(Spoileralert – ikke les om du ikke har sett siste episode i sjette sesong)

Til tider tildekket av pupper, sex og prostituerte har HBO blockbusteren ”Game of Thrones” fått sin fortjente runde kritikk for seriens kvinnesyn. Likevel er det få serier som har så mange sterke kvinneskikkelser, som ikke bare er sentrale hovedpersoner, men som også tar og får makt i den Machiavelliske verden. Og med tre drager og flere hundre skip med krigere ser Daenerys Targaryen ut til å vinne selve spillet om jerntronen. En trone som en kvinne for første gang sitter i: den ikke veldig sympatiske Cersei Lannister. Med seiersrekken av kvinner som i sjette sesong av Game of Thrones reiste seg og tok makt, bør serien gå inn i filmhistoriens som et av de viktigste feministiske bidragene.

Der serien er best er at når den ikke lar kvinner være ofre i en mannsdominert verden, men heller ikke helter i en likestilt verden – de er sterke maktskikkelser som på tross av den mannsdominert verden de lever i tar makt og kontroll over egen tilværelse.

Før jeg går videre vil jeg ta forbehold om voldsforherligelse. Vold, tortur eller drap er ikke noe mer legitimt bare fordi det utføres av kvinner, men jeg skriver denne teksten i den Machiavellisk verden Westeros, og ikke i den virkelige verdens kontekst.

Når rulleteksten i siste sesong kommer er det kvinnene som kontrollerer fantasiverden Westeros i ”Game of Thrones”. Yara Greyjoy fikk riktig nok ikke bli konge av the Iron Island, fordi hun var kvinne, men kontrollerer nå brorparten av flåten deres som hun seiler sammen med dragedronningen.

Sesongens feministiske nykommer Sansa Stark, har hatt en formidabel utvikling fra å være en naiv romantiker til å bli en kynisk maktpolitiker. Smilet over ansiktet hennes da hennes sadistiske ektemann blir spist opp av hans egne hunder fjerner all tvil om at Sansa noen gang vil la seg tråkke på igjen. Nå kontrollerer hun Nord sammen med halvbroren/søskenbarnet Jon (Snow/Taragaryen/Stark). Samtidig som det selvfølgelig ikke er bra at noen ser ut til å fått et lag av sadisme, eller kaste noen til hundene for den sak skyld.

Søsteren, Arya Stark, som fra første stund har vært en av seriens sterkeste kvinneskikkelser, opptrer nå i en litt uvanlig kvinnerolle som en livsfarlig og uovervinnelig kriger. I sesongavslutningen startet hun sitt hevntokt med et kaldblodig drap på en av seriens ondeste skikkelser Walder Frey, som i fjerde sesong drepte broren, svigerinna og moren hennes i hendelsen som senere er omtalt somThe Red Wedding. (Og igjen, det er jo selvfølgelig ikke bra at noen dreper noen)

Og det stopper ikke her. Lyanna Mormont, seriens yngste leder, slår alle rekorder i hvor tøffe jenter kan være. I sør styrer kvinnene i Ellaria Sand og bestemor Oleanna Tyrell leiren, etter at Margery kaldblodig ble myrdet i Kings Landing. Og med tre drager og flere hundre skip fylt av krigere er det ikke lenger noen som kan slå Daenerys Targaryen, sånn rent borsett fra syndefloden av White Walkers som er i ferd med å tyte over muren i nord. Og fremdeles er Brienne of Tarth en like uovervinnelig ridder.

Og selv om neppe noen jublet da Cersei Lannistar tok jerntronen, er hun tross alt den første kvinne som sitter der. Jeg vil også legge inn et forsvar for Cersei, som er tydeligere i boken ”Dancing with Dragons” enn i filmatiseringen. For selv om Cersei selvfølgelig er kynisk og kaldblodig, som hun ikke er den eneste i serien om å være, har likevel kjønnsrollene hennes vært svært begrensende i hennes liv. Hun er eldre enn sin bror, men ikke tronarving fordi hun er kvinne. Hun ble giftet bort til en mann hun ikke elsket i det hele tatt, og som ikke elsket henne, bare for å sikre familien makt. Da ektemannen ble drept, som hun for øvrig var medskyldig i, var ikke hun som dronning troneetterfølger, men hennes svært unge sønner. Som begge var langt i fra modne nok til å fylle rollen som konger, den ene var sadist og den andre lettlurt og naiv . Ikke før sønnene er døde, blir hun dronning. Hennes walk of shame i forrige sesong er også svært kjønnet. Hun blir straffet for sex utenfor ekteskap, som nesten alle andre menn i serien foruten Ned Stark har hatt. Og selv om svært få har sex med sine egne søsken, har ikke The High Sparow spurt etter broren når Cersei blir straffet for samleien hun hadde med ham. Straffen er derfor åpenbart strengere kun fordi hun er kvinne.

Selv om Cersei har møtt mer motstand gjennom livet fordi hun er kvinne, har verken jeg eller noen andre forståelse for at hun brenner ned uskyldige med Wild Fire eller for alle de andre grusomhetene hun har gjort i løpet av serien. Men grusomhetene har som for de fleste andre i serien, vært en del av å sikre henne og hennes familie makt og sikkerhet, noe flertallet i denne serien gjør.

Og det er nettopp her serien er god. At kvinnene ikke er bare er gode, men også kyniske. At kvinnene ikke er ofre i en mannsdominert verden, men heller ikke helter i en likestilt verden – de er sterke maktskikkelser på tross av den mannsdominert verden de lever i. Som kjemper, er tøffe, er kyniske og kaldblodige som menn, på tross av sitt kjønn og på tross av verden rundt dem som i stor grad ser på kvinner som sexobjekter. Derfor elsker jeg serien, og seriens kvinneskikkelser.

Les også et tidligere innlegg om Machiavelliske damer

Bildet er episodebildet til siste episode “Winds of Winter” som du kan se her