Women in combat gear. Bilde: Danielle, Flickr

I 2013 ble det vedtatt i Stortinget at Norge skulle ha kjønnsnøytral verneplikt, med andre ord, at kvinner fra den datoen skulle også ha verneplikt. I følge Forsvaret sin hjemmeside, i juli 2016 blir jenter kalt inn for første gang etter lovendring til førstegangstjeneste i Forsvaret. Ingen grunn til å juble, synes jeg.

Allmenn verneplikt er en forpliktelse for borgere mellom 19 og 44 år som står i Grunnlovens paragraf 109:

“Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at verne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue.”

Verneplikt for kvinner ble ansett fra noen feminister som et modern steg mot likestilling, men er det virkelig det?

Likestilling og fred: to begreper i konflikt med kjønnsnøytral verneplikt

Hvis vi ser deltakelse av kvinner i forskjellige arenaer i samfunnet, tenker vi bestandig at likestilling betyr at kvinner skal få delta i 50% på lik linje med menn i mannsdominerte områder. Dette prinsipielt sett kan virke riktig, men endringene må foregå på et dypere nivå og som fredsforkjemper mener jeg at vi kan tenke motsatt vei. Nemlig at verneplikt og militære aktiviteter for øvrig bør styres mot en retning til omvendt likestilling. Nettopp på lik linje til Janicke Karen Solheim fra Norsk Kvinnesaksforening, som i 19. April 2013 skrev i BT «Reell likestilling innebærer mer enn å oppta kvinner i en samfunnsstruktur utformet av menn. Kvinner skal ha like gode muligheter som menn til å bestemme samfunnets organisering. I et likestillingsarbeid er det imidlertid fare for at den sterkere part likeretter den svakere i sitt bilde. I løpet av de siste tiår har kvinners roller endret seg betydelig mer enn menns».

Når det gjelder deltakelse i militære aktiviteter bør likestilling sikte på at verken kvinner eller menn er pliktet til å delta i dem. For meg er dette reel likestilling i denne saken.

Ingen individ av noe bestemt kjønn skal føle seg tvunget til å delta i militære øvelser.

Ønsker vi virkelig å forberede våre sønner og døtre til militære konflikter eller vil vi gi dem verktøy for å forebygge bevæpnede konflikter gjennom ikke-militære løsninger og fredsforhandlinger?

På systemnivå må vi begynne å operere ut ifra at vi deler en jordklode, dette er et syn som bør omfavnes av utenrikspolitikk i Norge. I mange år har vi tillatt å la oss styre fra andre såkalte store makter som har oppfordret til økt militær deltakelse i utlandet. På individnivå risikerer vi å ødelegge helsen til våre barn ved å tvinge dem til å delta i militære aktiviteter mot andre mennesker.

Militære aktiviteter som ødelegger jorda

I Norge ble individuell verneplikt for landbefolkningen innført i 1799, og ble deretter innarbeidet i § 109 i Grunnloven av 1814 (§ 119 etter grunnlovsendringen i 2014), som lyder: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet, i en vis tid å verne om sit fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»

Det kan med rette stilles spørsmål om dette ikke er en gammeldags tekst som kolliderer med vår plikt med å ta vare på Moder jord. Ja, krig er klimafiendtlig aktivitet som ødelegger mennesker og jorda.

Det er et paradoks at militærsektoren som skal ivareta menneskelig sikkerhet, i stedet for ødelegger livsgrunnlaget for kommende generasjoner.

Når det er snakk om militære kostnader, tenker man som oftest på de skyhøye økonomiske kostnadene, hvor av store deler blir holdt utenfor demokratisk innsikt og kontroll. Men i tillegg til disse kommer kostnadene med subsidiene til våpenindustrien som sjelden er med i regnskapene, det store mineral- og energiforbruket i våpenproduksjon og ved lagring, forurensning av jord, vann og luft, samt hjernekapasiteten som er bundet opp som kunne vært brukt til å løse sivile oppgaver, ikke minst å utvikle de alternative energikildene vi må få på plass for rett å slett å sikre vår overlevelse. I tillegg kommer kostnadene og lidelsene ved bruk av alle disse våpnene.

Verdens eldste internasjonale fredsorganisasjon, the International Peace Bureau, IPB, har derfor over de senere år prioritert å arbeide med nedrustning ut fra forståelsen av at verden rett og slett ikke har råd til fortsatt å bruke så svære ressurser på militært forbruk dersom man skal kunne nå målene om å skape en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling.

Ban Ki-Moon har gang på gang understreket at verden er overbevæpnet og fred er underfinansiert.

