Sahar forteller om livet i flyktningleirene under et arrangement på POPUP-feministhus i Trondheim

Når man tenker på flyktninger ser man for seg en mann: Han er på flukt, krysser et gjerde og tar en båt. Men hva med kvinner? Bærer de samme bagasje som menn?

“Jeg tror at det blir masse bøker med historier om hva kvinner opplever i leirer. I Jordan ble kvinner solgt til menn fra Dubai, Kuwait eller Saudi Arabia. Barn som er 12 år gamle er solgt fordi familien ikke kan forsørge henne. Noen er brukt for noen måneder og etterpå sendt tilbake, noen av dem er gravide eller kommer tilbake med barn. Det blir bare tragedie”, forteller Sahar Ismail. Hun er syrisk flyktning bosatt i Levanger i Nord-Trøndelag.

Sahar kjenner veldig godt livet i flyktningeleiren. Hun var på flukt mange år etter hun rømte fra Syria. I Syria var hun i fengsel pga. sitt medlemskap i et politisk parti. I fengsel ble hun torturert. “Jeg var på flukt i åtte år før jeg kom til Norge. Jeg dro fra land til land. Først Libanon, etterpå Kypros og så tilbake til Libanon”, forteller Sahar som minner om at i Libanon bor det mer enn én million personer i leirer mens i Norge finnes det bare 300 familier derfra. “Det er ingenting”, sier hun.

Hardt liv i flyktningeleirene

Å være kvinnelig flyktning er ikke lett. Kvinner blir utsatt for voldtekt eller seksuell trakassering på veien til Europa. Noen blir tvunget til å selge kroppen sin for å betale reisen. Sanitær-situasjonen er en annen del av problemet. Det finnes ikke bind, rent vann eller skikkelig toalett. Kvinner som kommer med barn har problem med å amme og å finne mat for barn.

I de siste dagene har man sett videoer med situasjonen for folk i leirer mellom Hellas og Makedonia. Kvinnen fra et nederlandsk NGO snakker med en kvinnelig flyktning og spør om hun klarer å sove i regnet. Hun sier nei. At ingen hjelper dem. Hun begynner å gråte. Hun er våt. Pleddet er vått, hun er kald og hun har tre små barn. Se videoen her. 

“We don’t know what we should do. We run away from the war and like the war here is”

I en annen video kan man se kvinner som forteller hvor vanskelig det er å bo et sted som er kaldt og vått, hvor det er lang kø for å gå på do, hvor barn tisser på seg, hvor man må ha på seg samme klær dag etter dag. Alt de vil er å komme til en trygg plass. “Open the border, please, open door, please, we want to be safe, we want to be safe, open the border, please. We have children and we have women like this. We don’t know what we should do. We run away from the war and like the war here is”, sa en kvinne.

“Vi har møtt kvinner som vred seg i smerte inne i et telt på grunn av en dødfødsel (intrauterin)”, sier Despoina Fillipidaki, som koordinerer de frivillige medisinske tjenester, til den spanske avisen El Diario. “Min største frykt er at snart begynner folk å dø. Hvilken forbrytelse har de begått? De ville bare få et bedre liv, de flykter fra krig og fattigdom. Men hva har de funnet? Hellas sin (Nazi) okkupasjon”, sa Despoina.

“Måten noen EØS-land behandler flyktninger på er forferdelig, særlig når det gjelder kvinner og jenter som reiser alene. Det er et internasjonalt ansvar å passe på jenter og kvinner. Det trengs samarbeid fordi det ikke er mulig at bare ett land løser problemet”, understreker Sahar som føler at det er urettferdig at bare få kan få tilgang til å bo i et trygt land som Norge.

Sahar var på flukt i mange år før hun kom til Norge. I Syria ble hun fengslet og torturert. Nå arbeider hun for syriske kvinners rettigheter.

En mørk dag

Fredag 18.mars tok Europa en trist avgjørelse. Folk som ikke følger prosedyrene og reglene i Genève-konvensjonen skal sendes tilbake til Tyrkia. “Det er en mørk dag for retten til asyl, en mørk dag for Europa og en mørk dag for menneskeheten”, oppsummerte talskvinnen for Amnesty International, Kate Allen. Hvis situasjonen for kvinner allerede var komplisert skal det bli verre med de nye europeiske reglene.

FNs resolusjon 1325 garanterer beskyttelse for kvinner og jenter, og sikrer dem en rolle i fredsforhandlinger og gjenoppbyggingsarbeid etter en væpnet konflikt. Derfor må vi bli opptatt av kvinnespørsmålene. “Det skal ikke bli løsning uten kvinner”, sier Sahar som jobber med andre syrirske kvinner i et nettverk som heter “Syrian Women for Peace and Democracy”. Kvinnene i dette nettverket har forskjellig bakgrunn og bor i forskjellige europeiske land men jobber med syrisk lov. “Vi er veldig engasjerte for å få til en fredelig løsning. Vi skriver ny lov for Syria”, sier Sahar, som gjentar at landene må samarbeide for å finne en løsning som hjelper flyktninger, særlig kvinner og barn.

Gjesteblogger Jeanette Mauricio er spansk-peruansk frilansjournalist som synes at man ikke kan gjøre journalisme uten feminisme. Holder workshop om media, kjønnsroller og likestilling. Tar nå en mastergrad i likestilling og mangfold ved NTNU. Liker å reise , bli kjent med folk og nyte mat fra hele verden.

Bilder: Jeanette Mauricio