I anledning sommer og kropp og sånt skulle dette egentlig handle om bunaden jeg som nybakt mor ikke fikk på meg til 17. mai. Jeg hadde tenkt at det skulle skulle være et positivt innlegg som hyllet kroppsmangfold for så på en finurlig måte å peile inn på identitet og tilhørighet i det etniske og kulturelle mangfoldige Norge: tenk så fint at jeg – som ikke kan skilte men en lokal anerekke – kan arve en bunad som jeg stolt kan bære. En festdrakt som sier noe om hvor jeg hører hjemme.

Men morgenen 8. juni, da jeg leste Dagsavisen, forsvant godfølelsen som jeg ville skulle prege teksten. Da kom den jevnlige påminnelsen om at jeg ikke helt hører hjemme på samme måte som andre, denne gangen i form av vedtaket om at enkelte nordmenn kunne få fødestedet slettet (erstattet med “ukjent fødested”) ved utstedelse av nytt pass, en regelendring som ble gjennomført uten diskusjon og uten at de det berører ble informert. Dagen etter avfeide sjefen ved juridisk seksjon i Politidirektoratet de kraftige reaksjonene dette vekket ved å uttale til NRK at “det største problemet i denne saken er det rent følelsesmessige”. Mariel Aguilar-Støen kom med et fint svar til uttalelsen, der hun blant annet skrev: “En forestilling om hva som gjør oss til nordmenn, er alltid i forhandling, men for at alle skal være med i denne forhandlingen bør alle kunne føle at man blir behandlet med like mye respekt og verdighet ut ifra loven”. Det har det vært sjokkerende lite av i denne prosessen, og da politiet omsider snudde i saken, gjaldt det kun for adopterte. Au.

Jeg gleder meg til neste gang jeg tar på meg bunaden, for da har vi noe å feire. Jeg gleder meg til å føle meg stolt og fin, men jeg gruer meg til den lille bismaken som kommer til å være der, som følger med følelsen av å stadig bli konfrontert med at min norskhet er annenrangs.

Bilde: Norsk | Jon Kristian Bernhardsen | CC BY-NC-ND 2.0