Rett før jul kom Maddam-skribent Kari Kristensen med et velrettet spark til alle oss i «fulltidsklassen», som lever «fulltidsklasselivet, mellom den nyeste Knausgård og kortreist IPA». Som evig Kari-fangirl, nikket jeg selvsagt energisk for meg selv der jeg satt på t-banen og leste bloggposten på min to generasjoner gamle iPhone. Øvre middelklasse altså, tenkte jeg lett hånlig. Oslobobla og prateklassen. Fysj og fy. Men altså, jeg tilhører jo også denne fulltidsklassen. Middelklassen. Standardmalen. Men alt er pokker meg ikke bare idyll her hos oss som lever fulltidsklasselivet heller. For hei, jeg heter Karen, og jeg er en middelklasseposør.

Den store klassereisen

I utgangspunktet aner jeg egentlig ikke hvilken klasse jeg kan sies å komme fra. Jeg tilhører strengt tatt bondestanden, men man blir knapt klokere av å vite det, all den tid bonde-Norge omfatter alt fra velstående kornbønder på Østlandet til pensjonisten med et bittelite sauebruk i Sogn. Selv er jeg odelsjente fra et relativt gjennomsnittlig melkebruk uti havgapet på Nordvestlandet, siste ledd av generasjoner med barske fiskebønder og driftige kvinnfolk. Flasket opp på melk fra tanken, NRK og stekt karbonade til middag, med far og mor som har henholdsvis 8 og 10 år på skolebenken å vise til. (Ja, det inkluderer grunnskolen.) De ble etter hvert ordførere begge to. Mens jeg tok mastergrad og ble byråkrat.

Utenfra ser det hele ut som selveste oppskriften på venstresidemiddelklasseidyll.

Og her sitter jeg, da. 31 år gammel kvinne, ansatt i staten. Den såkalte klassereisen endte opp i en leilighet midt på Grünerløkka, med samboer og sosialistisk engasjement, trygg jobb og bra nettverk. Utenfra ser det hele ut som selveste oppskriften på venstresidemiddelklasseidyll, komplett med Marx, de Beauvoir og norsk samtidslitteratur i bokhyllene, Mummi-kopper, platespiller og gjennomført retro-interiør. Det er bare det at de teakmøblene er arva fra gården hjemme og resten av tingene er henta fra finn.no eller gavmilde venner. Og den 3-romsen vår er slett ikke vår – den er leid. Vi er rett og slett så dumme at vi har havna djupt i fattigdomsfella. For det er da vel ingen som ikke har råd til å kjøpe bolig i landet vårt? Joda. Til og med noen av oss i fulltidsklassen.

Å ha råd til å bo

Til tross for 100 %-stilling i staten hvor jeg tjener godt over en halv million, har jeg ikke råd til å kjøpe egen bolig. Jeg vet hva du tenker. «Selvsagt har du ikke råd til å kjøpe leilighet midt på Løkka, det har jo nesten ingen. Du må ut av byen vet du, jenta mi.» Vel, leilighet for to koster fort 2 mill., også de som for eksempel ligger i Groruddalen. Det gir en krevd egenkapital på 300.000 blanke kroner. Så mye står det ikke på min BSU-konto, for å si det sånn. Og når samboeren er student og vi stort sett lever på min inntekt mens vi betaler ei husleie på 12.500 kroner i måneden, er det ikke akkurat sånn at den kontoen kommer til å vokse med det første heller. Det er her foreldre vanligvis kommer inn i bildet. Det er bare det at hvis jeg skal låne penger med sikkerhet i gården hjemme, vil foreldrene mine ikke bare miste huset om jeg ikke skulle klare å betjene det lånet – de vil miste levebrødet sitt også. Den risikoen har jeg faktisk ikke hjerte til å be dem ta. Det er uansett en fallitterklæring for målet om små økonomiske forskjeller at unge nå i praksis er avhengig av å ha foreldre med god økonomi for å greie å komme seg inn på boligmarkedet. I alle fall er det blitt slik om man vil etablere seg i en større by, og det er nå en gang hit de fleste av oss flytter for å studere eller jobbe.

Det er en fallitterklæring for målet om små økonomiske forskjeller at unge nå i praksis er avhengig av å ha foreldre med god økonomi for å greie å komme seg inn på boligmarkedet.

Vi trenger en sterkere regulering av boligmarkedet, særlig her i Oslo. For markedet klarer åpenbart ikke å levere det den raskt voksende byen vår så sårt trenger: Bolig til alle til en overkommelig pris. Bobla bare vokser. Og grepene regjeringen tok tidligere i år for å dempe prisveksten, er ikke nok – de har stort sett bare lempet ansvaret over på bankene slik at de skal gi lån til færre. Det rammer oss unge som står utenfor boligmarkedet, som verken får rentefradrag eller muligheten til å investere i noe som kan gi et snev av økonomisk trygghet. Det trengs flere tiltak. Hvorfor fins det ikke flere kommunale leie-til-eie-ordninger, for eksempel? Jeg har leid bolig siden jeg flyttet hjemmefra som 16-åring og har betalt husleia mi punktlig hver bidige måned siden da. Tenk om alle disse husleiene hadde gått til å bygge opp egenkapital for å kjøpe leiligheta jeg bodde i? I stedet leverer jeg hver måned fra meg en tredjedel av lønna mi som jeg ikke ser snurten mer av. For man må jo tross alt bo et sted. Nå kan man godt si det ikke er synd på meg og at jeg helt frivillig velger å bo i Oslo hvor prisene er som de er. Det er helt riktig. Men vil vi egentlig at hovedstaden vår skal være et sted hvor du kun kan ha råd til å bo hvis du har velstående foreldre?

Mot en boligeierklasse?

Så selv om jeg sitter her ganske så tilfreds i fulltidsmiddelklassen min, stappfull av kulturell og sosial kapital, står det temmelig mye verre til med den økonomiske kapitalen i heimen. Der er jeg ofte på en ganske annen planet enn mine boligeiende venner og jeg føler meg slettes ikke som mye til middelklasse – uavhengig av alle identitetsmarkørene mine. Sånn sett kan vi godt komplettere både Bourdieu og Standing og begynne å snakke om en boligeierklasse og en leietakerklasse også. For akkurat det klasseskillet begynner å bli svært merkbart – og det vil leve videre i beste velgående så lenge vi fortsette å holde oss med dagens usosiale boligpolitikk der markedet rår grunnen alene.

Enn så lenge har vi begynt å innse at det kanskje aldri blir noe av den leiligheta i Oslo-området for studenten min og meg – til tross for at det er her vi har jobb, familie, venner, nettverk, band og partiverv. Så da får jeg heller kjøpe meg en overprisa, kortreist IPA jeg egentlig ikke har råd til som trøst, og drømme om den dagen jeg også kan bli en av de heldige som får klage over kommunale avgifter og eiendomsskatten. Skål.

Illustrasjonsbilder: 1) Colourful Oslo av VisitOslo (tilgjengelig under CC BY 2.0), 2) Oslo av Samantha (tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0) og 3) Sørenga av Wojtek Gurak (tilgjengelig under CC BY-NC 2.0)