Dette til tross for at FN Paktens paragraf 26 slår fast at man ikke må ta ressurser fra økonomisk og sosial utvikling til militære formål. Et års militærutgifter er nok til å dekke FNs ordinære budsjett i 600 år, og de årlige militære kostnader er 2508 ganger høyere enn det som er tilgjengelig i FN til nedrustning og ikke-spredning.

Av de vel 1747 000 000 000 dollar verden bruker på militære kostnader pr år trengs kun ca. 10 % for å nå FNs Tusenårsmål. Hadde vi klart å oppnå en 10% reduksjon i militære kostnader og brukt dem til å nå de åtte utviklingsmålene verdens ledere ble enige om i 2000, ville vi i år, ved avslutningen avFNs Handlingsplan for utvikling, kunne feiret mye større seire i kampen mot fattigdom, sult, analfabetisme og sykdom enn det som er tilfellet. Vi ville også kunne gå inn i arbeidet med å utvikle FNs nye, universelle Handlingsplan for utvikling (2016-2030) med sine 17 bærekrafts-mål, med større håp om å klare å realisere dem.

Syrian tank in the Golan. Bilde: Dan Zelazo,

Tiltak for nedrustning må  gå parallelt med klimatiltak. Det er uhyrlig at militære karbonavtrykk ikke er med i klimaforhandlingene. Selv ikke i Norge (Jfr. Stortingsmelding 13 om reduksjon av karbonutslipp) gis det en oversikt over militær forurensning verken i eller utenfor landet. Den militære sektor er ikke bedt om å redusere sine karbonutslipp med 40 % innen 2030 slik alle andre sektor må gjøre.

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt gir signal om at krigsfortjenesten kommer før individer.

Istedenfor å la oss styres av andre såkalte stormakter som har oppfordret til økt militær deltakelse i utlandet bør vi begynne å operere ut fra at vi deler en jordklode, et syn som bør omfavnes av norsk utenrikspolitikk.

 En fredsrettet utenrikspolitikk

Folkelige opprør mot urettferdige og autoritære regimer har vist seg å bli fort marginalisert og gir i stedet plass for væpnede konfrontasjoner. Rasende unge menn som enten føler at deres religion, deres ideologi eller rett og slett deres muligheter blir underminert, har altfor lett adgang til våpen.

”Det internasjonale samfunn” har ikke prioritert å lete etter eller støtte ikke-voldelige, kreative løsninger på sosial uro, men har gitt forrang til militære, såkalt humanitære intervensjoner.

Men hvordan kan noen være så naive at de kan tro at folk blir snillere av å bli angrepet militært?

Nedrustningsforhandlingene står nærmest stille. Det er aggressiv kampanjer for å rekruttere til Forsvaret og i Norge har man innført kjønnsnøytral verneplikt, såkalt i likestillingens navn. Den gamle romerske tekningen ”hvis du vil ha fred, forbered for krig”, er igjen i høysetet.

Propagandaen vil ha oss alle til å tro at avskrekking, ikke dialog, er vår livs-assuranse. NATO krever at alle medlemslandene skal bruke 2 prosent av sitt BNP på militæret, og store land som Kina, India, Brasil og Russland ruster opp. Samtidig ber FN innstendig om mer penger til Post 2015 Development Agenda og til tiltak for å takle klimakrisen.

Samtidig, blir heller ikke kvinner inkludert i fredsforhandlinger. I en mannsdominert verden hvor de fleste som forårsaker krig er menn, det er jo også menn som tar plassen ved fredsforhandlinger bord. Er ikke helst der vi kvinner burde ta våre plasser?

UN Women Press Conference (Geneva) Januar 2014 Bilde: UN Women

Militære aksjoner er en del av kapitalistisk og imperialistiske krefter som ønsker å tjene penger på bekostning av menneskers lidelser og miljøødeleggelser. Derfor har vi 07. April hvert år aksjonsdagen mot militær overforbruk, for å rette søkelyset mot overforbruk av skattepenger til overflødig militær opprustning og den jevne økning i militær investering siden 2014.

Samtidig utarbeidet nåværende regjeringen handlingsplanen Kvinner, fred og sikkerhet 2015-2018, hvor for å oppnå resultater om å øke deltakelse av kvinner i fredsforhandlinger lyder som følgende «Vi styrker kompetansen på området kvinner, fred og sikkerhet i utenrikstjenesten, i politiet og i Forsvaret. Dette gjør vi gjennom utdanning, opplæring, kurs og praksis. En viktig innsats er utarbeidelse av en veileder for utenrikstjenesten som skal gi verktøy og kunnskap til å omsette politikken til handling i den konkrete situasjonen på landnivå.»

Det vil si, på den ene siden tvinges kvinner til å forberede seg til militære aktiviteter mens det satses økonomisk på mer militær utstyr samtidig som det skal investeres i økt kunnskap i fredsforhandlinger i Forsvaret.

