De lar det imidlertid stå åpent om offentligheten skal få tilgang til denne informasjonen, da de vekter kvinnenes behov for å forutberegne sin rettsstilling opp mot muligheten for misbruk av ordningen. En for tydelig informasjon om hva forvaltningen legger i mishandlingsbegrepet kan føre til at enkelte tilpasser sin historie i søknadsprosessen.

Offentlighetsjussen er ikke mitt sterkeste felt, så jeg nøyer meg med en moralsk heller enn en juridisk vurdering: innskrenkninger av offentligheten på bakgrunn av personvern er innafor, innskrenkninger på bakgrunn av innvandringsregulerende hensyn er det ikke. Det er ikke greit hvis innvandringsregulerende hensyn fører til at forvaltningens praksisredegjørelse enten holdes borte fra offentligheten, eller at dens presisjons- og informasjonsnivå begrenses. Det er viktigere at vi sørger for at kvinner som utsettes for vold har en vei ut, enn at enkelte kan misbruke ordningen.

Vold mot kvinner er et tema som pleier å engasjere også utenfor kvinnebevegelsen – ofte med en sjeldent enstemmig og tverrpolitisk enighet. Jeg håper derfor vi er mange som kan stille oss bak følgende krav: Tiltakene i proposisjonen må gjennomføres selv om ikke regelendringen om fem års botid ble vedtatt, og forvaltningens praksisredegjørelse må gjennomføres og offentliggjøres. Bare slik kan voldsutsatte kvinner på familiegjenforeningstillatelse nyte godt av en ordning de kan ha tillit til og hvis praktisering er gjenstand for den offentlige samtalen som trengs.

Dagens gjesteblogger er Frøydis Patursson. Hun er jurist i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) i mammaperm og aktiv i det feministiske tidsskriftet Fett. Skriver her for egen regning. 

Bilde: guerico | it depends on the cage you’re in | CC BY-NC-ND 2.0