Kan vi ikke heller satse både kunnskap og økonomi til fredsskapende handlinger?

Ønsker virkelig vi å bruke skattepengene våre til flere våpen enn til bedre utdanningssystemet og helsevesenet? Og enda viktigere, ønsker vi å forberede våre søstre og døtre på å bruke våpen istedenfor å løse konflikter på fredelige måter? Jeg mener at istedenfor å trappe opp forberedelse til en eventuell krig og forsvar av landet, kan vi heller begynne å satse mer på diplomati og trekke økonomiske interesser fra krigsherjede land. Vi bør satse for styrking av demokratier og fredsprosesser istedenfor å sende være brødre og søstre til krig vi er ikke bedt i.

Utenrikspolitikken bør absolutt redresseres mot investering i fred. Feministene må stå samlet for å skape en verden hvor det er unødvendig og utdatert å måtte verne vårt Fedreland, og heller skape ro og fred om i hele jorda. Derfor må vi kreve å reversere kjønnsnøytral verneplikt.

Kvinner bærer de største tapene

Det er farligere for kvinner å være i bevæpnede konflikter enn menn. I dagens konflikter med stor grad av automatisering og robotisering av militære angrep, blir opp til 90 av omkomne sivile. De fleste av disse er kvinner og barn som blir igjen i konfliktområder, mens menn er ute i feltet. Dette er bekreftet av FN-sambandet, som rapporterer om hvordan militære konflikter rammer kvinner og menn ulikt «Krig har alltid påvirket kvinner og menn ulikt. I dagens konflikter er forskjellene muligens større enn noen sinne. Mens det fortsatt er få kvinner som deltar aktivt i kamphandlinger, er kvinner oftere og oftere de mest skadelidende.»

Så her blir kvinner rammet både som soldater og som sivile. På den ene siden, har vi kvinner som deltar i krig som risikerer å pådra seg langvarige psykiske og fysiske lidelser som konsekvens av våpenbruk. Uten å ha konkrete tall som differensierer kvinnelige og mannlige veteraner, finner vi motstridende informasjon om veteranens helse. Mens Riksrekvisjonen presenterte i 2014 en undersøkelse av ivaretakelse av veteraner fra internasjonale operasjoner hvor det konkluderes at oppfølging for veteraner er mangelfull og hovedfunnen er at «belastningen på Forsvarets personell i forbindelse med utenlandstjeneste er høy»; presentert RVTS Øst en studie av veteranens psykiske helse hvor det konkluderes med at et stort flertall av Afghanistan-veteranene har god psykisk helse fire år etter utenlandstjeneste.

Vil dette si at det er bare å sende kvinner til krigsherjede områder? Vi kunne spørre våre yngre generasjon om det. Jeg har til overs å høre en ung kvinne si at drømmen i hennes liv er å dra utenlands for å bære et våpen og skyte andre mennesker for å forsvare økonomiske interesser hos en elite.

På den andre siden, har vi kvinner blant sivile som blir rammet som blir brukt som sex-slaver, blir utsatt for seksuell vold eller blir tvungen til å være soldater som kan dø for tankeløse idealer.

Uansett hvilken side av konflikten befinner oss i, taper alltid kvinner mest.

Hvordan kan vi da forsvare kjønnsnøytral verneplikt? Det er tydelig at som generalmajor Patrick Cammaert sa i 2008, «I moderne konflikter er det nå farligere å være kvinne enn å være soldat.». Jeg stoler på hans ord, siden han har erfaring fra feltet og har sett med sine egne øyne hvordan militære konflikter påvirker kvinner. Dermed er det legitimt å spørre hvilke grunner har vi til å forberede våre kvinner til å kunne potensiell andre mennesker i andre land. Svaret for meg er soleklar: Ingen god grunn til det.

Derfor mener jeg at Norge må ta stilling til å markere seg som fredsnasjon istedenfor å fullføre en feiltolket likestilling gjennom kjønnsnøytral verneplikt. Kanskje noen kan mene at dette er jo utopisk siden vi er godt bundet av økonomiske interesser og av militære allianser til andre land. Kvinner skal ikke finne seg i et mannsorganisert system, men vi skal heller være med på å bygge et system som gir rom til at både kvinner og menn kan leve i fred. Systemet må endres fra et militærbasert alternativ til et system hvor fredsforhandlinger og diplomati blir første prioritet. Da er det nødvendig å skifte fra økonomisk fortjeneste ved militære innsats til miljø- og menneskeligvennlige fredsforhandlinger ved konflikt.

Tekst utarbeidet i samarbeid med Sjur Cappelen Papazian